De romersk-katolske sexskandalene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

På siste delen av 1900-tallet og i begynnelsen av det 21. århundre ble Den romersk-katolske kirke konfrontert med en serie beskyldninger om seksuelt misbruk av barn, overgrep utført av katolske prester, alle menn, samt både kvinnelige og mannlige overgripere blant medlemmer av ulike romersk-katolske ordener. I denne artikkelen blir disse sakene referert til som De romersk-katolske sexskandalene, selv om disse sakene ofte dreier seg om voldtekter og seksuelt misbruk av mindreårige. Se fotnote 1 og 2.

Et økende antall saker har blitt og blir rapportert i media etter at noen av ofrene av seksuell mishandling har besluttet å stå fram med det som tidligere har vært holdt skjult av Den katolske kirke. Flere av tilfellene hadde foregått på barnehjem for foreldreløse barn, på skoler og seminarer hvor barna var tatt hånd om av geistlige personer. Dette resulterte i en form for misbruk av barn som kan minne om det som barn opplever når de blir utsatt for incest.

Flere av disse kriminelle tilfellene ble dekket over av høyt rangerte autoriteter i Den katolske kirken så fort tilfellene ble rapportert internt i kirken. Overgriperne kunne da enkelt bare forflytte seg til nye steder, ofte med fortsatt tilgang til barn. Dette har fyrt opp under kritikken mot Den katolske kirken og dets lederskap, spesielt siden det fortsatt forekommer tilfeller der høyt rangerte katolske autoriteter nekter å samarbeide med de respektive lands lovlige myndigheter ved å nekte å frigi informasjon til etterforskerne.

Pr mai 2006 er det kommet tegn til mulig strategiendring fra Den katolske kirkes side når det gjelder tildekkingen; pave Benedict XVI, som tidligere har lovet å feie skittenskapen ut av kirken tok aksjon mot Marcial Maciel. Maciel har vært konfrontert med beskyldninger helt siden 1940-årene. Se under om misbruk innenfor institusjoner.

Offisielt betrakter Den katolske kirke seksuell mishandling av barn å være en dødssynd og det å dekke over misbruk er å skjule både et brudd på sekulært lovverk og i seg selv dødssynd i kirkens øyne.

Innhold 1 Trefoldige beskyldninger 2 Pedofili i den katolske kirken 3 Misbruk innenfor institusjoner 4 Feilslåtte retningslinjer og prosedyrer 4.1 Overgriperne ble forflyttet fra sted til sted 4.2 Unnlatelse å rapportere om kriminelle handlinger til politiet 4.3 Påstander om systematiske intriger for å skjule bevis 4.4 Bestikkelse av ofrene 5 Drøfting av forklaringer av og følgene av skandalene 5.1 Sølibatet og skandalene 5.1.1 Mot obligatorisk sølibat 5.1.2 For obligatorisk sølibat 5.2 Opplæring ved presteseminarer 5.3 Annen katolsk lære, praksis og foreslåtte følger av dette 6 Embedsfratredelser 7 Konkurs 8 Ferns-undersøkelsen i 2005 8.1 Den forestående undersøkelse i Dublin og kommentarer fra Det irske parlament 9 Fotnoter 10 Se også 11 Litteratur 12 Eksterne lenker

[rediger] Trefoldige beskyldninger

Sakene dreier seg om disse anklager:

1. Seksuelt misbruk av barn utført av religiøse og sekulære geistlige med tilgang til barna som de fikk kontakt med i kirkesamfunnet.

2. Seksuelt misbruk av barn innenfor bygninger for trossamfunn, i barnehjem for foreldreløse barn, og på skoler. Mishandling utført både av prester og av lekfolk.

3. De katolske geistliges politikk i å skjule internt rapporterte misgjerninger for politi og annen sivil myndighet og for å utøve press mot ofrene, deres familier og uavhengige vitner for å hindre disse i å rapportere tilfellene til sivile styresmakter. Kirkeloven fikk ofte prioritet foran sekulær straffelov, en handling som fikk noen katolske kirkeledere til å bli beskyldt for å «villede retten», i seg selv en kriminell handling. Merk: I flere hundreår har Den katolske kirken forsøkt å håndheve eksklusiv legal domsmyndighet over sine egne medlemmer i stedet for statlig lovverk og domstol i landet, men i dag er ikke presteskapet unntatt fra statslov.

Ikke samtlige, men mange påstander ble gransket, noe som resulterte i strafferettslig forfølgelse av de som var involvert i handlingene. Høyt rangerte katolske kirkeledere, inklusive erkebiskop i Boston, Bernard Law, (USA) og biskop i Ferns, Brendan Comiskey (Irland) fratrådte embetene etter mishandlingssakene i deres respektive bispedømmer, spesielt for å ha unnlatt å rapportere tilfellene til politiet. Som en følge av sakene har noen nasjonale kirkerangordninger vedtatt nytt regelverk for barnevern og for rapportering av pedofilibeskyldninger. Imidlertid har bare få bispedømmer registrert nedgang i oppslutningen om de ukentlige messer.

[rediger] Pedofili i den katolske kirken

Den vidt utstrakte kontakten som presteskapet hadde med barn gjennom undervisning, gjennom prestegjeldets relasjoner til medlemsfamiliene og annet, innebar at en pedofil person innenfor presteskapet representerte en alvorlig fare for barn. Delvis kom dette av den tillit som prester, andre kirkeansatte og personell på tvers av religionsgrenser nøt ettersom de ble betraktet som tillitsvekkende individer av familier som stod nær den katolske kirken. De geistlige ble involvert i alle aspekter av livet til familiene i det katolske kirkesamfunnet, fra dåp av de yngste gjennom de ukentlige messer, når de gir barna første kommunion, til de vier brudepar og fram til de deltar i deres gravferder.

Utenom de direkte familieforbindelsene var det slik at mange katolske familier sendte barna sine til katolske skoler hvor katolske prester enten underviste som lærere eller regelmessig besøkte skolen som lokal bispedømmeprest eller hjelpeprest. Hengivenhet til katolsk tro medfører nær forbindelse til, og nærhet til prestene. Mens det store flertall av prester aldri mishandlet noe barn, var det en liten minoritet som utnyttet en enkel tilgang på barn.

Et av de verste eksemplene på at en katolsk geistlig utnyttet forbindelsene til medlemsfamiliene til å begå seksuell barnemishandling i Irland, er presten som (se fotnote 2) systematisk voldtok og seksuelt mishandlet hundrevis av gutter i perioden 1945 til 1990. Skandalen omkring Brendan Smyth og den systematiske motarbeiding av rettsvesenet, i hans tilfelle utført av norbertineordenen, førte til en umåtelig stor skade for Den katolske kirkes troverdighet i Irland. Likeledes andre saker som for eksempel tilfellet Jim Grennan, en prest som mishandlet barn seksuelt i forbindelse med at de forberedte seg til første kommunion, og Sean Fortune som begikk selvmord før rettsaken kom i gang der han var anklaget for barnevoldtekt. Mishandlingene som ble utført av Grennan og andre i Ferns bispedømme i Sørøst-Irland ledet til biskop Brendan Comiskeys avgang, mens liknende skandaler i erkebispedømmet Dublin førte til ødeleggende skade på ryktet til den daværende erkebiskop Desmond Connell. Selv om det finnes ulike sosiale faktorer som spiller inn på kirkens oppslutning har enkelte argumentert for at nedgangen i oppmøte på de katolske messer i Irland, fra 68 % til 48 % på mindre enn et tiår, kan relateres til disse hendelsene.

[rediger] Misbruk innenfor institusjoner

Likt de fleste andre religioner, har katolisismen et direkte engasjement i områder som involverer barn utover det som hører til de vanlige presteoppgaver. Medlemmer av kirkens mange religiøse ordener har ansvar for drift og reformasjon av skoler, barnehjem og sykehus, og er ofte involvert i sosialt arbeid. Det har kommet fram mange beskyldninger om seksuelt misbruk av barn innenfor denne virksomheten, dog er det slik at det en forholdsvis begrenset andel av medarbeidere som har vært utsatt for beskyldninger i et mindretall av de svært mange institusjoner. Det har vært etablert granskninger som har stadfestet eksistensen av mishandling. Det har dessuten blitt avdekket tilfeller der de ansvarlige for drift og tilsyn med institusjoner har unnlatt å reagere til beste for barna eller i henhold til kriminallovverket for gjeldende domsmyndighet når de ble konfrontert med bevis for barnemishandling. Offentlige instanser har også blitt sterkt kritisert for å forsømme oppgaven med tilstrekkelig tilsyn med at barn som ble plassert i slike institusjoner ble tatt vel vare på.

Enkelte av de mest alvorlig anklager om barnemishandling kom mot medlemmer av presteskapet som enten arbeidet i institusjoner eller hadde ubegrensede besøksrettigheter og tilgang på barn. Som med de ikke-geistlige ansatte i prestegjeldene har mange av anklagene resultert i domfellelse av overgriperne.

I provinsen Newfoundland og Labrador i Canada kom Mount Cashel barnehjemskandalen og i Quebec kom Duplessis-skandalen med foreldreløse barn der flere tusen barn var erklært mentalt tilbakestående av provinsens myndigheter, begge sakene fikk stor publisitet.

Men den kanskje mest alvorlige siktelse mot den katolske kirken er relatert til Marcial Maciel, grunnleggeren av den katolske kongregasjonen av prester kalt Kristi legionen som ble grunnlagt i Mexico på 1940-tallet. Ni tidligere deltakere på ordenenes seminarer reiste i løpe av 1990-årene anklager mot Maciel om seksuelle antastinger. [3]. En av disse trakk straks tilbake beskyldningene og fortalte at dette var del av et plot for å diskreditere legionen. Maciel har selv alltid benektet at påstandene kunne medføre riktighet. Få måneder før pave Johannes Paul II's død, tidlig i desember 2004 tok den gang kardinal Joseph Ratzinger (som senere ble utnevnt til pave) og gjenopptok Vatikanets undersøkelser om de langvarige påstandene mot Maciel. [4]. Etter det avslo Maciel nyvalg som legionens direktør. Det skjedde på ordenens årsmøtet den 20. januar 2005, men en talsmann benektet at dette hadde sammenheng med etterforskningen.

Den 19. mai 2006 beordret Benedikt XVI den 86 år gamle Marcial Maciel å gi opp prestetjenesten for å trekke seg tilbake til et liv i «bønn og anger». I en uttalelse fra Vatikanet heter det at Maciel slapp unna en full rettssak i en kirkelig rett på grunn av sin «høye alder og skrantende helse». [5]. Uttalelsen bekreftet at sanksjonen var påtegnet av paven selv. Etter dette har kommentatorer uttalt at dette var et klart skifte fra den fryktelige politikken til den tidligere pave Johannes Paul II og det kunne se ut som et første steg i å oppfylle den nye «feie rent»-politikken i den katolske kirken.

[rediger] Feilslåtte retningslinjer og prosedyrer

[rediger] Overgriperne ble forflyttet fra sted til sted

Noen biskoper har blitt sterkt kritisert for å ha forflyttet prester med krenkende oppførsel fra prestegjeld til prestegjeld i stedet for å ta fra dem muligheter til å fortsette barnemishandlingen. I mange bispedømmer ble prester sendt til psykoterapeutisk behandling og vurdering bare for å ta de tilbake i sogneembetene når biskopen fikk slike råd om at det nå var trygt å sette overgriperne i tjeneste igjen.

De som forsvarte biskopenes handlinger mente at å sette prester inn i tjeneste etter terapeutisk behandling var å handle ut fra de beste medisinske råd som var tilgjengelige, mens kritikerne stilte spørsmål om biskopene nødvendigvis var i stand til å vurdere tilstanden tilstrekkelig for en ferdig behandlet og «restituert» prest.

[rediger] Unnlatelse å rapportere om kriminelle handlinger til politiet

Sett fra en juridisk synsvinkel var den mest alvorlige lovovertredelse det at Den katolske kirkes lederskap unnlot å rapportere kriminalitet direkte til politiet når selve overgrepene hadde skjedd og de var rapportert internt. Dette skjedde i mange av sakene i flere land og det har vist seg at det gav ekstremt negative konsekvenser for Den katolske kirken. For eksempel så var nobertinerne ikke bare fullt klar over Brendan Smyth's tilsynelatende pedofile tilbøyeligheter, men også var de klar over anklagene om hans seksuelle overgrep allerede i 1945. Først på slutten av 1980-tallet og tidlig på 90-tallet ble politiet i Irland og Nord-Irland i stand til å samle inn tilstrekkelig informasjon til å straffeforfølge Smyth.

I mai 2001 var Joseph Ratzinger prefekt for kongregasjonen for troslæren, i 2006 er han pave for den romersk-katolske kirken som Benedikt XVI. Han sendte den 18. mai 2001 et brev [6] til alle katolske biskoper der han deklarerte at kirkens etterforskning mot påståtte tilfeller av barnemishandling skulle forbli pontifikalt hemmelig, det vil si at informasjonen skulle holdes internt og ikke lekke ut til statens myndigheter, med trussel om ekskommunikasjon for de biskoper som ikke overholdt forbundet. Dette dekretet gjaldt bare internt og var ikke et forsøk på å kneble ofrer ved å hindre dem i å rapportere til politiet.

[rediger] Påstander om systematiske intriger for å skjule bevis

De som har gått gjennom tilfellet Smyth er uenige om det var snakk om et overveid plot for skjule handlingene hans, eller om det var hendelser som kom som følge av komplett inkompetanse av hans overordnede, abbed av Kilnacrott. Andre igjen mente det var en blanding av en institusjon som antok at det som skjedde med medlemmene var deres egen sak sammen med komplett inkompetanse av hans overordnede, som mislyktes i å fatte de humane og juridiske konsekvensene av handlingene fra en spesielt manipulerende barneovergriper som greide å overliste alle restriksjoner som abbedene påla ham. Kardinal Cahal Brendan Daly, både som biskop og kardinal da overgrepene skjedde, har blitt sagt å blitt anklaget som medskylding for norbertinernes «inkompetanse».

I juni 2004 tok advokat William McMurry ut søksmål mot Vatikanet [7] på vegne av tre menn som anklaget kirkens ledere for å organisere dekkaksjoner i forbindelse med seksuell mishandling av barn. Saken går så langt tilbake som til 1928. Juridiske eksperter forventer at anklagerne taper saken med tanke på Den hellige stols uavhengighet og mangel på bevis for Vatikanets medskyld. En føderal domstol i USA har imidlertid avvist påstanden om immunitet for Vatikanet.

[rediger] Bestikkelse av ofrene

Enkelte har til og med gått så langt som til å hevde at Den katolske kirkens medlemmer betalte mishandlings ofre enten ved et forlik etter kompensasjonskrav, eller for å forebygge at ofre rapporterte til politiet. Midt på 1990-tallet har erkebiskop og senere kardinal Connell lånt ut pengebeløp til en prest som hadde forulempet altergutten Andrew Madden. Pengene ble brukt som en kompensasjon til Madden og for å hindre politianmeldelse. Connell har aldri innrømmet å ha betalt ut penger til et offer, men insisterer på at han lånte pengene til presten som uavhengig og uten Connells sin forhåndkjennskap betalte ut pengene til ofret sitt.

[rediger] Drøfting av forklaringer av og følgene av skandalene

[rediger] Sølibatet og skandalene

Det er foreslått at utøvelse av sølibat innenfor det katolske presteskapet legger til rette for at prester med seksuelle drifter som er rettet mot barn heller enn voksne vil ha lett for å skjule slike tendenser, mangel på seksuelle følelser rettet mot voksne vil gå ubemerket i et miljø av bare ugifte prester. Da er det antatt at personer som er disponert for antasting og / eller for pedofili vil bli trukket mot en livsstil i avholdenhet på grunn av uklarhet om sin seksuelle orientering. Det har også blitt foreslått at personer som allerede er barneovergripere enten ved at de handler eller er på grensen til å handle ut fra sine disposisjoner, med vitende om dette går inn i det katolske presteskapet på grunn av «dekket» som sølibatet gir, og på grunn av at det er kjent at presteskapet har hyppig tilgang på barn.

Som tilsvar mot dette blir det hevdet at det ikke finnes noen annen frekvens for forekomst av personer med seksuell orientering rettet mot barn blant ugifte katolske geistlige enn blant gifte geistlige i andre trosretninger eller blant lærere i skolen, selv om dette ikke er bevist. Om det er tilfellet at det er samme frekvens i slike grupper, (i) vil personene med en disposisjon for å antaste barn ikke ha større sannsynlighet for å slutte seg til det katolske presteskapet, og (ii) de personene som allerede er aktive overgripere har ikke vendt seg spesielt i retning katolsk geistlighet for å slutte seg til disse miljøene med tilgang på barn, dog er det sannsynlig at enkelte barnemishandlere har gått inn i sitt ordinerte presteembete mens de hadde andre stillinger andre steder.

Så det er delte meninger om det virkelig finnes noen forbindelser mellom katolske institusjoner som krever sølibat og tilfellene av seksuelt misbruk av barn. Av flere grunner er det forholdsvis få statistiske studier på emnet seksuelt misbruk blant geistlige, raten av forekomster av slike overgrep i befolkningen som helhet er umulig å bestemme siden det meste av denne aktiviteten holdes skjult. Derfor finnes det mange som presser på med sine egne for eller mot sølibat-teorier uavhengig av statistisk tallmaterialer eller andre faktamaterialer som kan støtte opp om teoriene. Følgelig blir det heller ingen konsensus. Nedenfor gjengis eksempler fra begge sider av debatten.

[rediger] Mot obligatorisk sølibat

Senteret for studier av religiøse saker (the Center for the Study of Religious Issues (CSRI)) og forskningsdivisjonen i Celibacy is the Issue, (CITI Ministries, en anti-sølibat påvirkningsorganisasjon) har gitt ut en bok om kvantitative studier utført 1999-2004 (The Bingo Report, pub. CSRI Books, 2005, ISBN 0977040208). Boken argumenterer for en forbindelse mellom obligatorisk sølibat og seksuell mishandling. Basert på forskningsarbeid har forfatteren slått fast: [8]:

«Bevisene er så overbevisende at vi kan forutse en kontinuitet i kriminaliteten så lenge det eksisterer tvunget sølibat i presteskapet.»

Kapittel 1 av boken er tilgjengelig på nettstedet rentapriest.com (pdf). Boken konkluderer:

«A demonstrable link exists between mandatory celibacy and clergy sexual abuse. Sexual abuse by Roman Catholic clergy is different from sexual abuse by other populations in almost every aspect of the victim/perpetrator profiles and characteristics, differences that can only be seen by segregating respective demographics and other specifics from general population abuse. »

Forfatteren av The Bingo Report, Louise Haggett, har vært en ledende aktivist i over et tiår. I 1992 grunnla hun CITI Ministries som tilbyr et «rent-a-priest»-program [9] som promoterer aktiviteter blant prester eller prester som har tatt av seg «kappe og krage» og som har giftet seg uten tillatelse fra kirken. Hennes personlige motstand mot sølibatet må tas i betraktning: i hvilken grad vil hennes forutinntatte meninger påvirker konklusjonene hun trekker, mer enn å avlede fra bevismaterialer? Her trenger en å studere de statistiske tallmaterialer omhyggelig, og ikke bare lese konklusjonene.

[rediger] For obligatorisk sølibat

Nettstedet catholicity.com har listet 10 uttalte myter om sølibat og katolske geistlige, [10], de to første er:

«Myte #1 – Katolske prester har større sannsynlighet for å være pedofile enn andre menn: Dette er ren løgn. Det finnes absolutt ingen bevis …»

«Myte #2 – Sølibatet som presten gjennomlever gjør ham pedofil: Sølibatet innebærer ingen kausal relasjon til noen som helst type avvikende seksuell tilbøyelighet, inklusive pedofili …»

Professor Philip Jenkins ved senteret for studier av religiøse saker ved Penn State University, har gitt ut boken Pedophiles and Priests: Anatomy of a Contemporary Crisis i 1996. her skriver han at mellom 0,2 og 1,7 prosent av de katolske geistlige er pedofile eller barnemishandlere. Artikkelen hans fra 2002 The myth of the 'pedophile priest' [11] uttrykker synspunktene hans. I motsetning til Louise Haggett's påstand sier professor Jenkins:

«Forskningen min av tilfeller i de siste 20 år indikerer ingen bevis for at katolske eller andre geistlige i sølibat har større tilbøyelighet til å bli involvert i saker med mishandling eller misbruk enn geistlige av andre trosretninger – eller faktisk også grupper av ikke-geistlige. Men nyhetspressen er innstilt på å se disse affærene som en krise for sølibat et, påstanden er bare ikke understøttet.»

[rediger] Opplæring ved presteseminarer

Noen prester mener at opplæringen de får på presteseminarene ikke tilbyr tilstrekkelig trening som kan forberede dem på et livsverk i sølibat. I en rapport oversendt biskopsynoden i Roma i 1971, kalt Kirkens rolle i å forårsake, behandle og forebygge krisene i presteskapet av Conrad Baars, en nederlandskfødt psykiater fra Minnesota og basert på en studie av 1500 prester, blir det uttalt at de fleste geistlige hadde «psykoseksuelle» problemer. Det blir spekulativt å antyde hvor stor del av sakene om seksuell mishandling innenfor Den romersk-katolske kirken som kan henføres til slike problemer nevnt i rapporten.

I kjølvannet av krisen som kom etter at de mange anklager om seksuelt rettet barnemishandling innenfor Den katolske kirken ble kjent, har det i mange land lokalt blitt satt i verk reformer av presteseminarene for nettopp å forbedre forberedelsene til et liv i seksuell avholdenhet. Det er også satt i verk undersøkelser omkring homoseksualitet blant presteskapet.

I et offentlig dokument fra kongregasjonen for katolsk utdannelse, instruksjon angående kriteriene for kallsbedømmelser, [12] (2005) tar kirken sikte på å fokusere på å avgrense tilgangen for personer med tvilsom fortid med hensyn på seksuell legning, og de med åpne LHB-sympatier i stedet for å reformere presteseminaret i seg selv.

[rediger] Annen katolsk lære, praksis og foreslåtte følger av dette

Den katolske kirkes lære tar seksuell barnemishandling på alvor og regner det som syndig. I Den katolske kirkens katekismes liste over moralske lovovertredelser finner man:

…henregne voksnes seksuelle misbruk av barn eller unge som er blitt betrodd i deres varetekt. Synden blir da dobbelt stor ved det anstøtelige angrep på de unges fysiske og moralske integritet, noe som merker dem for livet, og ved brudd på oppdrageransvaret. (KKK 2389, [13])

I Det nye testamentet sier Jesus til disiplene: Men den som fører på avveier en av disse små som tror på meg, for ham var det bedre om han var senket i havets dyp med en kvernstein om halsen. (Matteus 18,6, også i Markus 9,42 og Lukas 17,2.)

Tross denne offisielle læren mener kritikere at spesifikke doktriner eller tradisjonelle praktiseringer innenfor katolisismen medvirker til problemet. Den katolske lære sier at så lenge en tjenestemann er blitt ordinert kan ikke hans personlige synd påvirke hans egnethet til messer, bøtsøvelser, dåp og andre sakramenter som personen administrerer. Doktrinen apostolisk suksesjon sikrer gyldige ordinasjoner og geistlig status for presteskapet.

I andre tilfeller har tradisjonalistkatolikker påstått at Andre Vatikankonsil fremmet et klima som oppmuntret prester til å mishandle barn. I en utgave av Time Magazine den 27. januar 2003 sier skuespiller og tradisjonalistkatolikken Mel Gibson at «…Det andre Vatikanet korrumperte kirkeinstitusjonen. Se på hovedfrukten: Innskrumping av tilslutningen i hopetall og pedofili.». Men det er verdt å merke seg at mishandlingssakene kom opp lenge før Andre Vatikankonsil.

Det er også sant at det katolske presteskapet er underbemannet i Nord-Amerika, Europa, Australia og New Zealand. Doktrinen omtalt over sammen med situasjonen med underbemanning har ført til at det kreves at katolske geistlige gjøres til en ekstraordinært verdsatt arbeidskraft. Det er påstått at det katolske hierarkiet handler ut fra å bevare menneskekapitalen i tjeneste og presser de ansatte til å utføre prestetjenestene på tross av alvorlige anklager om at disse prestene er uskikket for tjenesten.

[rediger] Embedsfratredelser

• Bernard Francis Law, erkebiskop i Boston, Massachusetts, USA kom under et enormt offentlig press om å trekke seg tilbake etter at kirken hadde funnet at han hadde dekket over seksualovergrep utført av prester i erkebispedømmet hans [14]. Presten John Geoghan ble forflyttet fra prestegjeld til prestegjeld enda Law flere ganger var blitt informert om Geoghans overgrep, eksempelvis i desember 1984 da hjelpebiskop John M. D’Arcy skrev til Law og klaget på omplasseringen av Geoghan til et annet prestegjeld i Boston-området på grunn av hans «tidligere involvering i homoseksualitet med unge gutter». [[15]

Den 13. desember 2002 annonserte Vatikanet at pave Johannes Paul II hadde akseptert Law sin avskjed som erkebiskop og omplasserte ham til en administrativ stilling i den romerske kurie og senere ved en av pavens gravmesser.

Etterfølgeren Sean Patrick O'Malley ble tvunget til å selge ut verdifulle eiendommer for å betale USD 120 000 000 i erstatninger til ofre.

• Biskopen av Ferns, Brendan Comiskey trakk seg etter tilsvarende press.
• Erkebiskop i Wien, Hans Hermann Groër, måtte trekke seg fra posten sin i 1995 etter beskyldninger om seksuelle overgrep.
• To biskoper i Palm Beach, Florida har gått av etter overgrepsanklager. Joseph Keith Symons som ble erstattet med Anthony O'Connell, som også gikk av. O'Connell ble erstattet av O'Malley, som tidligere var utnevnt til biskop i Fall River etter en mishandlingsskandale. Senere overtok O'Malley Boston bispedømme etter Law.

[rediger] Konkurs

De tre første bispedømmer er begjært konkurs i kjølvannet av skandalene. Dette gjelder Portland erkebispedømmet, Tucson bispedømme og Spokane bispedømme i Washington, og alle begjæringene kom i 2004. Erkebispedømmet hadde mottatt krav om USF 53 millioner, mens Tucson bispedømme kom til enighet med ofrene om betaling av USD 22,2 millioner.

Saksøkerne mot erkebispedømmet har argumentert for at hele Den katolske kirken må betraktes som en enhet og at Vatikanet må holdes ansvarlig for skadene som tildeles når de resterende seksuelle overgrepssaker.

[rediger] Ferns-undersøkelsen i 2005

Se utdypende artikkel: Ferns-undersøkelsen.

Den 22. oktober 2005 avsluttet en tidligere irsk høyesterettsdommer en regjeringsbestilt rapport. Rapporten gav en endelig tiltalebeslutning for tilfeller av seksuell utnyttelse av barn utført av geistlige i Ferns bispedømme i Irland. Rapporten avslørte over 100 tilfeller av barnemishandlingssaker i det lille bispedømmet, saker som involverte et antall geistlige deriblant Micheál Ledwidth, en tidligere leder av Det nasjonale katolske seminar, Maynooth College.

Noen funn som ble avslørt i rapporten var

• de «uforklarlige» unnlatelsene i å ekskludere klart upassende kandidater fra presteskapet, ansvarlig var biskop Donal Herlihy;
• Herlihy’s unnlatelse i å rapportere tilfeller av bevist seksuell barnemishandling til myndighetene og i å unnlate å ta overgriperne bort fra barna;
• tilsvarende feil av etterfølgeren Brendan Comiskey;

Noen tilfeller som ble kjent gjennom rapporten var

• voldtekt av en tenåringsjente på et kirkealter, utført av en prest;
• utpressing for å tvinge seg til sex med barn, utført av andre prester;

Rapporten var også svært kritisk til det lokale politiet, Garda Siochána, for å ha feilet i å undersøke tilfellene som rapporten omhandlet, og spesielt for forsvinningen av et arkiv med detaljer om tilfeller av geistlig seksuell mishandling. Også de lokale helsemyndigheter opptrådte klanderverdig ved å unnlate å beskytte barna enda de var klar over beskyldningene om overgrep.

Den nye apostoliske administratoren (fungerende biskop) ble rost for å iverksette reformer, deriblant det strengeste regelverk mot seksuelt misbruk i noe bispedømme i Den katolske kirke. Han ble også rost for sin vilje til samarbeid med å skaffe tilveie informasjon til den regjeringsutnevnte undersøkelsen. Blant annet kom talsmannen for ofrene med ros til administratoren og sammenlignet handlingene hans med mangel på handlinger og inkompetanse hos hans forgjengere.

[rediger] Den forestående undersøkelse i Dublin og kommentarer fra Det irske parlament

Etter at det var besluttet å utføre en tilsvarende undersøkelse i bispedømmet i Dublin, holdt tidligere regjeringsmedlem Liz O' Donnell en tale i Parlamentet den 9. november 2005 om de nødvendige forandringer som måtte komme som følge av Ferns-rapporten.

O' Donnell slo fast at stod klart for henne og for alle at Ferns-rapporten vil være typisk for tilsvarende undersøkelser fra et hvilket som helst irsk bispedømme, og at forholdet mellom kirke og stat i Irland måtte gå mot et komplett brudd.

O' Donnell karakteriserte Den katolske kirke i Irland som i det hele en hemmelig, uberegnelig og antidemokratisk organisasjon i utakt med staten på grunn av sin manglende evne til å adlyde sivil lov. Hun oppfordret til en umiddelbar gjennomgang av alle kirkens verdslige verdier i Irland.

Liz O' Donnell oppfordret også til å avslutte forsvar av kirkens standpunkter i saker som intravenøs behandling, stamcelleforskning, abort, homoseksualitet og program for fødselskontroll i den tredje verden. Irland tilbyr ikke sivilrettslig beskyttelse av barn, og refererte til separasjon av kirke og stat i forbindelse med å oppnå slik rettslig beskyttelse.

Debattprogrammer i media om sexskandalene med mishandling av barn har fokusert spesielt på faktumet av at bispedømmets forsikringspolitikk mot erstatningskrav fra ofrene ble åpnet fra 1987 gjennom hele Irland. Dette står i motsetning til komplett ikke-handling og unnlatelse av å rapportere saker til sivile myndigheter samtidig som at utallige overgripere fikk fortsette i tjenesten. Denne motsetningen har ledet til en slutning om at selv de høyest rangerte katolske teologer i hierarkiet ikke kan påstå å ha vært inne i en «læreprosess» da overgrepene fant sted. På statskanalen ble det innrømmet at i det minste er denne motsetningen like uholdbar som selve kriminaliteten, og kjennskap til arbeidet for å beskytte seg forsikringsmessig mot krav fra sexofrene overskygger troverdigheten til det som O' Donnell refererte til som Den katolske kirkes «benektelse» og «egenbeskyttelse».

Spørsmålet om «kirkerett» og dets kvasilegalitet i en moderne stat har kommet opp i forbindelse med skandalene. Samme kveld som O'Donnell talte i november 2005 var ikke den ledende irske teologen Twomey villig til å offentlig fortelle om han mente noen av de 26 irske biskoper i 1987 hadde forstått eller anerkjent at seksuelt misbruk (voldtekt) av barn innebar kriminelle handlinger. Dette står i en svak motsetning til O'Donnell’s forsikringer om nødvendigheten av juridisk ansvarlighet for Den katolske kirke i Irland anno 2005.

[rediger] Fotnoter

¹ Den seksuelle lavalder, vil si aldersgrensen som et lands lov har satt for seksuell omgang. Loven antar at en person er psykisk, emosjonelt og seksuelt utviklet til seksuell aktivitet ved oppnådd seksuell lavalder, men denne grenser varierer fra jurisdiksjon til jurisdiksjon. I Europa varierer den fra 13 til 18 år. (Enkelte stater har andre aldergrenser for homoseksualitet enn for heteroseksuell.) Lovverket kan ha andre aldergrenser som definerer overgang fra barn til voksen. Derfor kan det noen steder være legalt å ha seksuelt samkvem med barn som er barn i følge lovverket samtidig som barnet er over den seksuelle lavalder.

² Pedofili og seksuelt misbruk av barn er ikke alltid det samme: en pedofil person kan praktisere seksuell avholdenhet, og ikke alle som forgriper seg seksuelt mot barn trenger å være pedofile.

[rediger] Se også

• Denis Forde
• Daniel Doherty
• Barry Ryan
• Kurt Krenn
• Homoseksualitet i det romersk-katolske presteskapet
• Incest (Seksuelt samkvem mellom personer i nær familie)
• Jehovas vitner og seksuell barnemishandling (for andre trossamfunn med lignende affærer)
• Paul Shanley
• John Geoghan
• Marcial Maciel
• Pontifikalt hemmelig
• Tilfeller av seksuell barnemishandling i Den romersk-katolske kirken

[rediger] Litteratur

• Philip Jenkins, Pedophiles and Priests: Anatomy of a Contemporary Crisis (Oxford University Press, 2001). ISBN 0195145976.
• Lobdell, William, Missionary's Dark Legacy; Two remote Alaska villages are still reeling from a Catholic volunteer's sojourn three decades ago, when he allegedly molested nearly every Eskimo boy in the parishes. The accusers, now men, are scarred emotionally and struggle to cope. They are seeking justice., Los Angeles Times, 19. november, 2005, p. A.1
• Rose, Michael S., Goodbye, Good Men : How Liberals Brought Corruption Into the Catholic Church, Regnery Publishing, Inc. (25. juni, 2002). ISBN 0895261448 Reviewed here [16]

[rediger] Eksterne lenker

Globalt

• Hans Küng: En makeløs pave førte kirken i en bakevje
• Dagbladet: - Vatikanet skjuler sexovergrep, mener representanter for ofrene
• Seksuelt misbruk i en sosial kontekst – en rapport på engelsk fra Den katolske liga, USA
• Nettsted med informasjon for overgripernes ofre i pedofiliskandalene
• Nettsted med fokus på å holde presteskapet ansvarlig for skandalene: Bishop Accountability
• CatholiCity - 10 myter om pedofili blant prester

Norge

• Aftenposten: - Rene syndfloden, mener norsk nonne Kommentarer fra en dominikanernonne i Norge.

Irland

• Bishop Brendan Comiskey's avgang

USA

• Aftenposten: Katolsk nulltoleranse mot pedofili Uttalelse fra kardinal Anthony Joseph Bevilacqua.
• Aftenposten: - Homofili-debatt dekker over pedofiliskandale
• VG: Katolsk prest fikk 111 års fengsel for sexovergrep
• CNN - 22 March 2002 Pavens svar på sexskandalene i 2002
• National Review Board, John Jay, and Audit Reports Rapporter på engelsk hos United States Conference of Catholic Bishops
• Experts: Tucson diocese settlement a bankruptcy model
• Los Angeles Files Recount Decades of Priests' Abuse 12. oktober, 2005, New York Times (betalingstjeneste)
• Philadelphia Grand Jury rapport om pedofile prester arkivert ved The Memory Hole
• Stephen Hand: Seksualitet, den moderne verden og Den katolske kirken Utdrag fra boken Apocalypse Nights
• En rettsadvokat i Chicago diskuterer tilfeller av seksuell barnemishandling i Chicago