Palatalisering

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Palatalisering er en modifisering av uttalen av en konsonant som skjer ved at tungen presses mot den harde gommen. (Se Artikulasjonssted).

Palatalisering av konsonantene T, D, N og L er vanlig i norske dialekter nord for Sognefjorden og Mjøsa.

Man skiller mellom to grader av palatalisering. I det sørlige palataliseringsområdet (Sunnfjord, Nordfjord, Nord-Østerdalen, Nord-Gudbrandsdalen, Gauldalen og Orkladalen) uttales både trykksterke hovedstavelser og trykklette endelser med palatalisering. I resten av palataliseringsområdet er det bare trykksterke stavelser som har palatalisering.

Eksempler (i eksemplet markerer «j» foran konsonant at konsonanten er palatal):

• Bajllajnn (palatalisering både i trykksterke og trykksvake stavelser)

• Bajllan (palatalisering bare i trykksterke stavelser)

Et kjent eksempel på palatalisering i trøndersk dialekt finner vi i visa «Hainnhoinn i bainn» skrevet av Birger Jørstad:

-Det va ein gang det kom ein mainn

med ein hainnhoinn i eit bainn

i eine hainna, og i ainner hainna hoill'n i

no' som klonka litte grainn

og som så ut som ei spainn

som hain ha verri nerri fjærasainn og foinni

-Hves historia e sainn,

så va det litte tå ei spainn:

Det va ei hallainakainnsspainn som det va vainn i.

Og så gjekk det sånn at mainn-

hain me hainnhoinn i eit bainn-

møtt ein ainna mainn. Ka va det vel me hainn De?

-Det va ein ganske vanlig mainn,

som også gjekk me hoinn i bainn,

men hainn va huhoinn hainn, og langtifrå no'n hainnhoinn.

Og så sei den første mainn,

da'n først ha flira litte grainn:

«Sei mæ - e det hainnhoinn hoinn du hi som bainnhoinn?»