Frankrikes politikk
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Frankrike er, ifølge grunnloven, en udelelig, sekulær, demokratisk og sosial republikk. Grunnloven foreskriver også maktfordeling og respekt for en rekke konstitusjonelle rettigheter.
Grunnloven er nedfestet i den såkalte Femte Republikk fra 1958 med Charles de Gaulle som dens første president. Denne kom etter en turbulent periode i etterkrigsårene med stadige regjeringsutskiftninger og to kolonikriger (Indokina og Algerie, den siste varte til Evianfreden i 1962).
Det franske parlamentet har et tokammersystem; nasjonalforsamlingen (Assemblée Nationale) med 577 medlemmer og senatet med 317 medlemmer. I tillegg sitter et såkalt konstitusjonelt råd som skal overvåke at den lovgivende statsmaktens vedtak (som krever bare krever simpelt flertall i nasjonalforsamling) ikke er i strid med grunnloven.
Republikken bygger delvis på presidentmodellen, der den franske presidenten har en temmelig sterk posisjon, spesielt i utenrikspolitikk. Presidenten velger statsministeren og godkjenner dennes valg av ministre. Imidlertid viste «samboerskapet» på 1990-tallet mellom en president utgått fra høyresiden (Jacques Chirac) og en statsminister fra Sosialistpartiet (Lionel Jospin) at systemet i praksis kan sammenlignes med parlamentarismen. Nasjonalforsamlingen kan også kaste regjeringen. Presidenten har også myndighet til å oppløse parlamentet ved å skrive ut nyvalg.
Frankrike har et flerpartisystem som er blitt kalt «det bipolære firepartisystemet» fordi det består av to blokker med to partier hver (sentrum/høyre og venstre). Sentrum/høyre består av gaullistene (RPR) og giscardistene (UDF)samlet i koallisjonen UMP, mens Parti Socialiste (PS) og Parti Communiste Francais (PCF) utgjør venstreblokken. Mindre sentrale partier er De Grønne og chevenistene (etter Jean Pierre Chevènement som stilte som presidentkandidat ved valget i 2002). Endringen av valgordningen til forholdstallsvalg i 1986 (endret raskt tilbake) førte til at det nasjonalistiske Front National (FN) ble representert i nasjonalforsamlingen.
Presidenten blir valgt direkte (flertallsvalg) for en periode på fem år. Fram til år 2000 var presidentperioden på sju år, men ble da redusert og begrensningene på gjenvalg fjernet. Presidentvalget i 2002 var det første denne reduksjonen fikk betydning for. For å velge underhuset benyttes det flertallsvalg i enmannskretser i to omganger, mens valg til senatet er indirekte ved cirka 90 000 valgmenn utgått fra lokal- og regionalpolitikere.
