John Barbour

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

John Barbour (ca 1316 – 13. mars 1395) var en skotsk poet på 1300-tallet, og er anerkjent som den skotske historieskrivingens og poesiens far. Selv om han som kirkens mann skrev på latin, skrev han sin poesi på eget tungemål; en latinisert utgave av nordlig anglosaksisk språk. Hans mesterverk er «The Bruce», et episk diktverk som forteller, uvanlig sannferdig, om kong Robert Bruces bedrifter.

[rediger] Bakgrunn

John Barbour ble muligens født i Aberdeenshire. I et brev om hans gode oppførsel, datert 1357, som ga ham tillatelse til å studere i Oxford, England, er han beskrevet som erkediakon i Aberdeen. Han er navngitt i et tilsvarende brev fra 1364 og i ytterligere et annet i 1368 som gir ham tillatelse til å reise til Frankrike, sannsynligvis for utvidete studier på Universitet i Paris. I 1372 er han en av flere revisorer ved finanskammeret, og i 1372 en skriver og revisor i kongens husholdning. Som en velutdannet mann er han erkediakon, dvs nest etter biskopen, ved St. Machar-katedralen i 40 år.

I 1375 (han daterer selv og oppgir at han er 60 år) setter han sammen det som er hans mest kjente dikt, «The Bruce». For oppgaven mottar han i 1377 en betaling på ti pund, og i 1378 en pensjon for resten av livet på 20 shilling, som han gir videre til en messe for å bli sunget til ham selv og hans foreldre. Det ble trofast utført helt fram til reformasjonen.

Det eneste biografiske bevis fra hans siste år er hans signatur som vitne for plikter angående klesvask i kontoret for opptegnelser i Aberdeen så sent som 1392. I følge personalboken for Aberdeen-katedralen døde han 13. mars 1395, og pensjonen ble ikke utbetalt etter denne dato.

[rediger] Skottlands poet

Det har vært en del kontroverser angående Barbours litterære verk, men hvis han virkelig er den sanne forfatteren av de fem eller seks lang dikt som tradisjonelt har blitt tillagt ham, opprettholdes hans betydning som stamfar til Skottlands poesi, foruten å være den mest voluminøse skotske poeten noensinne.

«The Bruce» (evt. «The Brus») består av 14 000 oktosyllabiske linjer og tyve bøker, er et narrativt (fortellende) dikt som fremmer delvis historiske og delvis patriotiske hensikter. Det lange, episke diktet feirer og priser Robert Bruce og James Douglas, selve blomstene av skotsk ridderlighet. Det åpner med en beskrivelse av de forhold som Skottland er i etter at kong Alexander III dør i 1286 og konkluderer med James Douglas’ død og begravelsen av Robert Bruces hjerte i 1332.

Hoveddelen sentrer rundt det berømte slaget ved Bannockburn. Til tross for den patriotiske tonen er beskrivelsene likevel i mer generelle vendinger enn hva som senere er skrevet i skotsk litteratur. Kongen er en ridderlig helt slik samtidens romanser krevde, friheten er en «edel gjerning» man skal trakte etter og vinne for enhver pris. Frihetens motstanderne er malt i mørke farver slik samtidens poesi krevde, men uten provinsiell selvtilfredshet. Teksten mangler heller ikke djervhet, og det finnes avsnitt av høy litterær kraft, gjerne de ofte siterte seksjonene som begynner med «All frihet er en edel gjerning!»

Ah, freedeom is a noble thing!

Freedom makes man to have liking!

Freedom all solace to man gives:

He lives at ease that freely lives!

A noble heart may have none ease,

Nor ellys nought that may him please

Et eksempel på hans litterære stil i original, beskrivelsen av da konspirasjonen mot den gode Robert Bruce blir oppdaget:

Than wes the land a quhile in pes,

Bot covatys, that can nocht ces

To set men apon felony

To ger thaim cum to senyoury,

Gert lordis off full gret renoune

Mak a fell conjuracioun

Agayn Robert the douchty king,

Thai thocht till bring him till ending

And to bruk eftre his dede

The kynrik and to ryng in hys steid.

[rediger] Historisk troverdig

«The Bruce» er anerkjent som et av de mer presise og faktiske av samtidige dokumenter som har beskrivet kong Robert Bruces liv og gjerninger. Til tross for flere faktafeil, spesielt at de tre generasjoner av Robert Bruce blir blandet sammen i heltens navn, er diktet historisk troverdig, spesielt sammenlignet med de tilsvarende om William Wallaces heroisme i århundret etter. De faktiske forhold blir presentert på en enkel måte, selv om en moderne leser vil finne de arkaiske beskrivelsene noe ugjennomtrengelig, men til tross for det gammelmodige i verkets ånd blir stadig nye utgivelser utgitt seks århundrer etter at det første gang ble skrevet.

[rediger] Litterær kritikk

Det har vært diskutert om all teksten kan tilbakeføres til John Barbour. Det har vært argumentert for at teksten som har overlevd er en editert kopi, kanskje ved John Ramsey, en samtidig skribent i Perth, som skrev av to eksakte tekster; den ene oppbevart i Advocates Library i Edinburgh og det andre i biblioteket i St. John’s Collage, Cambridge.

En oppdagelse i biblioteket ved Universitet i Cambridge av Henry Bradshaw har muligens åpenbart ytterligere et verk av John Barbour. Det er et langt dikt på over 33 000 linjer som omhandler legendene om de kristne helgenene. Dette diktets generelle likhet med Barbours verselengde, dialekt og stil, foruten det faktum av livene til engelske helgner er utelatt har styrket antagelsen om ektehet. Det finnes dog kritiske røster som har pekt på rytme, halvrim og ordvalg ikke stemmer overens med Barbour.