Brunhilda av Austrasia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Brunhilda betrakter Gunter (uhistorisk; legendarisk utbrodering i Nibelungenlied), tegnet av Johann Heinrich Füssli

Brunhilda^[1] (ca 543–613) var en frankisk dronning som styrte de østlige kongedømmene Austrasia og Burgund i navnene til hennes sønner og sønnesønner. Innledningsvis var hun kjent som en liberal hersker med stor politisk innsikt, men hun ble beryktet for sin grusomhet og grådighet.

[rediger] Liv

Hun var antagelig født rundt 543 i Toledo, den vestgotiske hovedstaden. Hun var datter av vestgotiske kong Atanagild og dronning Ingund, og var yngst av hans to døtre. Hun var bare elleve år gammel da hennes far ble konge i 554 og ble oppfostret i Toledo som ariansk kristen.

[rediger] Første ekteskap

Hun giftet seg med kong Sigibert I av Austrasia, barnebarn av Klodvig I, i 567. Sigibert hadde sendt en utsending til Toledo nedlesset med gaver. Hun sluttet seg til ham i Metz. Da hun giftet seg, gav hun avkall på arianismen og konverterte til ortodoks katolisisme^[2].

Sigiberts far, Klotar I, hadde gjenforent de fire kongedømmene til frankerne, men da han døde, delte Sigibert og hans tre brødre dem igjen. Ifølge Gregorius av Tours, var Sigiberts ekteskap med en vestgotisk prinsesse en kritikk av sine brødres valg av koner. Istedet for å gifte seg med vanlige mennesker og promiskuøse kvinner, skaffet Sigibert seg en kvinne med utdannelse og moral.

I respons til Sigiberts edle ekteskap, sendte hans bror kong Chilperik av Soissons etter Brunhildas søster Galswintha i Hispania. Gregorius antyder at han fridde til henne fordi han misunnet sin brors ekteskap med Brunhilda^[3]. Men Galswintha beordret ham å rense sitt hoff for prostituerte og elskerinner, og han ble snart lei av henne. Han og hans favorittelskerinne, en Fredegund, myrdet henne i en konspirasjon innen et år. Han giftet seg så med Fredegund. Brunhilda avskydde Fredegund for hennes søsters død, og dette hatet ble så intenst returnert, at de to dronningene avtalte sine ektemenn om å gå til krig^[4]. Sigibert overtakte deres andre bror, den eldre Guntram av Burgund, til å mekle i krangelen mellom dronningene. Han bestemte at Galswinthas doarium bestående av Bordeaux, Limoges, Cahors, Béarn og Bigorre skulle gis til Brunhilda som kompensasjon. Men Chilperik gav ikke lett opp byene og Brunhilda glemte ikke mordet. Germanus, biskopen av Paris, fremforhandlet en kortvarig fred mellom dem.

Mellom 567 og 570 bar Brunhilda tre barn for Sigibert: Ingund, Clodosind og Childebert.

Freden ble brutt av Chilperik som invaderte Sigiberts områder. Sigibert beseiret Chilperik som flyktet til Tournai. Folket i Paris hyllet Sigibert som erobrer da han reiste dit sammen med Brunhilda og deres barn. Germanus skrev til Brunhilda og ba henne om å overtale mannen hennes til å gjenopprette freden og spare hans bror. Krønikene om Germanus' liv sier at hun ignorerte dette. Sigibert satte ut for å beleire Tournai. Fredegund svarte på denne trusselen mot hennes ektemann med å leie to attentatsmenn som drepte Sigibert ved Vitry med forgiftede dolker (sax, ifølge Gregorius). Brunhilda ble fanget og fengslet i Rouen.

[rediger] Annet ekteskap

Etter å ha gått mot sin fars direkte ordre, reiste Merovech, sønn av Chilperik til Rouen med unnskyldning om å besøke sin mor, forelsket han seg i enken Brunhilda. Biskop Praetextatus viet dem for å forhindre en skandale, selv om ekteskapet var mot vanlig lov, som Gregorius er rask med å bemerke ^[5], siden hun var hans tante. Chilperik beleiret dem raskt i kirken til sankt Martin ved murene. Til slutt inngikk han fred med dem, men han tok Merovech med seg til Soissons.

I et forsøk på å annulere ekteskapet, fikk Chilperik Merovech klippet og sendt til klosteret i Le Mans for å bli prest. Merovech flyktet i asyl i Sankt Martin i Tours, Gregorius sin kirke (som dermed er et øyevitne til disse hendelsene)^[6], og senere Champagne. Han returnerte til slutt til Tours i 578 hvor hans far fant ham og drepte ham^[7].

[rediger] Første regentskap

Brunhilda forsøkte nå å bli regent i Austrasia i navnet til hennes sønn Childebert II, men hun møtte kraftig motstand i hennes adelsmenn og måtte trekke seg tilbake for en kort stund til hoffet til Guntram av Burgund før hun klarte å nå målet sitt. På den tiden hersket hun Austrasia som dronning. Hun var hovedsakelig en administrativ reformator, ikke en kriger, med vestgotisk utdannelse. Hun reparerte de gamle romerske veiene, bygget mange kirker og klostre, konstruerte nødvendig festninger, reorganiserte de kongelige finansene og restrukturerte den kongelige hæren. Men hun skaffet seg fiender i adelen. For å styrke sin posisjon og kronens prestisje og makt, overbeviste hun Guntram som nylig var blitt uten arvinger, til å adoptere Childebert som sin egen sønn og arving. Dette gjorde han i 577^[8]. I 579 giftet hun bort sin datter Ingunda som bare var tretten år, til den vestgotiske prinsen Hermenegild, og allierte hennes hus med kongens i hennes barndomsland. Men Hermenegild konverterte til katolisismen og han og hans kone døde begge i den påfølgende religionskrigen som rev det vestgotiske kongedømmet fra hverandre i Hispania.

Brunhilda styrte Austrasia til Childebert ble myndig i 583. Childebert hadde da nådd den tradisjonelle merovingerske myndighetsalderen på tretten år.

[rediger] Forholdet til kong Guntram

Konflikten med Fredegund flammet opp igjen da Chilperik døde. Fredegund ble nå regent i Neustria og var i en posisjon til å fornye krigen med hennes gamle fiende. Men først måtte Brunhilda ta seg av sine egne interne fiender.

Mange av hertugene motsatte seg kraftig hennes innflytelse over hennes sønn, kongen. Tre av, Raching, Ursio og Berthefrid, konspirerte for å drepe Childebert, men deres komplott ble oppdaget. Rauching ble drept og Ursio og Berthefrid flyktet til en festning. Da dette skjedde ba Guntram umiddelbart om at Childebert, Brunhilda og Childeberts nye sønner skulle ta tilflukt ved hans hoff. Dette gjorde de og snart ble Ursio og Berthefrid drept. I 587 inngikk Guntram, Childebert og Brunhilda Andelot-pakten^[9] som sikret etterfølgingen for Childebert i Burgund og en fortsatt allianse mellom de to rikene i resten av Guntrams liv.

Samme år sendte kong Reccared I av vestgoterne utsendinger til både Childebert og Guntram. Den første aksepterte dem og konsoliderte en allianse og den siste nektet å se dem for en eller annen grunn. Da Brunhilda og Childebert dermed forhandlet om ekteskap for kongens søster Clodosind med kongen i Spania, ble det avslått av Guntram og forlatt. I 592 døde Guntram, og Childebert overtok tronen etter avtalen. Han satte umiddelbart i gang en krig med Klotar av Neustria.

[rediger] Andre regentskap

Da Childebert II døde i september eller oktober 595 i en alder av bare tjueseks, forsøkte Brunhilda å styre Austrasia og Burgund i navnet til barnebarna Teodebert II og Teoderik II. Selv om hun la skylden for Childeberts død på Fredegund, døde Fredegund i 597 og konflikten mellom henne og Brunhilda tok slutt. Men det ville fortsatt gå mange år før frankerne skulle få oppleve fred ettersom konflikten raste videre mellom de to dronningenes etterkommere.

Hun holdt seg ved hoffet til hennes eldste barnebarn, Teodebert, men i 599 sendte han henne i eksil. Hun ble funnet nær Arcis i Champagne av en bonde som førte henne til Teoderik. Bonden ble belønnet med bispedømmet Auxerre. Teoderik ønsket henne velkommet og satte seg villig inn under hennes innflytelse. Hun var klar for en hevnaktig krig med Teodebert, og snart var brødrene i krig.

Det var på dette tidspunktet at Brunhilda begynte å vise den hensynsløsheten som førte til hennes særdeles voldelig død. Brunhilda tok seg først Protadius som elsker, og i ønsket om å skaffe ham et høyt embete, konspirerte hun for å få Bertoald, rikshovmesteren, drept. I 604 overbeviste hun Teoderik om å sende Bertoald for å inspisere den kongelige villae langs Seinen. Klotar var antagelig advart av Brunhildas menn på hennes kommando og sendte sin egen rikshovmester Landrik (som ironisk nok var en tidligere elsker av Fredegund) for å møte Bertoald som bare hadde en liten kontigent med menn med seg. Han ble omringet og drept. Protadius ble umiddelbart innsatt i hans sted.

Brunhilda og Protadius overtalte snart Teoderik om å gjenoppta krigen med Teodebert, men rikshovmesteren ble myrdet av sine krigere som ikke ønsket å kjempe for å tilfredsstille dronningens ego Mannen som beordret henrettelsen av Protadius, hertug Uncelen, ble senere arrestert av Brunhilda, torturert og henrettet. Han var ikke det første hertugofferet for dronningens hevn.

Det var også under disse senere regentskapene at Desiderius, biskop av Vienne (senere sankt Didier) offentlig anklaget henne for incest og grusomhet. Desiderius gjorde henne til slutt rasende med en tydelig adressert renhetspreken i 612 foran henne og Teoderik. Hun leiet tre attentatsmenn til å myrde ham i landsbyen som nå kalles Saint-Didier-sur-Chalaronne.

I slaget ved Tolbiac samme år, beseiret og fanget Teoderik Teodebert som dronning nå hevdet var sønnen til en skomaker, og førte ham og hans kongelige eiendeler til sin Brunhilda som fikk plassert ham i et kloster. Hun fikk ham antagelig myrdet sammen med sin sønn Merovech for å la Teoderik etterfølge ham på begge troner uhindret. Han etterfulgte Teodebert, men døde av dysenteri i sin austrasiske hovedstad Metz sent i 613.

[rediger] Tredje regentskap

Etterfølgeren til Teoderik II var hans uekte sønn Sigibert, et barn. Hovmesteren i Austrasia, Warnakar, fryktet at han i sin unge alder ville falle under innflytelsen til sin oldemor og førte ham fremfor en nasjonal forsamling, hvor han ble utropt av adelsmennene som satte ham til konge over begge kongedømmene til hans far. Men han kunne ikke holdes utenfor hendene til Brunhilda. Dermed ble hun regent over frankerne for siste gang i sitt lange liv, denne gang for sitt oldebarn.

Men Warnakar og Rado, hovmesteren i Burgund, sammen med Pipin av Landen og sankt Arnulf, biskop av Metz, forlot Brunhildas og den unge kongens sak og sluttet seg til Klotar og lovet å ikke gjøre motstand til forsvar for dronningregenten og anerkjenne Klotar som den rettmessige regenten og vergen til Sigibert. Brunhilda, sammen med Sigibert, møtte Klotars armé ved Aisne, men hertugene forrådte henne igjen. Patrisieren Aletheus, hertug Rocco og hertug Sigvald deserterte henne, og hun og hennes konge måtte flykte. De kom så langt som til Orbe i håp om å skaffe hjelp fra de germanske stammene, men Klotars treller tok dem igjen ved innsjøen Neuchâtel. Den unge kongen og hans bror Corbo ble drept. Dermed endte den lange og blodige feiden mellom Austrasia og Neustria, og de to kongedømmene ble gjenforent. Klotar hadde dermed kontroll over hele riket til frankerne. Han anklaget Brunhilda for ti frankiske kongers^[10] og mange kirkemenns død, inkludert Desiderius. Ifølge Liber Historiae Francorum:

«Så sluttet hæren til frankerne og burgunderne seg sammen til en, alle ropte at død ville passe for den svært grusomme Brunhilda. Kong Klotar beordret så at hun skulle løftes på en kamel og føres gjennom hele arméen. Så skulle hun bindes til føttene til ville hester og rives i stykker lem for lem. Til slutt døde hun. Hennes endelig grav ble ilden. Hennes ben ble brent.»

En legende sier at hun ble dratt av en vill mare ned romerveien La Chaussée Brunehaut ved Abbeville.

[rediger] Religion

Sigiberts bror Guntram grunnla i 576 et bispedømme som var blitt uavhengig av Vienne i Maurienne, som tilhørte bispedømmet Torino. Biskopen av Torino protesterte mot dette til Brunhilda i mer enn tyve år, men selv da pave Gregorius den store støttet hans klager i 599, feide hun dem til side. Genrelt beskyttet hun likevel kirken og behandlet Gregorius med stor respekt. Han skrev en rekke positive brev til henne. I 597 skrev han til henne om innblandede hedenske ritualer som tilbeding av trær. Gregorius av Tours var en annen geistlig hun likte godt. Han var en betrodd hoffmann for henne og hennes sønn fra 587 til hans død. Hun hadde også en ivrig personlig interesse i bispedømmene og klostrene i hennes rike. Dette førte henne i konflikt med Columbanus, abbed i Luxeuil, som hun til slutt sendte i eksil i Italia hvor han hrunnla Bobbio.

Brunhilda ble gravlagt i Abbaye de St. Martin ved Autun som hun grunnla i 602 på stedet hvor biskopen av Tours hadde kuttet ned et bjørketre som ble tilbedt av hedenske tilbedere. Klosteret ble ødelagt i 1793 og Brunhildas sarkofag er nå i Musée Lapidaire i Avignon.

Brunhilda satte i gang byggingen av flere kirker og klosteret til St Vincent i Laon (grunnlagt i 580). Hun får også æren for å ha grunnlagt borgen Bruniquel og å ha lagt nytt dekke på en romervei nær Alligny-en-Morvan, hvor navnet på en nærliggende høyde, Terreau Bruneau, er antatt å stamme fra henne. Delen av Mauves-sur-Loire kjent som la Fontaine Bruneau er oppkalt etter Brunhilda som kan ha kjølt seg ned med kildens vann da hun led av heteslag.

[rediger] Legende

Mange forskere har sett Brunhilda som inspirasjon for både Brynhild og Gudrun, to rivaliserende karakterer fra Nibelungenlied.

[rediger] Noter

1. ^ Hennes navn har mange former. Brunhilda er den tyske formen og er også den vanligste på engelsk. På fransk er hun Brunehaut. Hun blir også kalt Brunilda, Brunichildis, Brunechildis, Brunichild, Brunechilde, Brunichilda, Brunhild, Brunhilde, Brünnhilde, Brünhild, Brynhild eller Brynhildr.
2. ^ Gregorius av Tours, IV.27.
3. ^ Gregorius, IV.28.
4. ^ Gregorius IV.47
5. ^ Gregorius V.2
6. ^ Gregorius V.14
7. ^ Gregorius V.18
8. ^ Gregorius VI.1
9. ^ Gregorius IX.20
10. ^ Identiteten til de ti kongene kommer fra den fjerde boken i Fredegars krøniker. Den er vanligvis sagt å inneholde Sigibert I, Chilperik I, Teodebert II, Teoderik II, Sigibert II, Merovech (Chilperiks sønn), Merovech (Teoderiks sønn), Childebert (Teoderiks sønn) og Teodeberts sønner.

[rediger] Litteratur

• Joseph Henry Dahmus, Seven Medieval Queens, 1972.
• Gregorius av Tours, Historia Francorum: Bok I-X
• John Michael Wallace-Hadrill (translator), The Fourth Book of the Chronicle of Fredegar with its Continuations, Connecticut: Greenwood Press, 1960.
• Bernard S. Bachrach (translator), Liber Historiae Francorum, 1973.
• Nicolas and Paul Chalmin, "L'Etrange Histoire de la Chaussée Brunehaut", Nordmag, Calais: 2004.