Nyliberalisme
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Nyliberalisme er en politisk ideologi og akkumulasjonsregime som har fått sterkt fotfeste siden slutten av 1970-tallet, men som ideologi har den eksistert siden mellomkrigstiden og har blitt holdt i hevd blant annet Mont Pelerin Society og Bilderbergergruppen. Blant de fremste teoretiske talspersonene for nyliberalismen er Milton Friedman, Friedrich Hayek og Ludwig von Mises, mens den politisk fremfor alt er assosiert med Margaret Thatcher og Ronald Reagan.
Nyliberalismen oppsto i opposisjon til keynesianismen. I motsetning til denne mente representanter for nyliberalistisk teori at staten ikke skulle involvere seg i økonomi, uansett hvor edle motivene var. Hayek sammenlignet det med overspising. Så lenge man spiser er det vel og bra, men når resultatene av overspisingen gir seg til kjenne vil man angre. Tilsvarende, mener Hayek, vil statlig intervensjon kunne gi kortsiktige resultater med henblikk både på produktivitet og sysselsetting, men i det lange løp vil det gjøre alt verre. Derfor skal ikke staten involvere seg i produksjon, og det skal ikke legges politiske føringer på pengepolitikken.
Bakgrunnen for dette er teorien om at tilbud og etterspørsel i det lange løp vil gi et maksimalt resultat. Derfor må så mange samfunnsmessige områder som mulig markedsutsettes, noe som innebærer at kollektive løsninger erstattes med private. Det innebærer også motstand mot fagbevegelsen og dens virke innen den økonomiske sfæren. Statens oppgave bør, i henhold til nyliberalistisk teori, være begrenset til å sikre konkurransen, både gjennom lovverk og volds- og domsmakt. Det etterstrebes også størst mulige markeder, og derfor bør grenser bygges ned. Til sist legges det også mer ansvar hos individet, som ved siden av ideologien om valgfrihet ofte innebærer økt bruk av egenandeler og gebyrer.
Som akkumulasjonsregime er nyliberalismen i vesten til vanlig manifestert i en modifisert form, der elementer fra keynesianismen, eller den korporative liberalismen, delvis har blitt ivaretatt. På tross av at nyliberalistiske prinsipper ligger til grunn for mye av den økonomiske politikken i vesten i dag er samtidig, selv i de mest fremskredne nyliberalistiske landene, som Storbritannia og de baltiske statene, velferdsstatlige ordninger utover eksistensnivået utbredt. Det samme gjelder kollektive avtaler og arbeidsmiljølovgivning. Selv om inflasjonsmål har blitt lagt til grunn som det eneste ledemålet for sentralbanker i de fleste vestlige land, er det altså innen denne modifiserte formen for nyliberalisme fortsatt mekanismer for å veie opp mot uønskede utslag.
Nyliberalismen har de senere årene møtt økende kritikk. Bakgrunnen for at nyliberalismen etablerte seg var keynsianismens produksjonskrise, men nyliberalistisk politikk har ikke vist seg å være en politikk som skaper økt vekst. En annen kritikk er at forskjellene mellom fattige og rike samtidig har økt kraftig, og at fattigdommen selv i den rike delen av verden er i ferd med å bli et samfunnsmessig problem. De demokratiske følgene er et annet problem som trekkes frem ved at den økonomiske politikken overføres fra folkevalgte organer til det som regnes som ekspertorganer. Den kanskje mest markante kritikken handler imidlertid om hvordan institusjoner som Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken pålegger land i den tredje verden å innføre nyliberalistisk politikk som kritikerne bare mener at tjener multinasjonale selskaper basert i den rike delen av verden, og dermed bidrar til økt imperialistisk utbytting.
