Diokletian

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Gaius Aurelius Valerius Diocletianus (født 22. desember 236 – død 3. desember 311), født Diocles, var romersk keiser som Diokletian fra november 284 til 1. mai 305. Diokletian avsluttede perioden kjent som krisen i det tredje århundre (235-284). Han etablerte ett autokratisk regjeringssystem og var ansvarlig for å legge grunnarbeidet for den andre fase i Romerrikets historie, kjent som dominatet. Diokletian gjenreiste keiserriket og hans reformer var i stor grad grunnen for at Romerriket skulle fortsatt få overleve i flere århundrer.

Innhold 1 Tidlig liv 2 Diokletians regjeringstid 3 Reformer 3.1 Religiøse 3.2 Politiske 3.3 Militære 4 Eksterne lenker

[rediger] Tidlig liv

Diokletian ble sansynligvis født nær Salona ved kysten av Dalmatia. Hans foreldre var antageligvis frisatte slaver og den fremtidige keiseren vokste opp i ett fattig hushold. Han giftet seg med Prisca og fikk datteren Valeria, som begge blir antatt å ha vært kristne.

Diokletian søkte lykken i militæret og viste seg som en dyktig og ambisiøs soldat. På denne tiden var Romerriket oppslukt av en rekke kaotiske borgerkriger, mellom 235 og 284 hadde mellom 20 og 25 keisere kjempet for kontrollen av keiserriket. Diokletian steg raskt gjennom gradene til han ble utnenvt til rollen som ansvarlig for grenseforsvaret langs det nedre Donau. I 282 opphøyet legionene ved øvre Donau sin kommandør Carus til keiser, og Diokletian ble forfremmet til leder for kavaleriet i keiserens garde. Året etter ble han beæret med et konsulat. Under et felttog mot perserne i 284 ble Carus truffet av lynet og drept, han ble etterfulgt av sine to sønner, Numerian og Carinus. Numerian døde kort tid etter og Diokletian fikk oppgaven å hevne hans mord. Diokletian dømte Numerians pretoriske prefect, Arrius Aper til døden for drapet på keiseren og henrettet ham personlig foran legionen. Diokletian ble utnevnt som keiser i Numerians sted, 20. november 284, og gikk raskt til angrep på sin medkeiser Carinus. Han møtte Carinus’ tropper ved Margum nær Beograd 1. april 285. Under slaget ble Carinus drept av en av hans egne offiserer og siden det nå kun var en keiserkandidat igjen overga Carinus’ menn seg. Diokletian var med det enehersker over Romerriket.

[rediger] Diokletians regjeringstid

Det virket i begynnelsen som om Diokletian skulle få den samme skjebnen som sine kortlivde forgjengere. Han kjempet flere lange serier med kriger over hele keiserriket, han måtte forsvare rikets utstrakte grense samtidig som han også ble tvunget til å forsvare seg mot interne rivaler. Men Diokletian lyktes i å slå tilbake de germanske og sarmatiske invasjonene over Rhinen og Donau, en sarasensk invasjon fra Sinai, han beseiret perserne og han beseiret sine politiske motstandere internt.

I november 285 utnenvte Diokletian Maximian som caesar, og ga ham kontrollen over de vestlige provinsene. Keiseren selv kunne ikke lenger holde seg ved grenseelvene, han måtte til Roma for å ta seg av regjeringen av riket, så han trengte en dyktig general til å kommandere grenseforsvaret. 1. april 286, kun noen få måneder senere forfremmede Diokletian Maximian til Augustus. Det samme året gjorde Carausius opprør og erklærte seg selv for keiser av britannia. Maximian var opptatt med å holde forsvaret av Rhinen, så han manglet ressursene til å forhindre Carausius. I 289 mislyktes et invasjonsforsøk på grunn av dårlig vær, og det britanniske rikets selvstendighet skulle vare i ni år før Konstantius I, Maximians caesar, endelig klarte å beseire Carausius’ etterfølger Allectus i 296.

I 292 innførte Diokletian tetrarkiet og valgte en ny arvtager, Galerius. Galerius giftet seg med Diokletians datter og ble gitt tittelen caesar og prefekturet Illyricum. Samtidig gjorde Maximian i vest det samme, og erklærte Konstantius Klorus som sin caesar.

Persernes angrep på Syria i 296 førte til at Lucius Domitius Domitianus anså Diokletians makt til å være tilstrekkelig for å håndheve keiserens overherredømme. Lucius valgte å erklære seg selv som keiser av Egypt, men døde året etter. Hans etterfølger Aurelius Achilleus ble beseiret av Diokletian utenfor Alexandria tidlig i 298.

1. mai 305 valgte Diokletian å annonsere sin abdikasjon, noe han også tvang Maximian til å gjøre. Han trakk seg tilbake til sitt pallass, Spalatum, nær Salona ved Adriaterhavet, pallasset la grunnlaget for utviklingen av byen Split i dagens Kroatia. Han døde her 3. desember 311.

[rediger] Reformer

Diokletian trygget sin stilling som hersker over Romerriket, etter femti år med internt kaos som nesten så keiserriket falle fra hverandre fullstendig. Diokletian trodde at å fortsette med det samme politiske systemet for regjeringen av keiserriket ville være katastrofalt for rikets videre overlevelse. Han igangsatte flere reformer for å unngå at keiserriket igjen skulle falle til anarkiet, blant annet å dele riket i to slik at de ble enkelere å kontrollere, han introduserte et nytt system for arvefølget, han fjernet de siste restene av republikken og han reformerte økonomien for å redusere hyperinflasjonen.

Diokletian valgte å kalle seg Dominus et Deus (Herre og Gud), i motsetning til tidligere keisere som brukte tittelen Princeps (første borger) som brakte med seg assosiasjoner om en grad av likeverd og demokrati. Diokletian fjernet denne fasaden og erklærte til hele verden at han var keiserrikets eneveldende hersker. Han innførte kompliserte seremonier rundt hoffet, keiseren selv skulle aldri bli sett av den menige befolkningen, fikk man audiens ble det krevd at en skulle ligge med ansiktet mot gulvet for ikke å se på keiseren.

[rediger] Religiøse

Den romerske keiseren, som i begynnelsen hadde vært en militær diktator, var blitt rikt forkledd som en konstitusjonell monark. Legitimiteten til keiseren lå i en lang rekke av titler med tradisjoner fra den gamle republikken, men som med tiden hadde mistet mye av sine originale betydninger. Makten til keiseren lå i hans kontroll over rikets legioner og den pretorianske garde, og titlene han ble beært med var kun nominelle. Legionenes makt ble reflektert i keiserens viktigste tittel; Imperator, som var en militær ærestittel. Dette systemet ble fulgt de første to hundre årene av keiserriket, men fra og med Septimius Severus begynte keiserne å ignorere mange av de gamle republikanske tradisjonene og regjerte åpenlyst mer som diktatorer enn konstitusjonelle monarker. Diokletian merket at tittelen trengte å være basert på noe mer enn kun militær makt for å kunne holde keiserriket stabilt, så han begynte å bygge ut et nytt grunnlag for legitimering av keiserverdigheten fra den gamle statsreligionen, med seg selv som halvguddommelig yppersteprest (Pontifex Maximus).

I 303 igangsatte Diokletian den siste og største av Romerrikets kristenforfølgelser. I den tidlige perioden av Diokletians regjeringstid var det Galerius som var mest ivrig etter å slokne kristendommen, men senere ble også Diokletian overbevist og viste selv iver etter å forfølge kristne i hans første «edikt mot de kristne» (24. februar 303). Kristne soldater måtte forlate militæret, senere ble kirkens besittelser konfiskert og kristne bøker ble brent. Etter to branner i Diokletians palass tok han til sterkere midler mot de kristne, de ble nå tvunget til enten å frasi seg kristendommen eller bli henrettet. Denne bølgen av kristenforfølgelse skulle vare helt til 313, da Konstantin den store ga ut Milanediktet. En effekt av disse forfølgelsene var Marinus Dalmatineren som flyktet til Titanofjellet og dannet grunnlaget for den senere republikken San Marino.

[rediger] Politiske

Diokletians erfaringer gjennom hans første ni år med å spurte rundt riket for å møte de mange problemene riket sto ovenfor brakte ham til den konklusjonen at keiserriket var for stort for én enkel keiser. Det var for eksempel ikke mulig å svare på både germanernes inkursjoner over Rhinen og oppreisingen i Egypt samtidig. Diokletians radikale løsning på problemet var å dele riket på midten i en østlig (pars Orientalis) og en vestlig (pars Occidentalis) del, hvor grensen gikk like øst for Italia. Selv om denne oppdelingen ikke varte lenge i første omgang, skulle den etter hvert bli permanent.

Spørsmålet om arverekkefølgen ble aldri løst i det tidlige Romerriket, det fantes inget system for å etablere hvem som skulle overta etter at en keiser gikk av med døden, noe som ofte førte til borgerkriger. Tidlige keisere favoriserte et system hvor de adopterte en arving, men legionene likte ikke dette systemet, å ønsket heller å innføre ett system hvor keiserens biologiske etterkommere var rikets eneste sanne arvinger, i tillegg mente senatet de hadde retten til å velge en ny keiser. Slik ble det vanligvis tre, om ikke flere, rivaler som alle ble sett som den rettmessige keiseren. For å løse dette problemet innførte Diokletian tetrarkiet, hvor en eldre keiser (Augustus) skulle herske i øst og en i vest, hver med en yngre keiser (Caesar) under seg. Når de eldre keiserne døde skulle de yngre overta deres roller og utnevne to nye caesari, på den måten skulle arvesprørsmålet være løst.

Systemet ble innført i 292 og Diokletian valgte Østromerriket for seg selv, med hovedstad i Nikomedia, og ga Vestromerriket til Maximian, med hovedstad i Milano. Romas beliggelse var fjernt fra områdene hvor rikets skjebne ble bestemt gjennom militærmakt. Samtidig som den økte keisernes mulighet til effektivt å styre riket, marginaliserte tetrarkiet senatet som forble i Roma. I 293 utnevnte Diokletian og Maximian sine caesari, respektivt Galerius of Konstantius, og formelt adopterte dem som sine arvinger. Hver av disse to caesari ble gitt autoritet over ett prefektur som tilsvarte rundt en fjerdedel av keiserriket, Galerius fikk Illyricum mens Konstantius fikk Gallia.

De naturlige opportunistiske trekk ved romersk keiserlig politikk brakte raskt tetrarkiets fall, og det varte ikke lenge før keiserriket igjen var samlet under en keiser. Da Diokletian trakk seg tilbake i 305 ble han og Maximian etterfulgt av sine to caesari, men da disse to skulle velge nye caesari blandet både militæret og senatet seg inn. Resultatet ble nye borgerkriger som ikke ble avsluttet før Konstantin den store samlet hele keiserriket under seg i 324. Det samlede riket varte ikke lenge, Romerrikets to halvdeler skiltes permanent ved Theodosius den stores død i 395.

[rediger] Militære

Diokletian utvidet den romerske hæren fra rundt 400 000 til over 450 000 og delte den inn i to hovedgrener; grensetroppene (limitanei eller ripenses) som var stasjonert langs grensene, og mobile felttropper (comitatenses) som ble brukt som reserver. Rundt to tredjedeler av hæren var grensetropper resten var de mobile reservene som ble stasjonert sentralt for lett å bevege seg dit de trengtes. Størrelsen på de mobile legionene ble redusert til rundt 1000 mann, for å sørge for større strategisk og taktisk fleksibilitet. Siden de var nærmere rikets maktsentre, og derfor politisk farligere, ble felttroppene bedre betalt enn soldatene ved grensene. Denne forskjellsbehandlingen skulle senere føre til problemer.

Diokletian reduserte makten til den pretorianske prefekten, i stedet hadde hver av de fire keiserne to militære kommandanter, en Magister Militum (Kommandør for infanteriet) og Magister Equitum (Kommandør for kvaleriet). Ved å oppstykke de enkelte posters militære makt reduserte Diokletian deres muligheter som politiske rivaler. Det viser også at kavaleriet nå hadde fått en økende betydning i den romerske hæren.

Mange av Diokletians militære reformer ble videreført av hans etterfølgere, og ble fullgjort av Konstantin som oppløste den pretorianske garde, og etablerte en mindre garde (Scholae) på rundt 4000 mann, som dermed var enklere å kontrollere.

Romersk keiser
Tetrarkiet
Forgjenger: Numerian Carinus	284–305 Medkeiser(e): Carinus (284-285) Maximian (286-305)	Etterfølger: Galerius Konstantius I
Romerriket

[rediger] Eksterne lenker

• De Imperatoribus Romanis: Diocletian
• Roman Empire.net