Romersk greve
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Romersk greve er en alminnelig betegnelse på den grevelige adelstittelen som tidligere ble tildelt av paven i egenskap av verdslig hersker. Adelstittelen ble hovedsakelig gitt til utlendinger, både geistlige og verdslige personer som gjorde seg fortjent i kirkestatens tjeneste, og kunne både være arvelig (i regelen mannlig-primogenitur) eller gitt på livstid. To personer med tilknytning til Norge ble utnevnt til romerske grever. Den katolske kirkes overhode i Norge 1887-1922, senere erkebiskop Johannes Olav Fallize, som opprinnelig var fra Luxembourg, ble adlet i 1912. I 1923 ble godseier og pavelig kabinettskammerherre Christopher Tostrup Paus utnevnt til romersk greve. Tittelen er bl.a. også gitt til noen svenske familier.
Paven fortsatte å tildele adelstitler også etter 1870, da Italia okkuperte hele Pavestaten bortsett fra Vatikanet. I henhold til Lateran-avtalen fra 1929 bekreftet og anerkjente den italienske regjeringen pavens rett til å tildele titler, og titlene tildelt av paven ble anerkjent som likeverdige med italienske titler. Den romerske grevetittelen ble dermed formelt også anerkjent som italiensk grevetittel.
I 1946 ble Kongeriket Italia omdannet til republikk, og i 1948 avskaffet landet adelens offisielle stilling. Dermed ble også romerske grever betraktet som «utenlandsk» adel. Pave Pius XII fortsatte å tildele noen få adelstitler, pave Johannes XXIII bekreftet noen, men siden har ingen adelstitler blitt tildelt av Den hellige stol.
[rediger] Se også
- Romersk marki
[rediger] Litteratur
- Labarre de Raillicourt: Les Comtes Romains
