Jarl
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jarl er en tittel som ble brukt i middelalderen på de høyeste adelsmennene i Norge. Fra 1200-tallet ble tittelen avløst av hertug (fra tysk «herzog»), og tilsvarer dette i norsk og nordisk historie, til forskjell fra engelsk, der tittelen jarl (earl) tilsvarer norsk og nordisk greve; en britisk jarls hustru har tittelen grevinne.
Den eldste benevnelsen betyr trolig «fri mann av god ætt og høy byrd», og ble brukt om høvdinger i rikssamlingstida. Olav den Hellige hadde bare én jarl, med rang etter kongen, men over lendmann. Etter Magnus Lagabøtes hirdskrå ble en jarl likestilt med en hertug i retter og plikter, men han fikk ikke sitte i høysetet ved kongen. Jarlenavnet ble gitt til de som stod kongehuset nær (ektefødte sønner, brødre og nært inngifte). Den siste jarlen i Norge var erkebiskop Jørund som døde i 1309.
Tittelen erilaR, som forekommer på mange norske og vest-svenske runesteiner fra urnordisk tid skal da bety herul, i overført betydning «runemester» eller «kultprest». Man antar at dette ordet også kan ha gitt opphav til jarletittelen.
