Slaget ved Spion Kop
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Slaget om Spion Kop | |
| Konflikt: Boerkrigen | |
 |
|
| Boersoldater ved Spion Kop, 1900 | |
|---|---|
| Dato: | 23-24. januar, 1900 |
| Sted: | Spioenkop, 38 km vestsørvest av Ladysmith |
| Resultat: | Seier til Boerne |
| Casus belli: | {{{casus}}} |
| Territorieforandringer: | {{{territorie}}} |
| Parter | |
| Storbritannia | Boerne |
| Kommandanter | |
| Charles Warren, Alexander Thorneycroft | Louis Botha |
| Styrke | |
| 11 000 infanterister 2 200 kavalerister 36 kanoner |
6 000 infanterister |
| Tap | |
| 383 døde 1 000 sårede 300 krigsfanger |
58 døde, 140 sårede |
| {{{notater}}}
|
|
Slaget om Spion Kop (på Afrikaans Slag van Spioenkop) ble utkjempet mellom Storbritannia og boerne under Boerkrigen i dagens Sørafrika. Slagstedet er omlag 38 kilometer vestsørvest av byen Ladysmith og slaget varte fra 23.-24. januar 1900. I antall soldater var britene overlegne boerne, men britene tapte likefullt slaget.
Innhold |
[rediger] Opptakten til slaget
I byen Ladysmith var en britisk styrke på 13 000 soldater under beleiring av boere. General Redvers Henry Buller var ansvarlig for de britiske styrkene i Natal som skulle unnsette Ladysmith. Buller ga kommando over hovedstyrken til general Charles Warren som bestemte seg for å angripe boerne på to fronter. Den britiske styrken var på 11 000 infanterister, 2 200 kavalerister og 36 kanoner. Etter at de britiske styrkene hadde brukt ti dager på å nå Trichardt's Drift ved elven Tugela var det klart for slaget. Spion Kop var den dominerende høyden i området og ble kontrollert av boerstyrker, bevæpnet med moderne tyske Mauserrifler. Boerne hadde etablert Spion Kop som det viktigste leddet i sitt forsvar mot de britiske styrkenes fremmarsj. Boerstyrkene var utplassert langs høyden, og ikke på toppen av den; det brøt med britisk taktisk tenkning og vanskeliggjorde styrkevurderingen for britene.
[rediger] Britene angriper
Den 23. januar, om natten angrep britene, general Warren sendte en styrke under generalmajor Edward Woodgate for å sikre Spion Kop. Oberstløytnant Alexander Thorneycroft ble valgt for å lede angrepet. Den britiske styrken klatret opp på høyden i dekke av nattemørket og tett tåke, de overrasket en mindre styrke med boere og drev de vekk med sine bajonetter. En mindre gruppe britiske ingeniørsoldater startet med å sikre posisjonen mens omlag 1 000 sto uvirksomme rundt de, samtidig som generalmajor Woodgate medelte general Warren suksessen. Den gode stemningen varte imidlertid bare inntil tåken lettet.
I lyset fra daggryet oppdaget britene at de kun kontrollerte en mindre del av Spion Kop, mens boerne holdt høyder på tre sider av den britiske posisjonen. Britenes skyttergraver var i tillegg høyst utilfredsstillende, de var kun 40 cm dype og ga svært dårlig dekning for den utsatte britiske styrken.
For boerne var det ingen katastrofe at de britiske styrkene hadde tatt deler av Spion Kop, de hadde artilleri ved Tabanyama som kunne beskyte de britiske posisjonene og deres soldater hadde fordel av høyere terreng. Boerne var imidlertid utsatt hvis britene rykket videre frem, om de tok Conical Hill og Aloe Knoll kunne deres artilleri true Tabanyama. Enda farligere var det om britene klarte å storme Twin Peaks (Drielingkoppe) øst for Spion Kop; hvis Twin Peaks falt ville britene true boernes venstre flanke og derved boernes leir. Boergeneralene innså at Spion Kop måtte stormes, og det raskt om en mulig katastrofe skulle unngås.
Boerne begynte å beskyte de britiske posisjonene med artilleri fra Tabanyama med omlag ti runder i minuttet. I mellomtiden forsøkte en boerstyrke å ta Aloe Knoll og Conical Hill, mens en annen styrke forsøkte et frontalangrep mot de britiske posisjonene, det siste angrepet ble imidlertid slått tilbake.
Slaget var nå i et dødvanne, boerne klarte ikke å drive britene vekk, men boerstyrkene på Aloe Knoll fortsatte beskytningen av britene, som også ble bombardert av boernes artilleri. Britene hadde mislyktes i å utnytte sin innledende suksess og initiativet var nå hos boerne.
Moralen var imidlertid synkende på begge sider, varmen, utmattelsen og tørsten krevde sitt. Boerne hadde problemer med sin disiplin, deler av styrkene nektet å delta i slaget. På den britiske siden ble flere høyere offiserer rammet, blant annet ble generalmajor Woodgate dødelig såret. Utpå formiddagen ble utgangen av slaget et spørsmål om offiserer på begge sider klarte å få troppene til å holde ut.
På britisk side tok oberst Malby Crofton ledelsen og ba om forsterkninger. Warren hadde allerede avgitt to bataljoner. Warren nektet imidlertid sine styrker å angripe Tabanyama og nektet sitt artilleri å beskyte Aloe Knoll da ha feilaktig trodde det var britiske posisjoner. Thorneycroft tok over ledelsen på Spion Kop.
Winston Churchill var i Sørafrika som journalist for å dekke krigen; etter sin suksessfulle rømming fra krigsfangenskap hos var han samtidig oppsatt som løytnant i «South African Light Horse». Churchill medvirket som kurer i slaget og uttalte om synet fra slagmarken:
- «Lik lå her og der. Mange av skadene var forferdelige. Splintene og fragmentene fra artillerigranatene hadde lemlestet dem. De grunne skyttergravene var overfylt med døde og sårede.»
På dette tidspunktet ble påkjenningene for store for «the Lancashire Fusiliers» som forsøkte å overgi seg til boerne. Oberstløytnant Thorneycroft grep inn og beordret sine menn tilbake. Rett etter ankom britiske forsterkninger, de angrep og tok Twin Peaks.
[rediger] Etterspillet
Boerstyrkene ble lamslått av tapet av Twin Peaks og forlot Spion Kop i ly av nattemørket. Ukjent for Thorneycroft var slaget så godt som vunnet. Men Thorneycrofts nerver var også ødelagt. Etter 16 timer på Spion Kop beordret han retrett idet han rapporterte at soldatene var uten vann og med lite ammunisjon. Warren gjorde ikke noe for å stoppe han og bør ta skylden for den unødige retretten.
Da morgenen kom ble boergeneralene lamslått av å se to av sine soldater øverst på Spion Kop, de eneste briter der var de døde og de døende. Britenes tap var 243 døde, mange av de ble begravet i skyttergravene de falt i. Omlag 1 250 briter var enten såret eller tatt til fange. Boerne på sin side hadde ialt 335 døde og sårede. Britene trakk seg tilbake over Tugela men boerstyrkene var for svekket til å kunne forfølge sin suksess.
[rediger] Om navnet
Det vanlige engelske navnet for slagstedet er Spion Kop. Det offisielle sørafrikanske og afrikaans navnet er imidlertid Spioenkop og er det korrekte engelske uttalen av afrikaans ordene «spioen» som betyr spion eller utkikk og «kop» som betyr høyde. En annen variant som en kan finne er «Spionkop».
[rediger] Forskjellig
- Kop Stand på Anfield Stadium — hjemmebane for det engelske fotballlaget Liverpool — har fått sitt navn etter slaget. Den østre delen av Sheffield Wednesdays Hillsborough, bygget på en bakketopp har også navnet «Spion Kop».
- Landsbyen Spion Kop nær Mansfield, Nottinghamshire fikk sitt navn etter slaget.
- I Australia er det en rekke høyder som har navnet «Spion Kop», antakeligvis fordi soldater som vendte tilbake fra krigen syns de minte om høyden fra slaget.
- Mohandas Karamchand Gandhi var bårebærer på britisk side under slaget.
[rediger] Kilder
- Oliver Ransford, «Battle Of Spion Kop», John Murray, London, 1969 ISBN 0719519144
- H. G. Castle, «Spion Kop: The Second Boer War» Almark, London, 1976 ISBN 0855242515
- Arthur Conan Doyle, «The Great Boer War», utgitt 1902 ISBN 1-4043-0473-8, Kapittel XV «Spion Kop»
- Deneys Reitz, «Commando: A Boer Journal Of The Boer War», (Først utgitt i Storbritannia i 1929) ISBN 0-571-08778-7, Kapittel IX «The Battle for Spion Kop»
- Winston, Churchill, My Early Life. New York: Simon & Schuster, 1930.
- Byron Farwell, «The Great Anglo-Boer War». New York; W W Norton & Co Inc, 1990. ISBN 0393306593
- William Manchester, «The Last Lion: Winston Spencer Churchill, Visions of Glory». Boston: Little Brown, 1983. ISBN 0316545031
- Celida Sandys, Churchill: Wanted Dead or Alive. New York: Carroll and Graf, 1999. ISBN 0786708166
