Sharia
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Del av en serie artikler om |
| Islams fem søyler |
|
Trosbekjennelsen • |
| Biografier |
| Tekster og andre troskilder |
|
Tawhid • Koranen • Sunnah • Hadith • Teologi • Fiqh • Muhammeds liv • Sharia |
| Islamske retninger |
| Religiøse ledere |
| Islamsk arkitektur |
| Islams hellige byer |
| Samfunn |
|
Historie • Filosofi • Kunst • Kalender • Høytider • Kvinner • Politikk • Islamisme |
| Se også |
|
Bahai • Drusere • Fatwa • Kalif • Islam i Norge |
Sharia (arabisk شريعة, šarīʿaʰ), også sjaria, sjariah, sjari'a, sjari'ah, shari'a, shari'ah, shariah eller syariah er tradisjonell islamsk lov. Opprinnelig trakk ikke islam noen grenser mellom spesifikt religiøst og sekulært liv i likhet med de fleste klassiske religioner. Derfor dekker ikke sharia bare religiøse ritualer, men også mange aspekt ved dagliglivet. Moderne liberale bevegelser innen islam er i opposisjon til dette tradisjonelle synet på religiøse lover. Begrepet henviser til «vei til vann» eller «brudd i en elvebredde som gir tilgang til vann». Muslimske lærde skiller for det meste mellom fiqh som betyr «forståelse» og henviser til innblandinger av lærde fra lovens kilder, og sharia som er de moralske idealene som ligger bak fiqh. Lærde håper at fiqh og sharia er i en spesiell sak, identiske, men de kan ikke være sikre. Det som er sikkert er at dersom en handler ut fra lovlig formede fiqh, er en unntatt fra sanksjoner.
For sunni-muslimer er kildene til islamsk lov Koranen og Hadith, men ijma, enigheten til samfunnet, var også akseptert som en mindre kilde. Qiyas, forskjellige former for tenkning inkludert ved lignende saker, er brukt av lovens lærde (Mujtahidun) for å handle situasjoner der kildene ikke gir noen konkrete regler. I Imami-Shi'i -lov er lovens kilder (usul al-fiqh) Koranen, anekdoter fra Profetens og de 12 imamers praksis, samt intelektet ('aql ). Praksisen blir kalt Sharia i dag, men har også lokale skikker (Al-urf).
Islams jus blir kalt fiqh og er delt i to deler: studiet av kildene og metodikken (usul al-fiqh, lovens røtter) og de praktiske reglene (furu' al-fiqh, lovens grener).
