Kalif

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Del av en serie artikler om Islam

Islams fem søyler

Trosbekjennelsen • Bønn • Faste • Almisser • Pilegrimsreise

Biografier

Muhammed Abu Bakr • Ali • Muhammeds venner • Profeter

Tekster og andre troskilder

Tawhid • Koranen • Sunnah • Hadith • Teologi • Fiqh • Muhammeds liv • Sharia

Islamske retninger

Sunni • Sjia • Sufisme • Salafisme

Religiøse ledere

Imam • Mulla • Ayatollah • Mufti • Muezzin

Islamsk arkitektur

Moské • Minaret • Mihrab • Kaba

Islams hellige byer

Mekka • Medina • Jerusalem

Samfunn

Historie • Filosofi • Kunst • Kalender • Høytider • Kvinner • Politikk • Islamisme

Se også

Bahai • Drusere • Fatwa • Kalif • Islam i Norge Islamsk ordliste

Kalif (خليفة) var opprinnelig en tittel tatt av Abu Bakr, Muhammeds svigerfar, da han tok lederskapet av ummah (arabisk: folket), eller det muslimske samfunnet i år 632. Kalifen regjerte over alle muslimer og ble sett på som det høyeste embede innen det islamske samfunnet.

Kalifatet kombinerte fire funksjoner. De ulike regjeringsrollene, som vanligvis er distinkte funksjoner i dag, var:

1. Åndelig leder – den som veileder muslimer
2. Religiøs leder – den som setter i kraft Sharia
3. Politisk leder – administrerer relasjoner mellom stater og administrerer regjeringen
4. Militær leder – den som gir ordrer og utfører militære oppgaver

Kalifenes gjerning var derfor i sin storhetstid både politisk og religiøs. Dessuten så man på kalifen som en etterfølger av viktige troende i fortiden, som Noah og Abraham. Kalifen kunne oppfattes som en islamsk pave. I den katolske kirke kombineres de to første (åndelig og religiøs funksjon) i pavens gjerning i dag, men også Pavestolen var en gang en politisk makt.

[rediger] Kalifater

• De patriarkalske kalifer (632-661) er en betegnelse som blir brukt på de fire første lederne av det muslimske samfunnet - Abu Bakr, Omar, Othman og Ali. I denne perioden erobret araberne store områder, og la grunnlaget for det arabiske imperiet. Muhammeds åpenbaringer ble samlet i Koranen.
  Da Muhammed døde i 632 hadde han ingen sønner som kunne bli hans etterfølger, kalif. Den første kalifen ble hans nære venn og svigerfar Abu Bakr som døde etter to år. Neste kalif var en annen av Muhammeds svigerfedre, Umar ibn al-Khattab, som ble drept av en slave i 664. Den tredje kalifen var en av Muhammeds svigersønner, Uthman ibn Affan, som ble drept av egyptere i 656. Etter den tredje kalifen Uthman ibn Affans død i 656 ble det uenighet om etterfølger og muslimene ble splittet i flere flokker, de største er sunni- og sjiamuslimer. Ali ibn Abi Talib ble den fjerde kalifen og den første som hadde blodsbånd til profeten. Alis tilhengere anså ham for å være utvalgt av Muhammed, og første rettmessige etterkommer. Kharijiteene gjorde opprør som endte med at Ali ble drept i et attentat.
  Den femte kalifen, Muawiyya ibn Abi Sufyan, holdt til i Syria, og da han døde våren 680, tok hans sønn Yazid bin Muawiya over. Alis sønn og profetens barnebarn, Hussein ibn Ali, hadde fått klare signaler om støtte fra muslimer i Mesopotamia og aksepterte ikke utnevnelsen. Han holdt til i Medina og la ut på reise til Mesopotamia sammen med 72 våpenføre menn og deres familier. På slettene utenfor byen Karbala møtte de Yazids styrker; 10. oktober 680 stod slaget hvor imam Hussein og hans følge ble drept (se Slaget ved Karbala). Denne dagen er en viktig helligdag for sjiamuslimene (se aashura).
• Umayyadkalifatet (661-750). Etter Ali's martyrdom flyttet kalifatet til Damaskus i dagens Syria. Kalifene i Damaskus forfulgte sjiaene som ikke aksepterte deres styre. Etter at Umayyad-klanen ble fordrevet fra Syria klarte de å ta makten i de vestlige deler av imperiet, og etablerte emiratet og etterhvert kalifatet Al-Andalucia i Córdoba som de holdt til 1031.
• Abbasidkalifatet (750-1258). Sjiaene vinner makten i 750 og flytter kalifatet østover til Bagdad. Dette var en periode med stor velstand i kalifens hoff, og avstanden mellom de styrende og folket ble større. Etterhvert mister kalifen politisk makt, og etter 946 hadde sultanen den verdslige makten. I 1258 ble den siste abbasid-kalifen drept av mongolene.
• Det Ottomanske kalifatet (1453-1924) I tidens løp mistet kalifen mer og mer av sin betydning i den Islamske verden. Det Ottomanske kalifatet ble til slutt betraktet som det primære kalifatet, og ved slutten av første verdenskrig representerte det den største og mest kraftfulle uavhengige muslimske politiske enhet.

I begynnelsen av 1900-tallet krevde Ottomanske sultaner kalif-tittelen, men etter nedleggelsen av sultanatet i 1922 fortsatte kalifatet i to år under den Ottomanske prinsen Abdul Mejid II før det til slutt ble avsluttet år 1924. Etter det har det ikke vært noen kalif, og mange muslimer i dag ser ikke på det som nødvendig å ha noen, selv om mange andre gjør det. Snarere blir det i dag sett på som galt om noen skulle kreve tittelen, for de fleste muslimer vil mene at ingen ledere i dag er god nok til å være en Kalif, også de som ser det nødvendig å ha en Kalif, vil tittelen Kalif være så "stort og flott" at de som krever tittelen blir sett som narsissistiske. Likevel er det blant radikale islamister et uttalt mål å samle den islamske verden under en ny kalif.

[rediger] Kalifer