Runer
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Runer ble brukt i de germanske områdene fra tiden like etter Kristi fødsel frem til 1800-tallet, de siste hundreårene riktignok bare ved spesielle anledninger. En av de eldste runeinnskriftene, og trolig den eldste kjente i Norge, er funnet på en spydspiss fra Øvre Stabu på Toten. På den står det «raunijaR» («opplever», «erfarer»), og stammer fra om lag 200 e.Kr.
De eldste runeinnskriftene ble skrevet med den eldre runerekken, som inneholdt 24 tegn og gikk ut av bruk før vikingtiden. I synkopetiden (500-700/800) ble runerekken forenklet, både i form og omfang. Tegnene ble forenklet slik at ingen tegn hadde mer enn én loddrett strek, og antall tegn ble redusert til 16. De yngre runene, middelalderrunene, varierte fra sted til sted, men man kan snakke om et særskilt norsk runealfabet i middelalderen. Runerekka blei også kalla Fuþark.
Med kristendommen kom det latinske alfabetet etter vikingtiden, men runer ble fremdeles brukt i flere hundre år. Kongelige og kirkelige skriv ble gjort med det latinske alfabetet, mens runer ble brukt til hverdagslige skriv, for eksempel merkelapper på reisegods og korte meldinger. Samtidig ble runealfabetet utvidet med tegn som var i samsvar med de latinske.
Etter om lag 1400 gikk runene ut av daglig bruk, men kunnskapen om dem besto. Så sent som på 1800-tallet ble runer brukt i enkelte isolerte samfunn, for eksempel i Dalarna i Sverige.
Enkelte runetegn har også blitt brukt sammen med latinske, for eksempel ble m-runen «maðr» (=mann) ofte brukt som forkortelse for ordet "mann" midt inne i tekster som ellers er skrevet med blekk på pergament. Den islandske bokstaven «þ» er et runetegn som har blitt tilpasset det latinske alfabetet.
[rediger] Eksterne lenker
