Tysklands historie
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Artikkelen inngår i serien om Tysklands historie |
| Epoker |
|
Det tysk-romerske rike Tyskland under Napoleonskrigene Restaurasjon og revolusjon Det tyske keiserrike Weimarrepublikkens dager Det tredje rike Et delt Tyskland Tysklands gjenforening Etter gjenforeningen |
Tysklands historie er svært komplisert, og avhenger i høy grad av hvordan man definerer Tyskland.
Som nasjonalstat oppstår Tyskland først med utropelsen av det tyske keiserrike i Versailles 1871, men navnet har vært brukt siden middelalderen for det tysk-romerske rike.
Denne artikkelen skal kun kort tegne opp hver periode i den tyske historie, og detaljer vil bli presentert i de enkelte epokers artikler.
[rediger] Germanske stammer mot romerne
Nordeuropa var befolket av germanske stammer. Etter det store slaget i Teutoburg-skogen i år 9, prøvet romerne aldri å utvide sitt territorium øst for elven Rhinen.
[rediger] Det frankiske rike
For detaljer, se hovedartikkelen: Frankerne
Etter halvannet århundre med økende press mot de romerske grensene, krysset de alemanniske, burgundiske og vandaliske stammene Rhinen i år 407, og etablerte kortvarige kongeriker i deler av dagens Frankrike og Spania.
Frankernes kongedømme kom derimot til å vare, i varierende form, i flere århundrer under det merovingiske dynasti, og deretter under det karolingiske. Karl den store, som la under seg Bayern i 788 og Niedersachsen i 804, ble kronet som keiser i år 800, og kom til å kontrollere det meste av dagens Tyskland og Frankrike.
[rediger] Det tysk-romerske rike (843–1806)
For detaljer, se hovedartikkelen Det Hellige Romerske Rike av den Tyske Nasjon
Etter at frankerkongen Ludvig døde ble de frankiske land delt ved traktaten i Verdun i 843 i en vestlig del, som kom til å bli Frankrike, og en østlig del, som kom til å bli det tysk-romerske rike, og en sentral del (det nordlige Italia, Burgund), som kom til å bli gjenstand for tysk-fransk rivalisering.
Da den siste hersker av karolingerne døde i 911 overgikk tronen til Konrad av Franken, og senere (919) til Heinrich der Vogler, stamfar for Sachsendynastiet. Hans sønn, Otto den Store, ble i sin tur keiser i 962. Dette keiserriket, senere kalt Det Hellige Romerske Rike av den tyske Nasjon (Heiliges Römisches Reich deutscher Nation) varte til keiserens abdikasjon i 1806, etter at Napoleon Bonaparte hadde okkupert de fleste keiserlige land.
[rediger] Tyskland samles, Prøyssen og den tyske konføderasjon (1806–1866)
For detaljer, se hovedartikkelen: Tysklands historie (1814–1871).
Etter det tysk-romerske rikets sammenbrudd og Napoleons endelige nederlag ved Waterloo, ble nye grenser for Europa tegnet ved kongressen i Wien i 1815. En forent tysk stat ble ikke grunnlagt, i stedet ble en løs konføderasjon skapt, med to dominerende medlemmer, Prøyssen og Østerrike.
I de følgende tiår forsøkte monarkiene å bekjempe liberale strømninger som følge av den franske revolusjon. På denne tid var liberalismen tett forbundet med nasjonalisme – kravet om et forent Tyskland. I 1848 brøt det ut uroligheter i Berlin, og kong Fredrik Wilhelm IV av Prøyssen ble tvunget til å love å akseptere en konstitusjonell forfatning. En nasjonal forsamling ble valgt fra alle tyske stater, og møttes i Frankfurt am Main for å vedta en ny konstitusjon. Imidlertid rant den liberale bevegelse ut i sanden, og kongen nektet å akseptere den nye konstitusjonen.
Muligheten for et forent Tyskland ville nå bare kunne oppnås under presset av militært lederskap i et autoritært Prøyssen.
[rediger] Det tyske keiserrike (1871–1918)
For detaljer, se hovedartikkelen: Tysklands historie (1871–1918).
Prøyssens militære seire, spesielt i slaget i Königgratz 1866 mot Østerrike, og i den fransk-prøyssiske krig 1870–71, førte til grunnleggelsen av Tyskland som en forent nasjonalstat, ved utropelsen av det tyske keiserrike i Versailles i januar 1871, men uten Østerrike.
Selv om keiserriket hadde et valgt parlament, riksdagen, ble regjeringen utnevnt av keiseren. Riket kom til å ha tre keisere, som også var konger av Prøyssen: Wilhelm I (keiser 1871–1888), Fredrik III (1888) og Wilhelm II (1888–1918).
Keiserrikets tid var en tid med stor økonomisk vekst gjennom omfattende industrialisering, men også økende nasjonalfølelse og militarisme.
Med traktaten i Versailles 1918 ble Tyskland holdt ansvarlig for første verdenskrig, pålagt enorme krigsskadeerstatninger, og store områder ble overført til naboland i øst og vest. Keiseren abdiserte, og revolusjonære bevegelser ønsket å etablere et nytt styre.
[rediger] Weimarrepublikken (1919–1933)
For detaljer, se hovedartikkelen: Tysklands historie (1918–1933).
Weimarrepublikken var et forsøk på å etablere et liberalt demokratisk regime i Tyskland. Regjeringen ble dog hemmet av omfattende økonomiske problemer og konstitusjonens organisatoriske svakhet.
I de tidlige år var det opprør fra både høyre- og venstregrupperinger, og hyperinflasjonen satte for alvor inn i 1923. De følgende år ble forholdene bedre, etter som Tysklands forbindelser med tidligere fiender forbedret seg og trykket fra krigserstatningene minsket. Vellykkete koalisjonsregjeringer gjenskapte ro og orden inntil den store økonomiske krisen i 1930. Den nye økonomiske tilbakegangen, kombinert med minnet om forholdene i 1923 og en nasjonalistisk opposisjon mot Versaillestraktaten, undergravde Weimarrepublikken. Adolf Hitler og hans Nasjonalsosialistiske Tyske Arbeiderparti (NSDAP) utnyttet denne stemningen og den økende arbeidsledigheten.
[rediger] Det tredje rike (1933–1945)
For detaljer, se hovedartikkelen: Tysklands historie (1933-1945).
Etter at NSDAP hadde fått relativt flertall i de to valgene i 1932, ble Adolf Hitler utnevnt til rikskansler av president Paul von Hindenburg den 30. januar 1933. Etter at han hadde kommet til makten undergravde han systematisk Tysklands demokratiske institusjoner. Da Hindenburg døde i august 1934 begikk Hitler statskupp og overtok også embedet som president. Det tredje riket var skapt.
Etter at han hadde annektert Østerrike i mars 1938 (Anschluss) ble det tyskbefolkede Sudetenland annektert i oktober samme år, og deretter ble hele den nyopprettede staten Tsjekkoslovakia (de historiske østerrikske landskapene Böhmen og Mähren) annektert i mars 1939.
Versaillestraktaten inkluderte tap av tyske kolonier og tap av tysk territorium til Polen, den tyske byen Danzig med elvedeltaet til Weichsel-elven ved Østersjøen ble erklært som Fristaden Danzig, under Folkeforbundets og polsk autoritet. Den 1. september 1939 intervenerte Tyskland mot Polen. I overensstemmelse med Molotov-Ribbentrop-pakten tok Sovjetunionens Røde Armé deretter (17. september) kontroll over den østlige delen av Polen. Storbritannia erklærte krig mot Tyskland (men ikke mot Sovjetunionen) og den europeiske delen av andre verdenskrig var et faktum.
Tyskland og deres hovedallierte Italia og Japan tapte krigen i 1945. Store deler av Europa, ikke minst Tyskland, lå i ruiner. Krigen førte til en total ødeleggelse av Tysklands politiske og økonomiske infrastruktur, deling av landet og store tap av områder i øst, samt enorme menneskelige lidelser.
[rediger] Tyskland i etterkrigstiden
For detaljer, se hovedartikkelen: Tysklands historie (1945–1990)
På Potsdam-konferansen ble Tyskland delt i fire okkupasjonssoner, de tre vestlige ble senere organisert som Forbundsrepublikken Tyskland, de østlige områdene ble de facto-annektert av okkupantene og de sentrale områdene ble til Den Tyske Demokratiske Republikk (DDR).
Utviklingen i vest ble preget av rask økonomisk utvikling og gjenoppbyggelse. Marshallhjelpen fra USA bidro til å få landet hurtig på benene igjen og Vest-Tyskland ble medlem av NATO i 1955. Samtidig havnet landet i midten av stridighetene under den kalde krigen, og det spente forholdet til østblokken ført til at kommunistene oppførte Berlinmuren.
Separasjonen varte til den kalde krigens slutt ved Berlinmurens fall i 1989 og Tysklands gjenforening 3. oktober 1990.
[rediger] Tyskland etter gjenforeningen
For detaljer, se hovedartikkelen: Tysklands historie (etter 1990)
Gjenforeningen av landet kostet mye penger. Skattene i vest måtte økes for å finansiere sammenslåingen. Dette førte til at mange i vest spurte seg selv om det var verdt det, når gledesrusen hadde gitt seg. Gjenoppbygningen i øst har vært mye vanskligere enn hva mange hadde trodd på forhånd.
