Frankrikes nasjonalforsamling
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Frankrikes nasjonalforsamling (Assemblée nationale française) er underhuset i det franske parlamentet. Den holder til i Palais Bourbon i Paris.
Innhold |
[rediger] Sammensetning
Dagens nasjonalforsamling har 577 medlemmer (députés) valgt fra enmannskretser med en valgperiode på fem år. Møtene ledes av en president (for tida Jean-Louis Debré) som normalt kommer fra det største partiet, assistert av visepresidenter fra resten av det politiske spekteret. Frankrikes president har oppløsningsrett. I henhold til en tradisjon som går tilbake til den franske revolusjon sitter de radikale partiene til venstre i salen (sett fra presidentbordet) og de konservative til høyre. Frankrikes nasjonalforsamling har dermed gitt innhold til de politiske begrepene «høyre» og «venstre».
Siste valg til nasjonalforsamlinga ble holdt i juni 2002, og ga følgende sammensetning:
- UMP (Union pour un Mouvement Populaire) – 357 plasser – sentrum/høyre
- Sosialistpartiet (Parti Socialiste, PS) – 140 plasser
- UDF (Union pour la Démocratie Française) – 29 plasser – sentrum/høyre
- Kommunistpartiet (Parti communiste français, PCF) – 21 plasser
- PRG (Parti Radical de Gauche) – 7 plasser
- Andre (Grønne etc.) – 23 plasser
[rediger] Historie
[rediger] Den franske revolusjon (1789-1792)
Den franske nasjonalforsamlinga sprang ut av stenderforsamlinga som åpna i Versailles 5. mai 1789. Etter at tredjestandens forslag om at alle deputerte skulle ha én stemme uansett stand var blitt tilbakevist av kongen, konstituerte tredjestanden seg 17. juni som landets nasjonalforsamling, og inviterte deputerte fra de privilegerte stendene til å slutte seg til enkeltvis. Abbé Sieyès spilte en sentral rolle på dette møtet. Ved ballhuseden forplikta representantene seg til ikke å gå fra hverandre før landet hadde fått en ny grunnlov, og fra 9. juli kalte nasjonalforsamlinga seg grunnlovgivende nasjonalforsamling (Assemblée nationale constituante).
6. oktober ble den kongelige familien tvunget til å forlate Versailles og nedsette seg i Paris, og samtidig flytta den grunnlovgivende forsamlinga inn i et ridehus mellom Tuileriene og Palais Royal. Arbeidet med den nye forfatninga fortsatte fram til 3. september 1791, da Frankrikes første grunnlov med erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter ble endelig vedtatt. Her ble prinsippet om folkesuverenitet og maktfordeling knesatt. Frankrike ble et konstitusjonelt monarki der den utøvende makta lå hos kongen, som sjøl valgte sine ministre. Disse var ikke ansvarlige overfor nasjonalforsamlinga. Kongen og regjeringa leda utenrikspolitikken, og kongen hadde utsettende veto i lovsaker. Nasjonalforsamlingas medlemmer skulle velges for to år ved allmenne valg. Nasjonalforsamlinga vedtok lover og skrev ut skatter. Domsmaktas uavhengighet skulle sikres ved valgte magistrater.
30. september 1791 oppløste den grunnlovgivende forsamlinga seg sjøl, og dagen etter trådte grunnloven i kraft.
[rediger] Andre republikk
Under den andre republikken hadde Frankrike et enkammersystem med nasjonalforsamlinga som eneste kammer. Denne styreformen varte fra 4. mai 1848 til 2. desember 1851.
