Evangeliet etter Markus
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Evangeliet etter Markus, også kalt Markusevangeliet, er et av de synoptiske evangelier og er i den kanoniske rekkefølge den andre boken i Det nye testamente. Evangeliet regnes tradisjonelt å være skrevet av Johannes Markus og er det eldste og korteste av evangeliene.
Innhold |
[rediger] Innhold
Markusevangliet inneholder mindre talestoff enn de andre evangeliene og vektlegger handling mer. Istedenfor å fortelle hva Jesus sier så forteller Markus hva han gjorde. Ordet ’straks’ (gr evtys) er det ordet som brukes oftest i evangeliet og driver handlingen fremover. Markus er selve evangelisten som finner opp sjangeren evangelium, og evangeliet har sitt klimaks i fortellingen om Jesu lidelse, død og oppstandelse. Den store vekten som legges nettopp på denne siste delen har gjort at forskere har beskrevet Markus som en pasjonsfortelling med innledning. Et viktig vendepunkt er Peters bekjennelse i kapitel 8.
Derfor er det vanlig å dele evangeliet inn i to hoveddeler med følgende underinndelinger:
- 0. Prolog/innledning (1,1-1,13)
- 1. Hoveddel: Jesu virke i Galilea (1,14-8,26)
- 1. Jesu tidlige virke i Galilea (1,4-3,6)
- 2. Jesu mange helbredelser (3,7-5,43)
- 3. Jesu underfulle makt og motstand mot ham (6,1-8,26)
- 2. Hoveddel: Jesu vei til lidelse og død (8,27-16,8)
- 1. Jesus taler om sin lidelse og død (8,27-10,52)
- 2. Jesus i Jerusalem (11,1-13,37)
- 3. Jesu lidelse, død og skildringen av den tomme graven (14,1-16,8)
Markus 16, 9-20 finnes ikke i de eldste og beste tekstvitner, og er sannsynligvis føyd til senere.
[rediger] Forfatter
Tradisjonelt har de ytre kriteriene (den oldkirkelige tradisjon) holdt forfatteren av evangeliet for å være Johannes Markus, en av Paulus’ (og Peters) medarbeidere. Markus er nevnt i Apostlenes gjerning og brevlitteraturen (Apg 12,12.25; 13,5.13; 15,37.39; Kol 4,10; Filem 24; 2 Tim 4,11; 1 Pet 5,13).
Det eldste vitnesbyrd vi har til forfatterspørsmålet er Papias (ca 65 – ca 145 e Kr), en biskop i byen Hierapolis i Lilleasia (dagens Tyrkia). Ved Papias, som ikke selv hadde møtt Markus eller noen av de andre evangelistene, og evangelieoverskriften (gr KATA MARKON, som tidligst stammer fra ca 110 e Kr) bygger resten av de oldkirkelige teologer sin tradisjon om at Johannes Markus er forfatteren. Og det er ingen andre som nevnes som mulige forfattere.
Det er ikke mulig ut i fra indre kriterier å si noe bestemt om hvem forfatteren kan være. Det eneste som kan sies er at evangeliet synes å presentere den grunnstrukturen i den oldkirkelig overlevering om Jesus fra Nasaret – den samme grunnfortelling som vi møter i Apg 10,36-41 og hos Paulus og Peter. Forfatteren har en veldig enkel gresk, kjennskap til arameisk (jf 1,22f; ,15,33) og ser ut til å ha behersket noe latin (f eks Mark 5,9; 12,42). Han bruker i stor grad fortellende språk (jf det nevnte evtys overfor og bruken av kopula, dvs. kai og, til å binde setningene og dermed fortellingsgangen sammen).
I lys av det synoptiske problem er det vanlig å anta at Markus (Eller en protoutgave av Markus) har vært benyttet som en av hovedkildene i to-kilde-hypotesen.
Selv om det er vanskelig å si for sikkert er det ikke umulig å tenke seg at Johannes Markus er forfatteren av Evangeliet etter Markus, men en god del kritiske forskere vil si at forfatteren er anonym.
[rediger] Datering
Det er en del uenighet om når evangeliet skal dateres til. Enkelte vil si så tidlig som 40- og 50-tallet e Kr, mens et flertall av forskere mener at 60- og 70-tallet er nærmere sannheten. Det første vil da gå i mot Ireneus av Lyon som hevder at evangeliet ble skrevet etter at Peter var død (Clemens av Alexandria hevder derimot at evangeliet ble skrevet før Peters død). Uansett er det ut i fra det synoptiske problem og to-kilde-hypotesen vanlig å anta at evangeliet ble skrevet rundt 80 e Kr.
[rediger] Avfattelsessted
Det er vanskelig å avgjøre hvor evangeliet er avfattet, men det er vanlig å plassere stedet til Roma. Der var det en stor kristen menighet og både Paulus og Peter led martyrdøden der. Både Ireneus og Clemens hevder at Markus skrev i Roma.
[rediger] Adressater
Det at Markus har en rekke latinismer, forklarer jødiske skikker og arameiske uttrykk. Dette og en del andre momenter peker mot en hedningekristen menighet og passer godt med Roma som mulig avfattelsessted.
[rediger] Teologi
[rediger] Messiashemmeligheten
Selv om evangeliets sikte tydelig forkynnes for leserne, «Dette er begynnelsen til evangeliet om Jesus Kristus, Guds sønn», så holdes dette skjult for de fleste i fortellingen selv. Jesus som forkynner evangeliet, og som selv er den forkynte, åpenbarer ikke det direkte til de han møter. Han gir taleforbud til en som er blitt helbredet og lignelsene er (faktisk) gitt «for at de skal se og se, men ikke skjelne, høre og høre, men ikke forstå…» (4,12). Jesus fremtrer før påsken som en skjult messias, kanskje for å ikke bli tolket i lys av de mange messiaskategorier på hans egen tid. Selv ikke disiplene har forstand og er forherdet. Først i lys av Jesu død og oppstandelse ser de ham som han virkelig er – Gud sønn. Enkelte forskere (først og fremst William Wrede) har hevdet at messiashemmeligheten er en litterær konstruksjon som ikke har bakgrunn i disiplenes virkelig opplevelse av Jesus.
[rediger] Se også
- Det synoptiske problem
- Q-kilden
- To-kilde-hypotesen
- Jesu lidelseshistorie
[rediger] Eksterne lenker
- Bibelen Oversettelsen av 1978/85
[rediger] Litteratur
- Brown, Raymond E., An introduction to the New Testament, (The Anchor Bible reference library), New York : Doubleday, 1997. Gir en grundig innføring i Det nye testaments bakgrunn, kultur, bøker og teologi.
