Slaget ved Drepana

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Første punerkrig
Agrigentum – Lipariøyene – Mylae – Sulci – Tyndaris – Kapp Ecnomus – Adys – Tunis – Panormus – Drepana – Aegatesøyene

Punerkrigene
Første - Leiesoldatkrigen - Andre - Tredje

Slaget ved Drepana, eller Drepanum(utenfor dagens Trapini ved kysten av Sicilia) var et sjøslag mellom Karthago og den romerske republikk, utkjempet under den første punerkrig, år 249 f.Kr..

Innhold 1 Innledning 2 Å ikke høre på høna og dets konsekvenser 3 Ettervirkninger 4 Referanser

[rediger] Innledning

Serien med romerske seirer på sjøen, som ved Mylae og Ecnomus, ga selvtillit til å utføre et direkte angrep på festningen ved Lilybaeum, kontrollert av Himilco. Byen var blokkert av en flåte, kommandert av konsulene Publius Claudius Pulcher og Junius Paullus. Selv om romerne hadde innarbeidet betydlig erfaring på sjøen, var Karthago fortsatt overlegne i manøvrering på åpent hav. En liten skavdron, ledet av Hannibal fra Rhodos, klarte, midt på lyse dagen, å bryte beleiringen og levere forsyninger til befolkningen ved Lilybaeum. I løpet av natten forlot Hannibal byen med de ubrukelige kavaleri-hestene og flyktet til Drepana, før romerne i hele tatt skjønte hva som hadde skjedd.

Suksessen med denne manøvreren var så overveldende at karthagenerne gjentok det flere ganger. For romerne var dette mer enn ydmykende: det ødela hele effekten ved beleiringen, ved at festningen fikk mat og var i kontakt med Karthago. Noe måtte gjøres.

[rediger] Å ikke høre på høna og dets konsekvenser

Seniorkonsulen Pulcher bestemte dermed å gjennomføre et overraskelsesangep på havnen i Drepana, der de skyldige skipene lå i havn. Den romerske flåten seilte nordover fra Lilybaeum i en månløs natt. Karthagenske speidere så ikke de romerske skipene, men den dårlige sikten hindret romerne i å oppnå en effektiv krigsformasjon. Da skipene nådde Drepana, var flåten spredt i en lang, uorganisert linje med Pulchers skip bak. Puniske speidere så den klønete ankomsten og fordelen ved overraskelsesmomentet var tapt.

I mellomtiden utførte flaggskipet, med Pulcher, inspeksjoner for å kartlegge varsler og tegn, i følge den romerske religiøse tradisjon. Metoden tilskrevet for denne situasjonen var å undersøke spiseatferden til en hellig høne, som var ombord for den hensikt. Hvis hønen aksepterte kornet den ble tilbudt, ville gudene være på romernes side. Men, den aktuelle morgenen i 249 f.Kr. nektet hønen å spise - et forferdelig tegn. Konfrontert med det ukjente, og et overtroisk og livredd mannskap, måtte Pulcher hurtig komme på en alternativ løsning. Han kastet den hellige hønen over bord, direkte i Middelhavet og utbrøt: De spiser ikke, la dem heller drikke! (Ut biberent, quoniam esse nollent).

I havnen ventet karthagenerne på Romas fremrykk. Admiral Ad Herbal tenkte også ut en rask, dog mindre kontroversiell, løsning og beordret evakuering av hele Drepana før en eventuell blokade kunne sette inn. Deretter seilte Karthagos skip ut av havna, passerte sør for byen rundt til to små øyer i det åpne hav. Etter å ha erkjent at overraskelsesangrepet ikke lenger kunne gjennomføres, beordret Pulcher en reorganisering av flåten. På dette tidspunkt var imidlertid alle odds mot ham. Sicilias kyst var bak ham, og den puniske flåten var klar til kamp i front.

Herbal øynet muligheten for seier og beordret angrep. Han signaliserte at hans høyre flanke skulle angripe romernes bakre rekke. Resultatet ble et knusende, romersk nederlag, der omtrent alle skipene kommandert av Pulcher sank.

[rediger] Ettervirkninger

Publius Claudius Pulcher klarte å rømme og returnere til Roma i skam, der han ble anklaget for forræderi. I motsetning til karthagenerne, henrettet ikke romerne beseirede generaler (jfr. Hannibal Gisco ). Det som i hovedsak fikk Pulcher til retten var vanhelligelsen av den hellige høna. Han ble dømt og sendt i eksil, med sin politiske karriere ødelagt.

Det samme året hadde Hamilcar Barca (faren til Hannibal) en suksessfull kampanje i Sicilia og en storm ødela den andre halvdelen av den romerske flåten, ledet av Junius Paullus. Situasjonen i Roma var nå så akutt at Aulus Atilius Caiatinus ble utvalgt til diktator og sendt til Sicila for å kontrollere landområdet. Nederlaget ved Drepana var så demoraliserende at Roma ventet i syv år på å bygge en flåte.

[rediger] Referanser

• The Fall of Carthage, av Adrian Goldsworthy, Cassel