Rødt blodlegeme
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Røde blodlegemer er det vanligste blodlegemet. Det er det viktigste redskapet for oksygentransport i blodet hos virveldyrene.
Røde blodlegemer er også kjent som erytrocytter (fra gresk erythros for «rød» og kytos som opprinnelig betydde «(å være) hul», til cyte som nå betyr «celle»). En schistocytt er et rødt blodlegeme som blir delt.
Innhold |
[rediger] Hos virveldyr
Røde blodlegemer består hovedsakelig av hemoglobin, et molekyl som er satt sammen av heme-grupper, disse inneholder jern som binder til seg oksygen i lunger eller gjeller og frigjør det andre steder i kroppen. Hemoglobin frakter også noe karbondioksid fra vevet til lunger eller gjeller. (Hos mennesket er det meste av karbondioksidet, men bare 2 % av den totale oksygenmengden, til stede som løst gass i blodplasma). Et lignende molekyl, myoglobin, lagrer oksygen i muskelceller.
Det er heme-gruppen i hemoglobinet som gjør de røde blodlegemene røde, og blodet rødt. Alene er blodplasma lyst gulbrunt. De røde blodlegemene endrer farge etter hvor mye oksygen som er bundet til hemoglobinet. Jo mer oksygen, jo lysere rødfarge. Hemoglobin uten oksygen (deoksyhemoglobin) er mørkt og får de små blodårene til å se blå ut gjennom huden (cyanose).
Det var et stort utveklingsmessig steg for virveldyrene da de fikk proteinet som binder oksygen i en celle, i stedet for løst i kroppsvæsken. Blodet blir mindre viskøst og kan transportere oksygen lenger.
[rediger] Hos pattedyr
De røde blodlegemene hos pattedyr har ikke cellekjerne og derfor heller ikke DNA. Bortsett fra salamandre i slekten Batrachoseps har alle andre virveldyr cellekjerne i de røde blodlegemene sine. Hos pattedyra har de røde blodlegemene også mistet de andre organellene. Det gjelder blant annet mitokondriene, de lager derfor energi med gjæring, via glykolyse av glukose med påfølgende produksjon av melkesyre. Som de fleste andre celler har heller ikke de røde blodlegemene insulinreseptorer, og opptaket av glukose er derfor ikke styrt av insulin.
Blodlegemet har fasong som en skive som er konkav på begge sider: som en smultring som har grodd igjen på midten. Sammen med mangelen på organeller gjør dette legemet godt egnet til å utveksle oksygen med omgivelsene. Legemene er myke, så de kan gå gjennom trange kapillærer og slippe oksygenet der. Kamelfamilien (Camelidae) har ovale blodlegemer, ellers er de røde hos alle pattedyr.
I de store blodkarene ligger legemene av og til side ved side, som en stabel tallerkener. Dette skjer oftest dersom det er spesielt høyt nivå av bestemte serumproteiner, for eksempel ved betennelser.
Milten virker som et lager for røde blodlegemer, men ikke i like stor grad hos mennesker som hos andre dyr. Hos hunder og hester holder milten vanligvis tilbake mange røde blodlegemer. Disse ble slept ut i blodstrømmen under hardt arbeid, slik at evnen til oksygentransport øker.
[rediger] Hos mennesker
Et typisk rødt blodlegeme er 6–8 µm. De er altså mye mindre enn de fleste cellene i kroppen. Et typisk blodlegeme inneholder om lag 270 millioner hemoglobinmolekyler.
Et voksent menneske har om lag 2–3 × 1013 røde blodlegemer. Dette er et tall med variasjoner: kvinner har mellom 4 og 5 millioner røde blodlegemer per mikroliter blod, menn har mellom 5 og 6 millioner. Mennesker som lever i høyder der oksygentensjonen blir lav, har høyere konsentrasjon av røde blodlegemer.
Røde blodlegemer er langt vanligere enn andre partikler i blodet. I en mikroliter blod finner vi til sammenligning 4 000–11 000 hvite blodlegemer og 150 000–400 000 blodplater. Til sammen ligger det om lag 3,5 gram jern i de røde blodlegemene. Det er mer enn fem ganger så mye som i resten av kroppen.
Produksjonen av røde blodlegemer kalles erytropoese. De røde blodlegemene blir til i den røde beinmargen vin finner i flere av de store knoklene. Hos foster er det leveren som er den viktigste produsenten av røde blodlegemer. Produksjonen blir økt av hormonet erytropoetin (EPO) som blant annet benyttes til doping i idrett. En faktor som øker produksjonen er oksygentensjonen i lufta. Når lufttrykket synker, blir det mindre oksygen i lufta, selv om andelen fortsatt er 21 %. Det blir da flere røde blodlegemer i blodet. Dette kan en se på mennesker som bor høyt over havet, og på idrettsutøvere i høydehus. Medfødte hjertefeil, der deler av blodet går utenfor lungene og gir cyanose, har samme virkning.
Røde blodlegemer vokser opp på om lag sju dager, og lever i om lag 120 dager. Den gamle cella blåses opp til en ballong, blir slukt av fagocytter og ødelagt. Elementene legemet består av, blir slept ut i blodet. Hoveddelen av de røde blodlegemene blir brutt ned i leveren og milten. Heme-delen blir skilt ut av kroppen som bilirubin. Det er dette som gir urin og avføring mørk farge.
De ulike blodtypene hos mennesket kommer av variasjoner i glykoprotein på overflaten til de røde blodlegemene.
De røde blodlegemene kan skilles fra blodplasma ved sentrifugering. Dersom en blodgiver gir bare plasma, blir han tappet for fullblod, og de røde blodlegemene blir sentrifugert fra, og ført tilbake med det samme. Noen idrettsutøvere gjør det nesten på samme måte: De tapper seg for blod, og de røde blodlegemene blir skilt ut og frosset ned (røde blodlegemer holder i fem uker ved −78 °C). Så blir de injisert like foran en konkurranse for å øke oksygenopptaket. Dette kalles bloddoping. Dette er vanskelig å oppdage, og er farlig, siden kroppen tåler dårlig at blodet blir for tyktflytende (hyperviskøst). Derfor er det ved distanseløp på ski satt en grense for deltakelse ved 18,5 g/dl hemoglobin i blodet. Hvis denne grensen overskrides, er det ikke nødvendigvis bloddoping, men kan for eksempel være et resultat av overdrevet høydetrening.
[rediger] Sykdommer
Blant blodsykdommer som involverer røde blodlegemer finner man:
- Anemier kjennetegnes ved at blodet har lav evne til å frakte oksygen. Dette kan være fordi det finnes få røde blodlegemer, eller fordi de ikke lenger har samme evne til å binde oksygen.
- Jernmangel er den vanligste formen for anemi. Man spiser for lite jern og kroppen kan ikke produsere nok hemoglobin.
- Sigdcelleanemi er en arvelig sykdom som gir abnorme hemoglobinmolekyler. Dette gjør at de røde blodlegemene blir misdannede og stive, og gir tilstoppede blodårer, smerter, slag og andre vevsskader.
- Thalassemi er en annen arvelig sykdom.
- Sfærocytose er en arvelig sykdom som gir de røde blodlegemene små, kulerunde og skjøre.
- Perniciøs anemi er en autoimmun sykdom som gjør at kroppen mangler den innebygde egenskap til å ta opp vitamin B12 fra maten. Man trenger B12 for å lage røde blodlegemer.
- Aplastisk anemi er når beinmargen ikke kan produsere røde blodlegemer.
- Hemolyse er overdreven nedbryting av røde blodlegemer. Dette kan ha mange årsaker.
- Malariaparasitten lever en del av livssyklusen i de røde blodlegemene, der den spiser hemoglobin og ødelegger cellene. Både sigdcelleanemi og thalassemi er vanlig i malariastrøk.
- Polycytemier er sykdommer der kroppen produserer for mange røde blodlegemer. Som ved bloddoping kan dette gi problemer.
[rediger] Diagnostikk
En rekke blodprøver ser på de røde blodlegemene. Man kan få et tall for mengden hemoglobin i gram per desiliter (Hb g/dL) eller man kan få prosentvis antall røde blodlegemer i blodet (hematokritt eller erytrocytt-volumfraksjon). Man kan også få blodtype atskilte systemer, som som ABO-, Rhesus- og Kell-systemene.
Normalverdiar for mennesker er: voksne menn 13,4–17,0 g/dl, voksne kvinner 11,7 - 15,3 g/dl. Barn har høyere verdier de første månedene etter fødselen, og har deretter lavere verdier i 8–10 år.
[rediger] Historie
Nederlenderen Jan Swammerdam var den første som beskrev et rødt blodlegeme. Det var i 1658, og han brukte et tidlig mikroskop.
[rediger] Eksterne lenker
- Database over størrelse på røde blodlegemer
- Foredrag om bloddoping på sidene til Norges Idrettsforbund
