Dåp
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Dåp (fra lavtysk dope, 'å dyppe', etter gresk baptizein med samme betydning) er en religiøs seremoni i kristne kirkesamfunn som markerer den kristnes inntreden i kirken. Den teologiske betydning av dåpen varier noe fra et samfunn til et annet. I de fleste kirkesamfunn regnes dåpen som et sakrament.
Enkelte andre religioner har også seremonier som ligner på dåp.
Innhold |
[rediger] Felleskristent om dåpen
Størsteparten av verdens kristne er enige i en grunnleggende teologisk forståelse av dåpen. Dåpen er ifølge Det nye testamente innført av Jesus Kristus. Den utføres i de fleste trossamfunn i «Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn» (treenighetsformularet), med samtidig neddykking eller overøsning med vann.
Dåpen hviler på en uttrykkelig befaling fra Kristus, gjengitt helt sist i Matteusevangeliet:
- Da trådte Jesus fram og talte til dem: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler! Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» (Matt 28,18-20).
Dåpens viktighet forkynnes også av Jesus i Johannesevangeliet:
- Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født av vann og Ånd, kan ikke komme inn i Guds rike.» (Joh 3,5).
Jesus ble selv døpt av Johannes Døperen i Jordanelven - selv om dette ikke var en dåp identisk dåp med den han selv innførte, var den en prefigurasjon eller et symbol på den. Den Hellige Ånd senket seg ned over ham i en dues skikkelse.
I de aller fleste kirkesamfunn regnes dåpen som innlemmelsen i kirken. De som ikke praktiserer barnedåp regner derfor barna som tilsluttet, men ikke som fulle medlemmer.
Kirkenes Verdensråd kom i 1997 med en fellesuttalelse der representanter for katolske, ortodokse og protestantiske kirker uttrykte enighet om sin forståelse av dåpen. Hovedpunktet i dette er at dåpen er en renselse fra all synd, som merker den døpte som et Guds barn. Dåpen er altså både en personlig renselse, og en inntreden i et fellesskap.
Dåpen betraktes av de fleste som et sakrament (skjønt i ortodokse kirker kalt mysterion). Unntak fra dette er blant annet Frelsesarmeen, Smiths Venner og Vennenes samfunn (Kvekerne) som ikke har sakramenter.
[rediger] Overøsing eller neddykking?
Det baptistiske dåpssyn har sitt forbilde i urkristen dåpspraksis med full neddykking. Flere kirkesamfunn praktiser dåp ved full neddykking, en praksis som menes å symbolisere Jesu død og oppstandelse: Dåpskandidaten dykkes under vann (døden), og løftes opp igjen (oppstandelsen).
Flertallet av kristne mener at metoden ikke er avgjørende for gyldigheten av dåpen. Dette betyr ikke at man ikke har fastlagte regler, men at man har et felles minstekrav for hva som kan regnes som dåp.
Det er for eksempel i en del kirkesamfunn foreskrevet at man skal døpe ved neddykking, mens andre har overøsning av vann som normal form; allikevel vil de ofte akseptere den andre formen dersom det er nødvendig (for eksempel der neddykking ikke er mulig og dåpen må gis raskt). Det finnes enkelte unntak, for eksempel hos baptistene som kun godtar full neddykking.
[rediger] Dåpsopplæring
I forbindelse med voksendåp må kandidatene i mange kirkesamfunn gjennom en opplæringsperiode, tradisjonelt kalt katekumenatet. Denne kan ha forskjellige former, men siktemålet er å gi en forståelse av innholdet i dåpen og den kristne tro. Ved barnedåp forventes det at foreldre og faddere, og etterhvert også menigheten, skal gi dåpsopplæringen i ettertid.
[rediger] Barnedåp
De fleste kirkesamfunn regner dåpen som et sakrament som kun kan gis en gang. Men samtidig er det en del kirkesamfunn som avviser barnedåpens gyldighet, og derfor døper om igjen når voksne slutter seg til dem. Dette har vært et heftig diskusjonstema gjennom kirkens historie; såkalte anabaptister, gjendøpere, var aktive og hadde stor oppslutning både i oldkirken og senere. Under Reformasjonen oppsto det store grupper av anabaptister i Europa, og motstanden mot dem var så stor at protestanter og katolikker la sine uenigheter til side for å bekjempe dem. Mange menigheter i Baptistkirken anser seg som anabaptistenes arvtagere.
Skikken med å døpe spedbarn er en kirkelig skikk som går svært langt tilbake. Den er uttrykkelig belagt fra det 2. århundre av. Helt fra begynnelsen på apostlenes forkynnelse er det imidlertid svært mulig, når hele «hus» ble døpt (jfr. Apg 16,55.33; 18,8; 1 Kor 1,16), at man da også døpte barna.
De fleste kristne trossamfunn opererer med et begrep som oftest sammenfattes som arvesynden. Ved barnedåp har kandidaten selv ikke begått noen synd, men man mener at også arvesynden tvettes bort i dåpen.
Med arvesynden går man tilbake til Adam og Eva i paradiset, slik det beskrives i Det gamle testamente. Ved sin synd mistet Adam, som det første menneske, den opprinnelige hellighet og rettferdighet han hadde fått av Gud, ikke bare for sitt eget vedkommende, men for alle mennesker. Adam og Eva førte videre til sitt avkom den menneskelige natur som var såret på grunn av deres første synd, altså ved tapet av den opprinnelige hellighet og rettferdighet. Dette tapet kalles arvesynden/den opprinnelige synd. Som følge av den opprinnelige synd er menneskenaturens krefter svekket (bl.a. katolsk og ortodoks lære) eller rett og slett gått helt tapt (f.eks. luthersk lære), den er underlagt uvitenhet, lidelse og dødens herredømme, med hang til å synde. Spedbarn fødes med en fallen menneskenatur som bærer flekken fra den opprinnelige synd, og har derfor også behov for å bli gjenfødt i dåpen slik at de kan bli befridd fra mørkemaktene og gå over i Guds barns frihet som alle mennesker er kalt til. Det betingelsesløse i frelsens nåde fremtrer særlig tydelig når det dreier seg om dåp av barn.
[rediger] Nøddåp
En del kirkesamfunn har retningslinjer for nøddåp, det vil si dåp utført når kandidaten er i dødsfare. Oftest skjer dette i forbindelse med barnefødsler der man frykter at barnet kan dø i løpet av kort tid. Kravene er minimale: Treenighetsformular, vann og den intensjon kirken har. Med det siste menes at den som døper må mene å gjøre det kirken gjør; personen trenger ikke selv å være kristen. Det finnes mange eksempler fra områder med blandet muslimsk og kristen befolkning at muslimske jordmødre rutinemessig har døpt kristne spebarn dersom det er fare for livet. Kravet til vannet er bare at det skal kunne kalles vann; i den katolske kirke er dette svært nøye spesifisert, mens man i mange andre kirkesamfunn lar den enkelte avgjøre om det er bra nok.
I Norge søkte man i middelalderen paven om å få døpe i øl[1] fordi det mange steder var vanskelig å skaffe rent vann. Det ble ikke gitt tillatelse til å døpe i øl generelt, men ved nødstilfeller er det tillatt fordi hovedingrediensen i øl er vann.
I trossamfunn som ikke regner dåpen som frelsesnødvendig eventuelt som normalt frelsesnødvendig og derfor en alvorlig forpliktelse for foreldrene, oppstår ikke problematikken rundt nøddåp. Det er også derfor at spørsmålet om hvem som kan utføre gyldig eller lovlig dåp, vurderes på annet vis.
[rediger] Hvem kan døpe?
I Den katolske kirke er det biskoper, prester og diakoner som er de ordinære forvaltere av dåpssakramentet, men generell fullmakt til lovlig dåp gis svært ofte til kateketer og ordenssøstre, ikke minst i områder med store avstander eller prestemangel. Imidlertid innprentes alle katolikker at hvem som helst kan døpe gyldig, bare de ønsker å utføre en dåp i kirkens ånd og ellers foretar dåpen på rett vis. Dette undervises det gjerne i f.eks. på katolske sykepleierskoler. Den katolske kirke fastholder at også ikke-kristne kan døpe gyldig, slik at nøddåp som er foretatt på sykehus av ikketroende eller annerledes troende jordmorer, leger eller sykepleiere, anerkjennes.
De fleste trossamfunn har samme holdning som Den katolske kirke i forhold til nøddåp. Men noen avviser at ikke-ordinerte evt. ikke-forstandere kan foreta ordinære dåp. Andre avviser fullstendig at dåp, heller ikke nøddåp, kan skje ved noen andre enn en forstander - det er et standpunkt som man kan finne blant de trossamfunn som ikke anser dåpen som frelsesnødvendig.
[rediger] Bloddåp og lengselsdåp
De trossamfunn som anerkjenner dåpen som frelsesnødvendig, forholder seg på forskjellige vis til spørsmålet om hva som skjer med kristustroende som dør uten ha ha rukket å bli døpt, med kristnes spebarn som dør før dåpen, og med udøpte mennesker som uten egen skyld ikke kjenner den kristne lære eller som har avvist den på et sviktende grunnlag (avvist et vrengebilde av kristendommen). De fleste trossamfunn vil ikke utelukke muligheten for at Gud likevel velger å frelse slike mennesker, men vil ikke svare «på Guds vegne» om dette.
Den katolske kirke har utviklet en tilnærming der det i tillegg til «vanndåpen» tales om «bloddåpen» og om «lengselsdåpen».
Problematikken om bloddåpen ble aktualisert meget tidlig i kirkens historie, da man reflekterte over katekumenenes (dåpskandidatenes) skjebne dersom de ble arrestert under de romerske kristenforfølgelser og led martyrdøden. Om bloddåpen er den katolske kirke så overbevist at den i år 2000 til og med helligkåret to katekumener som ble drept under Bokseropprøret i Kina (Chi Zhuze (1882-1900) og Zhang Huailu (1843-1900)). Lengselsdåpen handler om andre kristustroende som av andre grunner dør naturlig eller unaturlig uten å være døpt. Den katolske kirkes katekisme behandler disse spørsmål slik (1258-1261):
- Til alle tider har Kirken vært overbevist om at de som dør for troen, uten å ha mottatt dåpen, blir døpt ved sin død for og med Kristus. Denne bloddåpen, på samme måte som lengselsdåpen, bærer dåpens frukter uten å være sakrament. Katekumener som dør før de er blitt døpt, sikres den frelse de ikke har kunnet motta gjennom sakramentet ved sitt uttalte ønske om å motta det, sammen med anger for syndene og nestekjærlighet. «Kristus er død for alle, og til syvende og sist har alle mennesker et felles kall som er guddommelig. Derfor må vi fastholde at Den Hellige Ånd gir alle mulighet for å ta del i påskens mysterium på en måte som Gud vet om» (Gaudium et spes, 22). Hvert menneske som er uvitende om Kristi Evangelium og Hans Kirke, og som søker sannheten og gjør Guds vilje slik det kjenner den, kan bli frelst. Man kan gå ut fra at slike mennesker ville ha ønsket dåpen uttrykkelig, dersom de hadde kjent til dens nødvendighet. Når det gjelder barn som døde uten å ha blitt døpt, kan ikke Kirken gjøre annet enn å overgi dem til Guds miskunn, slik den gjør i sitt gravferdsrituale for dem. For Guds store miskunn, Han som vil at alle mennesker skal bli frelst (jfr. 1 Tim 2,4), og Jesu mildhet mot barna som fikk Ham til å si: «La barna komme til meg, og vis dem ikke bort» (Mark 10,14), gir oss håp om at det finnes en vei til frelse for barn som er døde uten dåp. Desto alvorligere skal man også ta Kirkens oppfordring til ikke å hindre barna i å komme til Kristus ved å ta imot den hellige dåps gave.
De fleste trossamfunn har samme trosmessige holdning, om enn den kles i annet teologisk språk.
[rediger] Kvinner og dåp
En problemstilling om kvinner og dåp kan i dag synes selsom. Men historisk er det under tre synsvinkler likevel av interesse å drøfte spørsmålet: Hva gjelder den tidlige skikk med å døpe personer som var nakne (gymnos) mens døperen som regel var en (mannilg) prest, hva gjelder påskenattsfeiringens dåpsliturgi, og hva gjelder kvinners adgang til å foreta dåp.
Nakendåp: Tidlige kilder belegger at kandidatene ble døpt nakne, blant annet for å understreke handlingens radikale natur. Her strides de lærde: Det er dem som mener at det er høst usannsynlig at mannlig presteskap døpte nakne voksne kvinner, og det pekes på at uttrykket gymnos i kildene, nakenhet, hadde en mye videre bruk enn det «splitter naken» man senere tenker seg med ordet. Det kunne dreid seg om at man kun skulle ta av seg de ytre klærne. At man likevel brukte ordet nakenhet kunne tenkes å skyldes å understreke det teologiske element om en ny fødsel i dåpen.
Imidlertid finnes det i gamle skildringer sterke elementer som trekker i en annen retning, og som også kan kaste lys over hvilken rolle som de kvinnelige diakoner, ofte nevnt i eldre kilder, hadde å oppfylle. I en gammel koptisk kilde fra Egypt heter det blant annet: «Den person som døpes, blir nå avkledt ... alle gull- og sølvornamenter og klær tas av...». Likeså et rituale fra Edessa: «Diakonen fjerner fra katekumenen alle klær, ornamenter, øreringer og hva enn de har på seg..». I «De apostoliske konstitusjoner» (ca. år 400) står det uttrykkelig (nr. 3,15 og 3,16) at «ingen mann skal se» den kvinnelige katekumen, og at både neddykking og salving skal foretas av en diakonisse. Ved dåp skjedde nemlig samtidig en salving (knyttet til det som i dag er konfirmasjon eller krismering i den katolske og de ortodokse kirker), og den var ikke kun - som i vår tid - bare på pannen, men over store deler av kroppen.
Det er også kjent fra noen kilder at det var benyttet forheng mellom døper og dåpskandidat: Den døpende/salvende biskop/prest ville da salve kandidatens hode (og la en siakon ta seg av resten) og fremsi dåpsformelen og samtidig selv påbegynne nedsenkningen ved å føre kandidatens hode nedover (og så la diakonen ta seg av resten), eller ved å døpe ved overøsning (og la diakonen evt. fortsette med nedsenkningen i baptisteriets vannbasseng).
Dåp påskenatt: I de første århundrer av kristendommens historie ble påskenatt det fremherskende tidspunkt for dåp. Det skjedde da i baptisteriet, der man hadde et slikt. Først ble barna døpt, så mennene og til slutt kvinnene. Men her kom oldtidens og Midtøstens renhetsforskrifter, som hadde nedfelt seg i noen grad i kristendommen, inn som en faktor: Menstruerende kvinner ble ansett som rituelt urene. (Likeså var man rituelt uren i mange dater etter en fødsel.) Dermed har man forklaringen på at ikke alle årets kvinnelige katekumener mottok dåpen påskenatt, men at det også var senere terminer for dåp i løpet av påsketiden eller rett etter pinse.
Kvinner som døpere: På et meget tidlig tidspunkt avklarte kirken at dåpens sakrament kunne gis gyldig også av lekfolk (menn og kvinner). Men lenge var det ern rangering ved slike nøddåp: Kvinner stod nederst på listen og skulle ikke døpe dersom det var et alternativ, dvs en mann, som kunne gjøre det. Dette kan synes som e særdeles praktsk regel, ettersom fødselshjelperne nesten alltid var kvinner. Forklaringen var den periodiske rituelle urenhet.
[rediger] Dåp i forskjellige trossamfunn
[rediger] Dåp i Den katolske kirke
I Den katolske kirke regnes dåpen som et sakrament som er nødvendig for frelse. Som i de fleste vestlige kirker er den normale praksis i Den katolske kirke dåp ved overøsning. Samtidig sier kirken i sine læredokumenter at neddykking er anbefalingsverdig fordi det gir et klarere bilde av dåpens innhold. Mange nye katolske kirker er derfor utstyrt med dåpsbasseng i stedet for den tradisjonelle døpefonten; en del kirker har også en mellomløsning som tillater at småbarn dyppes ned i vannet. Vannet som brukes skal være velsignet, helst av en biskop i forbindelse med påskefeiringen, men da dette ikke holder seg friskt gjennom året blir de fleste døpt i vann som er velsignet av en prest eller diakon under seremonien. Barnedåp blir praktisert, og anbefales sterkt.
Den essensielle rite er overøsningen sammen med treenighetsformelen. Men en fullstendig dåpsliturgi i den katolske latinske ritus omfatter (i rekkefølge): Presentasjon, innledende spørsmål til foreldre og faddere, tegning av barnet med korstegn på dets panne, skriftlesning/er (med en viss valgfrihet), preken, forbønner inkl. bønn om de helliges forbønn, eksorsismebønn, salving med katekumenolje på barnets bryst, (noen steder:) applikasjon av salt på barnets leppe, velsignelse av dåpsvannet (hvis ikke allerede velsignet), foreldres og fadderes avsvergelse av djevelen og deres trosbekjennelse, foreldres/fadderes bekreftelse av dåpsintensjon, selve dåpen, salving med hellig krisma på barnets panne, bønn ved ikledelse i /påleggelse av dåpsklede (ofte bønn over den hvite dåpskjole barnet allerede er iført), overrekkelse av dåpslyset som først tennes fra påskelyset, effatabønn, avsluttende velsignelser over mor og far og andre fremmøtte.
Ved voksendåp følges den samme progresjon, men med tilpasninger. Salvingen med katekumenolje er som regel skjedd ved en tidligere anledning og bortfaller dermed. Det er den døpte selv - ikke foreldre - som svarer på spørsmål. Ferming (konfirmasjon) trer inn på det sted i seremonien der det ved barnedåp skjer en ikkesakramental salving med hellig krisma.
[rediger] Kondisjonell dåp
Dåpen er i katolsk teologi et pregende sakrament, det vil si at det ikke kan gjentas. Når det er usikkert om en person er døpt (eller gyldig døpt), gis kondisjonell døp (betinget dåp), det vil si at den som døper sier «dersom du ikke tidligere er døpt, døper jeg deg...»
Slike kondisjonelle dåp kan være aktuelle for eksempel dersom en person er adoptert og det er usikkert om vedkommende er døpt, eller er døpt under uklare omstendigheter og ingen sikre vitner lar seg oppdrive, eller konverterer til den katolske kirke fra annet trossamfunn og det er usikkert om han eller hun er gyldig døpt. Usikkerheten kan f.eks. være knyttet til at det ikke lot seg fastslå sikkert at dåp fant sted (manglende dokumentasjon, usikre vitner, osv) eller verifisere at trossamfunnet alltid benytter trinitarisk dåpsformel, om den som fremsa dåpsformelen kanskje ikke foretok selve dåpshandlingen selv, eller om trossamfunnet har en etter den katolske kirkes minimumsbetingelser tilstrekkelig dåpsforståelse.
[rediger] Dåp i forhold til ferming
Ferming, eller konfirmasjon, som også er et sakrament i Den katolske kirke, sees som nært knyttet til dåpen. I de orientalske katolske kirker blir derfor det alltid fermet (konfirmert) umiddelbart etter dåpen, selv om det gjelder spebarn. De kan også motta nattverden, på lignende måte som er beskrevet mht de ortodokse kirker nedenfor. I den latinske (vestlige) del av den katolske kirke er den lovbestemte fermingsalder normalt 7 år - det tidspunkt hvor man er nådd «sjels alder» og trenger dette sakramentets styrking av dåpen. I Norge er fermingsalderen normalt 14-15 år, noe som er en tilpasning til konfirmasjonsalderen i Den norske kirke.
[rediger] Dåp i ortodokse kirker
I Den ortodokse kirke og de orientalske ortodokse kirker er neddykking vanlig praksis. Dåpen er et mysterion (det vestlige uttrykk er sakrament), og barnedåp anbefales sterkt. Den som døpes krismeres (konfirmeres) umiddelbart, selv om det er et spebarn, for dermed å styrke virkningen av dåpen. Krismeringen regnes også som et mysterion. Når barnedåp skjer i forbindelse med nattverdsgudstjeneste mottar også barnet nattverdens mysterion, og under begge skikkelser. Det skjer ved at det lille stykke brød som ligger til grunn er av lofftype, og dyppes ned i kalken med Kristi blod, og føres med skje inn i barnets munn.
[rediger] Dåp i protestantiske kirker
Protestantiske kirkesamfunn praktiserer for det meste dåp etter samme regler som beskrevet ovenfor under Den katolske kirkes latinske (vestlige) ritus. Riten er imidlertid sterkt forenklet i forhold til den katolske, og i de protestantiske trossamfunn som praktiserer voksendåp/troendes dåp er seremonien som regel svært annerledes.
[rediger] Lutheranere, kalvinister
De protestantiske kirkesamfunn som oppstod ved Reformasjonen, det vil si med luthersk eller kalvinsk, tro har en tradisjonell vestlig oppfatning av dåpen. Det praktiseres dermed barnedåp, og overøsning er den vanligste metode. Den norske kirke hører til denne kategorien. Udøpte barn med foreldre som er medlemmer av Den norske kirke regnes som tilhørende, men ikke fullverdige medlemmer. Det foretas imidlertid ikke noen konfirmasjon som ledd av riten når det er voksne som skal døpes. Ved usikkerhet om noen er rett døpt, gjennomføres ikke noen kondisjonell dåp - derimot døpes det på vanlig vis (uten verbalt forbehold).
Tre av fire barn i Norge blir døpt i Den norske Kirke (2005)[2].
[rediger] Baptistsamfunn og Pinsebevegelsen
Baptister og pinsevenner deler det baptistiske dåpssyn, som er en troende dåp, vanligvis (feilaktig) omtalt som voksendåp. Dåpen er frivillig og skjer på den kristnes bekjennelse og tro, og ikke på grunn av alder eller fordi en blir voksen. Den eneste betingelse for å bli døpt er bekjennelsen av å tro på Jesu Kristi frelsesverk. Derfor kalles dåpen troende dåp, og det er ikke uvanlig at ganske unge mennesker lar seg døpe.
Det gis ingen formell dåpsopplæring ettersom dåpen er frivillig. Det er vanlig at dåpskandidatene blir spurt på forhånd, om de forstår innholdet i dåpen og den kristne tro. I konfirmasjonsalder er det vanlig å gjennomføre det ettårige kurset tentro (frikirkelig konfirmasjon).
Dåpen har ingen betydning i forhold til frelsen, men er en god samvittighetspakt mellom den som lar seg døpe og Gud. Å være troende døpt er nødvendig for medlemskap. Mennesker som er døpt som barn i andre kirkesamfunn, døpes på nytt.
De fleste pinsemenigheter har dåpsbassenger i menighetslokalet. Men det finnes ikke noen begrensninger i forhold til stedet, foruten at det må være «nok vann», derfor kan dåp skje i svømmebasseng eller utendørs. Praktisk foregår dåpen med full nedykking i vann, like etter at dåpskandidaten har vitnet om (bekjent) sin tro for menigheten.
For unge barn er det vanlig å ha en barnevelsignelse, en bønn og velsignelse av barnet. Dette regnes ikke som en dåp. Denne sermonien er en markering i et av menighetens møter, som regel i et søndagsmøte. Dette skjer gjerne når barnet er noen måneder gammelt.
Enkelte baptistkirker bruker ikke treenighetsformularet, «... i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn», men døper «i Jesu navn». Baptistisk dåp blir derfor bare ansett som gyldig av andre kirkesamfunn, dersom det framgår av dåpsattesten, at den skjedde ved bruk av treenighetsformularet.
[rediger] Dåp hos Siste Dagers Hellige
Siste Dagers Hellige (mormonerne) praktiserer kun dåp ved neddykking. De bruker treenighetsformularet, men da deres syn på den hellige treenighet avviker fra andre kirkesamfunns, er det mange som ikke aksepterer deres dåp som gyldig. Barnedåp praktiseres ikke.
Dåpen blir sett som den første av flere ordinanser. Bare en prest kan formidle dåpen, og da de ikke aksepterer andre kirkers presteordinasjoner blir heller ikke dåp fra andre kirker akseptert som gyldig. Konvertitter døpes derfor alltid på nytt.
Mormonerne praktiserer også dåp av avdøde som ikke ble døpt av en mormonerprest mens de levde. Det er av denne grunn mormonerne har bygget opp sitt imponerende genealogiske arkiv.
[rediger] Navnegivning
Det er kirkelig sett ingen sammenheng mellom barnedåp og registrering av navn. I Norge er registrering av barns navn en oppgave som tas hånd om av Folkeregisteret.
Dåpsliturgien går historisk sett tilbake til den tid da voksendåp dominerte, og man ble da snart stilt overfor en situasjon der det kom dåpskandidater (katekumener) som hadde navn som syntes upassende i kristen sammenheng. Det var i disse tilfeller vanlig at de forut for dåpen ble gitt et nytt navn eller tilleggsnavn. Ved voksendåp er det i noen kirkesamfunn fremdeles tradisjon for at kandidaten tar et kristent navn, eller et ekstra helgennavn, i forbindelse med dåpen.
Det var også i lange tider mange steder vanlig at et nyfødt barn ble gitt navn etter dåpsdagens liturgiske (helgen)minne/festdag. For eksempel ble Martin Luther døpt på minnedagen for den hellige Martin av Tours (hadde han vært jente, ville det kanskje blitt en "Martina"); en kvinne som hette Natalia var sannsynligvis døpt (eller født) til Jul, osv.
I lys av barnedåpens rolle som overgangsrite er det fremdeles naturlig at barnet «presenteres» for samfunnet og navnet kunngjøres i forbindelse med sermonien.
[rediger] Andre former for «dåp» og overgangsriter
Religionshistorisk sett har den kristne dåpspraksisen forbilder i renselsesritene i jødisk lov og tradisjon, mikvah. I Tanakh og rabbinsk tradisjon er dette et ritualt bad i forbindelse med visse omstendigheter, for å gjenopprette rituell renhet for eksempel for kvinner etter menstruasjon eller barnefødsel. Også for konvertitter til jødedommen var et rituelt bad foreskrevet.
Dåpen er en karakteristisk overgangsrite (Rite de passage), enten den utføres som barnedåp, troende dåp eller konvertittdåp. I så måte har den fellestrekk med mange tilsvarende livsriter i andre kulturer og religioner; riter som markerer barns fødsel, inntreden i de voksnes verden, eller skifte av livsorientering.
[rediger] Dåp i andre religioner
Dåpsseremonier finnes også i andre religioner og kulturer. Det er funnet spor etter slike seremonier i mange utdødde kulturer, men de arkeologiske bevis er sjelden av en slik art at man kan vite sikkert hva de inneholdt.
Mandeerne, som regner Jesus Kristus og Moses som falske profeter, ser på Johannes Døperen som sin frelser, og praktiserer derfor en form for dåp. Denne dåpen gjentas gjerne mange ganger i løpet av livet.
Sikhene har en dåpsseremoni, amrit sanskar som ble innstiftet i 1699, da den tiende leder, Guru Gobind Singh, døpte fem følgesvenner og ble så selv døpt av dem.
[rediger] «Dåp» brukt om rene navne- og/eller innvielsesseremonier
Når et skip eller en større båt sjøsettes eller overleveres fra skipsverftet er det vanlig med en dåpsseremoni. Selve dåpen utføres av en gudmor, som annonserer navnet og rett etterpå knuser en flaske med Champagne mot båtsiden.
Kjæledyr blir noen ganger «døpt» i anledning at de får navn. Dette er ingen kristen dåp, men i Norge skjer den ofte med forbilde fra barnedåpen i kirken.
Ordet brukes også i en rekke andre sammenhenger, som for eksempel det å «omdøpe en gate».
I kirkelig sammenheng benyttes av og til ordet «klokkedåp» om innvielsen av kirkeklokker.
[rediger] Se også
[rediger] Eksterne lenker
- Den norske kirke om dåpen
- Baptistenes dåpssyn gjengis her
- Tertullian: De Baptismo Liber
- Fra katolsk.no: Om dåpens sakrament
- Fra adventist.no: Troendes dåp
- Fra baptist.no: Tro og dåp
- Fra pinsebevegelsen.no: Dåp - en glad bekjennelseshandling
[rediger] Litteratur
- Om mysteriene : en dåpskatekese. av Ambrosius, biskop av Milano ; oversettelse og kommentarer ved Asle Dingstad. Luther, 1999. ISBN 82-531-4392-3
- Bø, Olav. Høgtider og minnedagar. Samlaget, 1985. ISBN 82-521-2614-6
- Dåpen i norske kirkesamfunn. av Peder A. Eidberg, mfl. Land og kirke/Gyldendal, 1982 ISBN 82-05-14108-8
- Ganeri, Anita. Et liv begynner: fødsel og dåp. Damm , 2002. (Barnefaktabok om ulike overgangsriter) ISBN 82-517-7444-6
- Holck, Per. Livets høytider : skikker og overtro fra vugge til grav. Cappelen, 1995. ISBN 82-02-15302-6
- Høeg, Ida Marie. «Dåpen som overgangsrite: en analyse av dåpens kirkelige og private riter » I: Prismet, nr 2, 2001
- Rudmoen, Ragnar. Kristen dåp. Filadelfiaforlaget, 1986. (Pinsevennene). ISBN 82-534-0704-1
- Sannes, Kjell Olav. Dåpen og dens plass i kirkens liv. Aschehoug, 1978. ISBN 82-03-09702-2
- Undheim, Paul. Forberedelser til dåp. Fredhøis, 1996. (Populærveiledning for vordende dåpsforeldre i den norske kirke) ISBN 82-04-04444
- Østerberg, Arnfinn. Tro og dåp. Luther, 1999. ISBN 82-531-4397-4
[rediger] Referanser
- ^ Gregor IX svarte på hendelsen: «Siden det etter Evangeliets lære er slik at at en mann må fødes påny av vann og Den hellige ånd, skal de ikke regnes som gyldig døpt som er døpt med øl (cervisia)»; se http://www.newadvent.org/cathen/02258b.htm.
- ^ Statistisk Sentralbyrå, www.ssb.no, 28. juni 2006
