Pest
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
- Pest har flere betydninger.
Pest er et begrep brukt i middelalderen om alle fatale epidemiske sykdommer, men i dag begrenset til en akutt infeksjonssykdom blant gnagere og mennesker. Sykdommen forårsakes av en bakterie, Yersinia pestis.
Blant mennesker forekommer tre forskjellige pesttyper; byllepest, lungepest og septikjemisk pest.
Innhold |
[rediger] Byllepest
Når bakterien kommer inn i menneskekroppen vil den normalt samle seg i lymfekjertlene, hvor den forårsaker dannelse av svulne områder, kalt byller. Byllene fylles med Y. pestis. Den spesielle kapselen rundt bakterien forhindrer den fra å bli fortært av hvite blodlegemer. Etter hvert som bakterien formerer seg, dannes det nye byller i andre lymfekjertler, og bakterier vil til slutt gå ut i blodet og forårsake en generell blodforgiftning. Mange små blødninger skaper mørke flekker i huden, derav navnet Svartedauden.
Hvis den infiserte ikke får behandling før bakteriene begynner å formere seg i lymfene, vil pestsymptomene inntre: ekstreme smerter i lymfene, stivhet, sjokk, delirium. Døden vil normalt inntreffe etter tre til fem dager.
[rediger] Lungepest
På mange måter er lungepest farligere enn byllepesten. Den smitter raskere og lettere og den viser ikke symptomer før sykdommen er relativt langt framskreden. Lungepest forekommer når Y. pestis-celler enten inhaleres direkte, eller når bakterien når lungene via byllepest. Symptomene, som altså kommer sent, er at store mengder blodig slim og væske hostes opp. Ubehandlede pasienter overlever sjelden mer enn to dager.
[rediger] Biologi
Forståelsen av pestens biologi kom da europeiske forskere reiste til India på 1890-tallet for å studere den store pestepidemien som raste der, og som tok livet av tolv millioner mennesker i løpet av ti år.
Pesten overføres av en rekke insekter som normalt er parasitter hos gnagere, og som søker nye verter når de opprinnelige vertene dør. Det viktigste av disse parasittinsektene er rotteloppa, Xenopsylla cheopsis, som er parasitt på brunrotta og andre smågnagere. Loppa får i seg bakterien gjennom å suge blod av ei infisert rotte, og loppa gir smitten videre hvis den skifter vert og suger blod av et friskt dyr. Når rottene begynner å dø, søker parasitten nye verter; mennesker og andre dyr.
Rotteloppa, utvikler seg svært raskt under klimaforhold med temperaturer på 20 - 25 °C og en luftfuktighet på mellom 0,03 og 0,30. Tørre, varme områder syntes å klare seg bedre fra loppene og pesten enn fuktigere områder. Dette kan tyde på at luftfuktigheten er viktigere for loppas trivsel enn temperaturen.
Det er en utbredt teori at den dødelige pestbakterien oppsto i Sentral-Asia, og at smitten har bredt seg til andre deler av kontinentet og andre verdensdeler herfra. Pestutbrudd har forekommet i Kasakhstan også i nyere tid, og fra 1950-tallet bygde sovjetiske myndigheter opp et stort apparat for forskning på og bekjempelse av pest. Det viser seg at ørkenrottene - som her er den viktigste bæreren av pestbakterien - smittes med en syklus på mellom to og sju år, og at disse syklusene følger svingningene i rottebestanden. Rottebestanden ser ut til å måtte være av en viss størrelse for at smitten skal spre seg. Nyere forskning bekrefter en gammel epidemiologisk teori som sier at en vertspopulasjon for en sjukdomsbakterie må overstige en viss terskel før sjukdommen kan spre seg. Hvor bakterien oppholder seg mellom utbruddene, er foreløpig et uløst spørsmål. En teori går ut på at den overlever som sporer. En annen mulighet er at den overlever i andre populasjoner andre steder, og at den så spres med streifdyr. Det er også kjent at smitten kan spres med fugler.
Hvorfor den dødelige pestbakterien har oppstått nettopp i steppeområdene i Sentral-Asia, vet en ennå ikke. En hypotese er at bakteriene har hatt spesielle forhold for å utvikle seg i isolerte rottepopulasjoner, som med jevne mellomrom har blanda seg med hverandre.
I alt kjenner en i dag til 300 ulike gnagere og 20-30 ulike loppearter som kan spre pest, men bare et lite antall av disse kan overføre sjukdommen til mennesker.
[rediger] Behandling
Bakterien er naturlig motstandsdyktig for penicillin, men de fleste typene er følsomme for streptomycin, chlorampheniol eller tetracyklider (alle disse er antibiotikaer). Ved tidlig behandling kan dødeligheten av byllepest reduseres til så få som 1-5 prosent av de smittede. Lungepest kan også behandles, men denne pestformen utvikler seg så raskt at det forutsetter tidlig behandling.
[rediger] Historie
Pest har vært kjent i minst 3.000 år. Epidemier har vært kjent i Kina siden 224 før vår tid. Sykdommen dukket opp i store pandemier som ødela hele befolkninger i byer gjennom middelalderen. Sykdommen har dukket opp i små utbrudd siden den gang. Den siste store pamdemien begynte i Kina i 1894. Den spredte seg til Afrika, Stillehavsøyene, Australia og Amerika, og i 1900 nådde pesten San Francisco. Pest forekommer fortsatt i Asia, Afrika og Sør-Amerika.
[rediger] Middelalderen
I middelalderen var det altså mange utbrudd av sykdommen. Særlig kjent er pandemien på midten av 1300-tallet, den vi kaller Svartedauden. Men hele fem hundre år før, ved starten av middelalderen, ikke lenge etter at det vestromerske rike gikk dukken, brøt det ut en pandemi av byllepest. Den gikk, etter hva vi vet, fra Egypt i sør og til Irland i nord. Pesten kan godt ha grepet om seg lenger øst også. Datidens (europeiske) forfattere kalte pesten ved navn som bubonibus inquinaria og glandula. Bubon er lyskebyll, glandula betyr kjertel. To andre vanlige sykdommer den gang, som også ble kalt pest av samtiden, var kopper (variola) og dysenteri (dysenteria), men vi vet sikkert at pandemien i år 541 var byllepest, på grunn av navnene den fikk. Utbruddene av pest var flere, men det begynte altså i 541. Resten av århundret dukket det opp utbrudd med overraskende jevne mellomrom, vanligvis med 4 - 12 år mellom hvert utbrudd. De nedtegnelsene om pesten som finnes fra 500-tallet viser bare til symptomer på byllepest, ikke lungepest. Fordi lidelsen ikke så ut til å smitte direkte fra menneske til menneske, var forvirringen stor om hvor sykdommen egentlig kom fra.
Det ble rapportert at dødeligheten på 500-tallet var større blant menn enn blant kvinner. Forklaringen på dette synes å ligge i at kvinnene på den tiden ikke hadde like lang levetid som mennene - kanskje på grunn av mange barnefødsler - slik at eldre menn ble boende sammen i små husholdninger, mens kvinnene stort sett bodde i større husholdninger. De små husholdningene hadde en større konsentrasjon av lopper. Vi kan også tenke på de rent mannlige samfunnene blant munker som små husholdninger. Hvorfor de små husholdningene var mer loppe-befengte, det kommer ikke klart frem av kildene, men vi kan kanskje tro at renholdet var dårligere, levekårene dårligere, og sengeplassene tettere.
Det er svært vanskelig å gi noen fornuftige tall på døde etter pesten i 541-544; datidens kronikører hadde en tendens til å anslå befolkningstall langt over det fornuftige. Men vi kan kanskje regne med en samlet nedgang i befolkningen på mellom 50 og 60 prosent for perioden 541 til 700 i forhold til folketallet før pesten.
Det aller viktigste å huske mht. pesten i middelalderen er altså at den fantes både før og etter middelalderen, at det fortsatt dør mennesker av pest. Vi bør også huske at det var to store utbrudd, i 541-544 og 1347-1350, men at det også var mange mer lokale og mindre omfattende epidemier gjennom hele middelalderen.
Det en interessant side ved pesten, hva den gjorde med menneskene og samfunnene som opplevde den. På 1300-tallet ble det gjennomført mange jødeforfølgelser på grunn av pesten: Jødene ble beskyldt for å ha forgiftet brønner eller for å ha drevet trolldom som førte til sykdom, og de ble i beste fall jaget, i mange tilfeller drept, etter at de fikk skylda for pesten. Pandemien på 1300-tallet ble enda verre enn i 541, både fordi økt kommunikasjon mellom regionene gjorde det lettere å spre smitte, men også fordi pesten tok form av lungepest, og derved smittet direkte fra menneske til menneske: man behøvde ikke alltid loppa som «mellomstasjon». Pesten kom tilbake i 1361-63, 1369-71, 1374-75, 1390 og 1400! Pesten var altså ikke noe som bare kom og gikk igjen like raskt, og det er viktig å huske.
[rediger] Nyere tid
I dag finnes pestbakterien på alle kontinenter, men det er bare i deler av Afrika at pest utgjør et helseproblem. Årlig smittes over 2000 mennesker av pest hvorav en tidel dør - de fleste på Madagaskar og i Kongo.
[rediger] Litteratur
- Ole Jørgen Benedictow: Svartedauen og senere pestepidemier i Norge: pestepidemiens historie i Norge 1348-1654, Unipub 2002 ISBN 8274771087 Historienvitenskapelig gjennomgang av norsk middelalderforsker
- Yngvar Ustvedt: Svartedauen En litterær-historisk beretning om massedød og overlevelse Gyldendal 2.utg 2002 ISBN 8205300682 Populærvitenskapelig fremstilling
- Albert Camus: Pesten
- Torill Thorstad Hauger: Det kom et skip til Bjørgvin i 1349
