Rosenkorsordenen
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Rosenkorsordenen, eller rosenkreutzerne er et hemmelig brorskap som trådte fram i Tyskland idet syttende århundre gjennom tre anonyme skrifter. Rosenkorsordenen har hatt stor betydning for europeisk esoterisme, og flere moderne mystiske organisasjoner hevder å være videreføringer av den.
Innhold |
[rediger] Historie
I 1614, ble det i Kassel i Tyskland utgitt et skrift med titelen Fama Fraternitatis R.C. der det heter at usynlige brødre vandrer blant dere.
Ifølge skriftet skal en fattig tysk adelsmann ved navn Christian Rosenkreutz i slutten av det 14 århundre ha reist til Damcar i Arabia, der han ble innviet i skjulte kunnskaper. Han fortsatte sine studier i Damaskus i Syria og Fez i Marokko, før han vendte tilbake til Europa der han sammen med tre venner dannet et hemmelig brorskap: Rosenkorsordenen.
Brødrene lovte hverandre blant annet å helbrede syke uten å ta seg betalt, å kle seg som skikken var der de kom, å søke verdige etterfølgere og å holde brorskapet hemmelig i hundre år. Blant de hemmelighetene de kjente til var prinsippene for fullkommen helse og forvandling av metaller. De hadde også hjelp av elementalvesener, het det.
Etter sin død skal Christian Rosenkreutz ha blitt lagt i en forseglet grav. Denne ble oppdaget av ordensbrødrene 120 år seinere, i 1604. Gravkammeret var sjukantet og dekorert med mystiske symboler. Det inneholdt et rundt alter og kunstig belysning, såvel som kunstige sanger og magiske speil. I sine balsamerte hender holdt den døde den mystiske Bok T.
I skriftet Confessio Fraternitatis, første gang trykt i 1615, ble det offentliggjort ytterligere opplysninger om brorskapet.
Et tredje skrift, Det kymiske bryllupet til Christian Rosenkreutz, utkom i Strassbourg i 1616. Dette skriftet forteller med detaljert symbolikk om et høytidelig bryllup der Christian Rosenkreutz var gjest. Han blir ført ned i slottskjelleren, og får der kaste sitt blikk på Venus uten slør. Seinere viser det seg at dette kvalifiserer ham til oppgaven som dørvokter i mysterieslottet. Veien til mysterienes visdom går med andre ord heretter gjennom Christian Rosenkreutz.
Disse tre skriftene kalles tilsammen rosenkorsmanifestene, og de vakte stor oppsikt og livlig debatt blant Europas lærde. Det hemmelige brorskapet var klart fiendtlig overfor jesuittene, pavedømmet og den katolske kirke. Rosenkreutzerne presenterte seg som et usynlig kollegium – et brorskap av lærde fra ulike land. Mange kjente filosofer og forskere forsøkte å komme i kontakt med ordenen, blant annet ved å offentliggjøre forsvarsskrifter for den. Blant dem var filosofene Descartes, Spinoza og Gottfried Leibnitz.
I Paris vakte det stor oppsikt da det i 1623 ble satt opp plakater som forkynte at. «rosenkorsets brødre vandrer blant dere, synlig og usynlig». Rosenkorsordenens filosofi var åpenbart påvirket av Paracelsus. I Fama Fraternitatis står det at Paracelsus skjønt han ikke tilhørte vårt brorskap, ikke desto mindre har studert omhyggelig Bok M.
[rediger] Bakgrunn
Blant de filosofene som knyttes til rosenkorsordenen er Mikael Maier og Robert Fludd, dessuten John Dee og indirekte også Jakob Boehme.
Rosenkorsfilosofene forente et hermetisk perspektiv, der alt som eksisterer er aspekter av det guddommelige, med sin tids mest avanserte teorier om jordklodens plass i universet og verdensaltets struktur, som først i seinere århundrer er blitt allment akseptert. De tre rosenkorsmanifestene var alle anonyme, men en lutheransk pastor ved navn Johann Valentin Andrea hevdet seinere at han i sin ungdom hadde skrevet det tredje av dem, Det alkymiske bryllupet. Det hele var en spøk, hevdet Andrea, som tok avstand fra ordenen.
Mange av rosenkreutzerfilosofenes verker ble trykt og utgitt av Johann Theodore de Bry fra småbyen Oppenheim. Den britiske historikeren Frances Yates knytter utgivelsen av rosenkorsmanifestene sammen med ekteskapet mellom de Brys beskytter, kurfyrst Fredrik V av Pfalzen, og den engelske prinsesse Elisabeth av Bøhmen. Fredrik ble i denne perioden bygd opp som leder for de protestantiske fyrstene i Europa. Han ble i 1620 valgt til konge av Böhmen, men allerede i 1621 ble hans hær slått av Habsburgerne i slaget ved det Hvite Berg. Dette var opptakten til trettiårskrigen. I løpet av kort tid ble såvel Pfalzen som Böhmen herjet av krig, og drømmene til Fredrik, Elisabeth og deres allierte var knust.
Yates mener at et sentralt formål med ordenens krav om «en ny reformasjon» var å bane vei for en ny vitenskapelig grunnholdning, det som i våre dagers språk heter et nytt paradigme. Hun finner en klar sammenheng mellom rosenkorsordenens krav om nye holdninger og det nye vitenskapssynet som slo igjennom ved opprettelsen av Royal Academy i London.
I okkultismens historie markerer rosenkorsfilosofien en ny syntese av mystikk og vitenskap. Rosenkorstenkerne kombinerte den europeiske okkulte tradisjonen og de hermetiske skriftene med de nye vitenskapelige oppdagelsene som fant sted i det syttende århundre.
[rediger] Rosenkorsmanifestenes påvirkning av frimureriet
Rosenkorsmanifestene vakte også stor interesse i frimureriet i Skottland.
Henry Adamson, sønn av James Adamson som var leder av murerlauget i Perth i 1600, publiserte i 1638 diktet The Muses Threnodie med klare henvisninger til «brødrene av rosenkorset»:
For what we presage is not grosse
For we be brethren of the Rosie Cross;
We have the Mason Word and second sight,
Things for to come we can foretell aright.
Sir Robert Moray (* 1609, † 4. juli 1673), som ble innviet i Edinburgh Losjen St. Mary's Chapel den 20. mai 1641, var dypt interessert i Rosenkors-bevegelsen. Hans nære venn Thomas Vaughan (* 17. april 1621, † 1666) oversatte de tre Rosenkorsmanifestene til Engelsk i 1652.
[rediger] Moderne rosenkorsorganisasjoner
Rosenkorsordenen var i 1614 neppe mere enn noen få venner, men noen årtier seinere hadde seremonielle grupper tatt i bruk rosenkorsnavnet i Nederland, Tyskland og Italia noe seinere også i Frankrike og England. Rosenkorsmytene er tatt opp av en rekke moderne okkultister.
I Rudolf Steiners antroposofi tildeles Christian Rosenkreutz en sentral plass i Europas åndshistorie.
[rediger] Societas Rosicruciana in Anglia
Rosenkorsimpulsen har bidratt til dannelsen av det moderne frimureriet, og det finnes flere rosenkorsriter i frimureriets høygradssystemer. Den viktigste av disse er 18. grad i det skotske systemet. Pelikanen, eller Fugl Fønix, er gradens symbol. Den representerer oppstandelsen og det evige liv. Graden skal være bygd opp etter symbolikken i Det kymiske Bryllup.
Endel engelske frimurere opprettet i 1865 en orden kalt Societas Rosicruciana in Anglia. Ordenen var bare åpen for aktive frimurere av minst tredje grad og besto av 9 grader. Ordenens formål var «å studere de filosofiske doktrinene som er basert på Kabbalaen og doktrinene til Hermes Trismegistus» samt «de helbredende virkninger av kulørt lys» og framstilling av medisin «etter gamle retningslinjer».
Blant medlemmene var Baron Edward George Bulwer-Lytton, forfatter av en rekke populære romaner med okkulte temaer, blant annet Den kommende rase og Zanoni.
SRIA fikk etterhvert flere avleggere i Storbritannia og USA. Den ga også støtet til dannelsen av den viktigste okkulte orden i nyere tid: Det Gyldne Daggry.
[rediger] The Rosicrucian Fellowship
Amerikaneren Max Grashof studerte teosofi og antroposofi. Under navnet Max Heindel opprettet han i 1911 The Rosicrucian Fellowship som hovedsakelig fungerte som utgiver av Heindels egne skrifter. Hans viktigste bok er The Rosicrucian Cosmoconception som i stor grad er basert på Rudolf Steiners ideer.
[rediger] Rosenkorsordenen AMORC
Den største og mest kjente organisasjonen som bruker rosenkorsnavnet idag, er The Ancient and Mystical Order Rosae Crucis (AMORC). Den ble grunnlagt i New York i 1915 av en reklamemannen Harvey Spencer Lewis.
Harvey Spencer Lewis beskrev senere hvordan han i august 1909 ble innviet i en rosenkorsorden i Toulouse, Frankrike. [1] [2] Dette var en obskur gruppe med innviede fra Languedoc med bare et fåtall eldre medlemmer som møttes i største hemmelighet. Losjebygningen hvor innvielsesritualet pågikk skal ha vært fra 1850 men hadde ikke vært i bruk i mer enn 60 år. Sannsynligvis var hans kontaktperson i Toulouse en fransk fotograf ved navn Clovis Lasalle (1864-1937), noe som synes bekreftet av et personlig brev fra Lewis til Lasalle datert 26. august 1909.
Robert Vanloo og Peter R. Koenig har hevdet at AMORC var en amerikansk avdeling av Ordo Templi Orientis (OTO). [3] Dette er kategorisk avvist av AMORC i et brev datert 22.februar 1999. [4]
Ordenen har et kors med rose som symbol. Korset er et gammelt symbol som også går lengre tilbake i tid enn den kristne tradisjon. Hva Rosenkorset symboliserer, har gjennom tidene hatt ulike tolkninger. En tolkning går ut på at rosen i korset symboliserer Jesu blod, mens andre tolkninger går i retning av at en enkel rød rose i korsets sentrum står for menneskets personlighetsutvikling gjennom livets erfaringer. Tankens frihet er viktig for ordenen, og ethvert medlem står fritt til å finne sine egne tolkninger av symbolene, som spiller en sentral rolle i ordenens filosofi.
AMORC var en av de første okkulte organisasjonene som tok postverket systematisk i bruk. Spencer Lewis har tilrettelagt innvielser og meditasjoner sammen med instruksjoner i et brevkurs som omfatter en postulant-seksjon med en mandamus-grad, en neofytt-seksjon med tre atrium-grader og de innviedes seksjon med 12 tempelgrader. [5]
Marcello Haugen bidro til å innføre organisasjonen i Norge, og den første lokalorganisasjonen her i landet fikk derfor navnet Marcello Haugen Pronaos. Medlemstallet i Norge har seinere vokst sterkt[trenger referanse], og det finnes lokale avdelinger i mange byer.
AMORC tillegger rosenkorsordenen en ubrutt historie tilbake til den egyptiske farao Akhenaton. Ordenens imponerende anegalleri ble i 1967 tatt i bruk av en gruppe franskmenn som trengte en ærverdig historisk bakgrunn for sin nykonstruerte Sionordenen. Derfra lånte Dan Brown den til sin roman Da Vinci-koden.
[rediger] Soltempelet
Soltempelordenen, som holdt til i de franskspråklige områdene i Europa og Canada, ble dannet omkring år 1976 av Joseph Di Mambro, som også var medlem av rosenkorsordenen AMORC. Sammen med sju andre kjøpte han en eiendom i utkanten av Gènéve som tidligere hadde tilhørt tempelridderne. I 1984 ble ordenens hovedkvarter flyttet til Toronto, men det fortsatte også å være en aktiv gruppe i Genève. Soltempelet forkynte at katastrofer av ulike slag ville ramme siviliasjonen for å lutre menneskeheten.
Rundt 1990 begynte organisasjonen å falle fra hverandre. Di Mambro hevdet nå at Soltempelets oppgave var å forberede den sanne rosenkorsordenens komme, og at «Rosenkorsets eldre brødre» hadde beredt veien over til den andre siden, der arbeidet skulle fortsette.
I oktober 1994 fant kanadisk politi under etterforskning av noen mistenkelige branner en rekke lik. Samtidig gikk fire feriehus opp i flammer i Sveits. Det ble funnet 48 døde i Sveits og fem i Canada. Noen var åpenbart drept mens andre lot til å ha tatt sitt eget liv.
Litt over et år seinere, i desember 1995, drepte enda en gruppe soltempelmedlemmer seg i et skogholt i Frankrike, og i mars 1997 fulgte ytterligere fem personer etter i Quebec.
Dokumenter som er funnet i ettertid viser at Di Mambro lenge hadde planlagt å gjennomføre en kollektiv transitt til den andre side, for å redde planetens bevissthet og rydde vei for andre. To av disse budskapene bar tittelen Rosenkorsets testamente.
[rediger] Referanser
- ^ A Pilgrim's Journey to the East, The American Rosae Crucis, mai 1916.
- ^ I Journeyed to the Eastern Gate, The American Rosae Crucis, mai 1916.
- ^ Is A.M.O.R.C. or not an offspring of O.T.O. ? , Researches by Robert Vanloo and P.R. Koenig http://user.cyberlink.ch/~koenig/sunrise/vanloo/vanloo.htm
- ^ A Letter from the A.M.O.R.C. about the O.T.O. http://user.cyberlink.ch/~koenig/sunrise/amorc_en.htm
- ^ Rosicrucian Manual (1918, 2. utgave 1927, 7. utgave 1938, 23. utgave 1974)
David Stevenson: The Origins of Freemasonry - Scotlands century, 1590 - 1710, (1998, 1990), ISBN 0-521-39654-9
