Parlamentarisme
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Parlamentarisme er en politisk styreform der den utøvende makt, regjeringen, utgår av et flertall fra den lovgivende makt, et parlament. På den måten er også den utøvende makt sammen med den lovgivende makt samlet i parlamentet, og bryter dermed med Montesquieus maktfordelingsprinsipp. Parlamentarismen er derimot mer i tråd med det såkalte folkesuverenitetsprinsippet.
Man skjelner mellom positiv og negativ parlamentarisme. Innen positiv parlamentarisme må regjeringen ha et eksplisitt tillitsvotum fra parlamentet for å bli innsatt. Også kjent under begrepet investitur. Eksempler på dette finner man i land som Tyskland, Irland, Sverige og Spania.
Det finnes flere varianter av positiv parlamentarisme. Tyskland har den strengeste ordningen ved at et absolutt flertall må stemme for statsministerkandidaten for at vedkommende skal kunne danne regjering.
I Sverige er kandidaten automatisk godkjent om et flertall ikke stemmer imot. I realiteten er det ikke noe investitur, fordi hjemmesitterer i parlamentet kan gjøre kandidaten automatisk godkjent selv om de som stemmer imot.
Negativ parlamentarisme er kjennetegnet ved at en regjering kan dannes uten at det trenger å foreligge noe tillitsvotum fra parlamentets side. Det vesentlige her er at en regjering kan sitte trygt inntil det øyeblikk det måtte få et mistillitsvotum mot seg. I Norge anvendes den negative parlamentarisme.
Westminster-modellen er en utbredt form for parlamentarisme.
[rediger] Parlamentarisme i Norge
I Norge ble parlamentarismen gradvis «innført av Venstre» i 1884. Sin endelige anerkjennelse som landets "rette" styringsprinsipp, fikk det ikke før ved Unionsoppløsningen i 1905. Etter dette fikk parlamentarismen sin juridiske forankring i uskreven, konstitusjonell sedvanerett.
Veien mot parlamentarisme i Norge var en skrittvis prosess som foregikk mellom 1870 og 1932. Parlamentarismen ble ikke innført i 1884. Norsk parlamentarisme er nettopp kjennetegnet ved at innføringen ikke fulgte en fasttømret plan, og at den var preget av situasjonsbestemt pragmatisme. Før 1905 kunne ikke Venstre alene mobilisere det flertall som trengtes for å grunnlovsfeste parlamentarismen (2/3 flertall). I streng forstand er Parlamentarismen i realiteten aldri innført, og tilhører fenomenet konstitusjonell sedvanerett, i likhet med opplysningsplikten og instruksjonsretten.
Parlamentarisme bygger på tre prinsipper:
- Regjeringsmakten utgår fra Stortinget.
- Det finnes ikke noe politikkområde som ikke ligger under Stortingets kontroll.
- En regjering har rettsplikt til å gå av når den får et mistillitsvotum mot seg.
Parlamentarismens viktigste maktmiddel ligger i mistillitsvotumet.
Med regjeringen Hornsruds avgang i 1928 var parlamentarismen så godt som utført, men det var først med ansvarlighetsloven i 1932 at Parlamentarismen som rettslig norm var fullbyrdet.
To regjeringer har gått av som følge av mistillitsforslag: Hornsrud i 1928 og regjeringen Gerhardsen i 1963 (Kings Bay-saken).
I en innstilling av 12. desember 2006 går kontroll- og konstitusjonskomiteen inn for å bifalle et grunnlovsforslag om å endre riksrettsordningen. Dette innebærer også at det parlamentariske system blir delvis grunnlovfestet.
[rediger] Eksterne lenker
- Dokument nr. 19 (2003-2004) Rapport til Stortingets presidentskap fra utvalget til å utrede alternativer til riksrettsordningen – inneholder forslag om grunnlovfesting av parlamentarismen
- Dokument nr. 12:1 (2003-2004) Grunnlovsforslag fra Jørgen Kosmo (A), Inge Lønning (H), Lodve Solholm (Frp), Ågot Valle (SV), Odd Holten (KrF), Berit Brørby (A) og Carl I. Hagen (Frp) om endringer i Grunnloven § 20, 30, 86 og 87 og nye §§ 15 og 82 (Riksretten)
- Dokument nr. 12:2 (2003-2004) Grunnlovsforslag fra Jens Stoltenberg (A), Jørgen Kosmo (A), Carl I. Hagen (Frp), Berit Brørby (A) og Kjell Engebretsen (A) om endringer i Grunnloven §§ 15 (ny), 20, 23, 82 (ny), 86 og 87 med sikte på å innføre en ordning med oppløsningsrett og positiv parlamentarisme (investitur)
- Dokument nr. 12:17 (2003-2004) Grunnlovsforslag fra Ågot Valle, Ingvild Vaggen Malvik, Siri Hall Arnøy og Øystein Djupedal (alle SV) om endringer i Grunnloven §§ 2, 4, 12 og 16 med sikte på å avskaffe Grunnlovens bestemmelser om statskirkeordningen og grunnlovsfeste landets statsskikk og menneskerettighetsforpliktelser
