Kurt Weill
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Kurt Julian Weill (født 2. mars 1900 i Dessau, død 3. april 1950 i New York) var en tysk komponist som var aktiv fra 1920-tallet frem til sin død. Han var en ledende komponist for teateret, men også for konsertmusikk.
Innhold |
[rediger] Liv og verk
[rediger] Ungdomsverk
Han ble født i en jødisk familie. Faren Albert Weill stammet fra Kippenheim, og var da Kurt ble født kantor i det jødiske trossamfunnet i Dessau i Preussen, senere også i Eichstetten ved Kaiserstuhl i Baden. Kurt Weill påbegynte 18 år gammel studiet i musikk ved Hochschule für Musik i Berlin.
Allerede før han fylte 20 år hadde han komponert en serie med arbeider, sangsyklusen Ofrahs Lieder, en strengekvartett og en suite for orkester. Senere studerte han musikkomposisjon med Ferruccio Busoni og skrev sin første symfoni. Busoni fikk stor betydning for Weills senere verk og for hans operaestetikk. Selv om han hadde noe suksess med sitt første modne arbeid av ikke-scenisk musikk, sterkt influert av Gustav Mahler, Arnold Schoenberg og Igor Stravinsky (som for eksempel Strengkvartett op. 8 eller Konsert for fiolin og blåseorkester, op. 12), tenderte Weill mer og mer mot vokalmusikk og musikkteater.
[rediger] Musikkteater
Hans arbeid for musikkteater og hans sanger ble ekstremt populære hos et bredere publikum i Tyskland på slutten av 1920-tallet og på begynnelsen av 1930-tallet. Weills musikk var beundret av komponister som Alban Berg, Alexander von Zemlinsky, Darius Milhaud og Stravinsky, men ble også kritisert av andre som Anton Weberen og Schoenberg, som riktignok reviderte sin mening senere.
Weill arbeidet allerede i Royal Palace og Der Zar lässt sich photographieren med en stilblanding som skulle komme til å bli hans kjenningsmerke. Den sofistikerte vekslingen mellom det dominerende, nærmest ekspresjonistiske tonespråket og det populære i tangoens form fant sin dramaturgiske form i begge operaene hans.
[rediger] Lotte Lenya
Han møtte østerrikskfødte skuespilleren og sangeren Lotte Lenya for første gang i 1924 og de giftet seg hele to ganger; i 1926 og på nytt i 1937 etter deres skilsmisse i 1933. Lenya gjorde store anstrengelser for støtte Weills arbeid og etter hans død tok hun initiativet til øke interessen for hans musikk, blant annet med å etablere Kurt Weill Foundation.
[rediger] Bertolt Brecht
Weills mest kjente verk er Tolvskillingsoperaen (Die Dreigroschenoper) fra 1928, skrevet i samarbeid med Bertolt Brecht. Stykket er i seg selv en bearbeidelse av John Gays The Beggar’s Opera. Operaen inneholder Weills mest berømte sang, Die Moritat von Mackie Messer, ofte bearbeidet og framført, blant annet av Louis Armstrong, under tittelen Mack the Knife. Siden har også Sjørøver-Jennys vise (Die Seeräuber-Jenny) blitt et veldig populært nummer for alle kvinnelige sangere med hang for kabaret, slik som Nina Simone og Marianne Faithfull.
Weills heldige samarbeid med Brecht, som han gjorde noe av sitt best arbeid sammen med, varte bare tre år, fra 1927 til 1930, foruten et unntak senere. Samarbeidet ble brutt på grunn av politisk uenighet, og ifølge Lotte Lenya, kom Weill med en hissig kommentar at det var umulig «å sette musikk til det tyske kommunistpartiets manifest».
[rediger] Eksil
Weill ble tvunget til å flykte fra Tyskland i mars 1933 på grunn av nazistenes forfølgelser. Han ble sett på som en betydelig trussel av de nazistiske autoritetene ved å være jødisk komponist. Nazipartiet organiserte bråk og trakassering på fremføringene av hans arbeid, bl.a. ved premieren av Byen Mahagonnys oppgang og fall (Aufstieg und Fall der Stadt Mahagonny) i Leipzig 1930.
For Weill var det ikke noe annet valg enn å gå i eksil, i første omgang til Paris i Frankrike, hvor han igjen arbeidet sammen med Bertolt Brecht etter at et prosjekt med Jean Cocteau falt sammen. Resultatet var balletten De syv dødssyndene (Die sieben Todsünden). I 1934 fullførte han sin Symfoni no. 2, hans siste rene orkesterverk, og det ble framført i Amsterdam og New York med Bruno Walter som dirigent. Han komponerte også påtagelig franskinspirert musikk til Jacques Devals skuespill Marie Galante.
[rediger] USA
I 1935 emigrerte han til USA og han fikk statsborgerskap i 1943. Da passasjerbåten la til havnen i New York var han overbevist om at det Tyskland som han hadde forlatt ville ødelegge hans arbeid. Bare sjelden og motvillig kom han til å snakke tysk igjen, unntatt i brevene til foreldrene som hadde unnsluppet til Israel.
Mye av Weills amerikanske arbeid er blitt ansett for å være av laver kvalitet enn hans tyske verk, men hans arbeid for Broadway inkluderer en rekke respekterte show. Blant disse er Lady in the Dark og Love Life, ansett som begynnelsen på utviklingen av den amerikanske musikalen. Weill arbeidet sammen med forfattere som Maxwell Anderson og Ira Gershwin. Han også skrev filmmusikk for Fritz Lang – You and Me (1938).
Weill strebet etter å finne en ny måte for å skape en amerikansk opera som kunne både være kunstnerisk som artistisk sukessfull. Det mest interessante forsøket i denne retningen var Street Scene, basert på et skuespill av Elmer Rice.
Med unntaket av Mack the Knife, inkluderer hans mest berømte sanger Alabama Song (fra Mahagonny) og blant annet innspilt av The Doors; Surabaya Johnny (fra Happy End), Youkali (fra Marie Galante), og September Song (fra Knickerbocker Holiday).
[rediger] Verker (utvalg)
[rediger] Operaer
- "Der Protagonist" (libretto av Georg Kaiser, 1926)
- "Royal Palace" (libretto av Yvan Goll, 1927)
- "Der Zar lässt sich photographieren" (libretto av Georg Kaiser, 1928)
- "Aufstieg und Fall der Stadt Mahagonny" (libretto av Bertolt Brecht, 1930)
- "Der Jasager" (libretto av Elisabeth Hauptmann og Bertolt Brecht, 1930)
- "Die Bürgschaft" (libretto av Caspar Neher, 1932)
- "Street Scene" (libretto av Elmer Rice og Langston Hughes, 1947)
- "Down in the Valley" (libretto av Arnold Sundgaard, 1948)
[rediger] Syngespill
- "Mahagonny" (libretto av Bertolt Brecht, 1927)
[rediger] Pantomimer, balletter
- "Zaubernacht" op. 7 (scenarium og sangtekst: Wladimir Boritsch, 1922)
- "Die sieben Todsünden" ('sunget ballett', libretto: Bertolt Brecht, 1933)
[rediger] Operetter
- "Der Kuhhandel" (libretto: Robert Vambery, ikke fullført, urfremført som "A Kingdom for a Cow" i 1935)
- "The Firebrand of Florence" (libretto: Edwin Justus Meyer og Ira Gershwin, 1945)
[rediger] Teaterstykker med musikk
- "Die Dreigroschenoper" (tekst: Bertolt Brecht, 1928)
- "Happy End" (tekst: Dorothy Lane, pseudonym for Elisabeth Hauptmann, sangtekster av Brecht, 1929)
- "Der Silbersee" (tekst: Georg Kaiser, 1933)
- "Der Weg der Verheißung" / "The Eternal Road" (tekst: Franz Werfel, urfremført under den sistnevnte titel i 1937)
[rediger] Musikaler
- "Johnny Johnson" (1936, tekst: Paul Green)
- "Knickerbocker Holiday" (1938, tekst: Maxwell Anderson) - regi ved urfremføringen: Joshua Logan
- "Lady in the Dark" (1941, tekst: Moss Hart og Ira Gershwin)
- "One Touch of Venus"(1943, tekst: Sidney Joseph Perelman og Ogden Nash)
- "Lost in the Stars" ("Musical Tragedy", 1949, tekst: Maxwell Anderson)
[rediger] Kantater (for kringkastingen)
- "Das Berliner Requiem" (tekst: Bertolt Brecht, 1929)
- "Der Lindberghflug" (tekst: Bertolt Brecht, første versjon 1929 med musikk av Paul Hindemith og Weill, annen versjon også 1929, med musikk utelukkende av Weill)
- "The Ballad of Magna Carta" (tekst: Maxwell Anderson, 1940)
[rediger] Instrumentale verker
- Strykekvartett i h-moll (uten opustall), 1918
- 2. strykekvartett op. 8, 1923
- Konsert for violin og blåseorkester op. 12, 1925
- 1. symfoni, 1921
- 2. symfoni, 1934
[rediger] Sangsykluser
- "Frauentanz", sangsyklus for sopran og fem instrumenter (etter middelalderlige dikt), 1923
- "Stundenbuch", sangsyklus for baryton og orkester (Rainer Maria Rilke, 1923)
- "Three Walt Whitman Songs", senere "Four Walt Whitman Songs" (1942-47)
Hvert år finner Kurt-Weill-Fest sted i Dessau, og varer som regel ti dager. Til arrangementene hører utstillinger, foredrag og musikalske fremførelser innen opera, klassisk og samtidsmusikk.
