Samboerskap
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Samboerskap (tidligere konkubinat) er ugift samliv i ekteskapslignende former mellom to personer. Samboerskap/konkubinat var ikke tillatt i Norge frem til 1972. I dag er det en svært vanlig samlivsform[1], men betraktes av enkelte som en alternativ samlivsform.
Innhold |
[rediger] Juridisk
[rediger] I Norge
Reglene om samboerskap har utviklet seg gjennom praksis og lovgivning de siste 25 år. De lover som mest uttrykker noe om denne samlivsformen er Folketrygdloven og Skattelovene.
Man regner med at mer enn 600.000 personer lever i forpliktende samboerforhold. Andelen som inngår formelle avtaler antas å være 20%. Manglende avtaler fører til rettslige konflikter hvor advokathonorarer blir en vesentlig utgiftspost, ofte mer enn det partene vinner ved å føre konflikten frem.
Den formelle tilknytning finnes i "Lov om sameige", med hovedregelen om at hver part disponerer like mye av et sameie som det vedkommende har eierrett til. Hustandsfellesskapsloven regulerer i en viss grad hva som skal skje med sameiernes bolig dersom den er i sameie. Det finnes i rettspraksis eksempler på at 17 års faktisk samliv likevel ikke gir noen økonomisk rett ved samlivsbrudd, og eksempler på at 3-5 års fullintegrert økonomi gir rettigheter (restitusjonskrav) selv om den ene part er formell eier av bl.a. bolig.
Samboende med felles barn har en del begunstigelser som avgiftsfritak ved den enes død og lik rett som gifte ved pensjon og trygderettigheter etter folketrygdloven.
En stor norsk utredning som ble gjort i 2000 har konkludert med at man ikke skal lage en egen samboerlov. Lovgivningen skal tilpasses. De fleste samboere tenker og ordner det slik som ekteskapsloven fastsetter.
[rediger] Eksterne lenker
- Lovdata. Lov om sameige.
[rediger] Referanser
- ^ Statistisk Sentralbyrå. Noack, Turid og Seierstad, Ane. (26. mars 2003.) Samboerskap ved tusenårsskiftet: Dagligdags og uutforsket. Besøkt 11. november 2006.
