Longyearbyen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Basisdata
Lokalstyre:	Longyearbyen
Administrasjonssenter:	Longyearbyen
Areal:	242,86 km² (planområdets samlede landareal)
Befolkning:	1600 (2004)
Internettsider:	Info og nyheter
	Longyearbyen lokalstyre
Politikk
Leder:	Bjørn Fjukstad, Ap
Nestleder:	Ellen Lian, H
Regjerende partier:	Ap, H, Frp

Longyearbyen med sine over 1800 innbyggere er Svalbards administrasjonssenter og en av verdens nordligste bosetninger. I 2001 utførte befolkningen i Longyearbyen over 1300 årsverk.

Beliggenhet: 78,2°N, 15,6°Ø.

[rediger] Historie

Stedet ble opprettet i 1906 av John Munro Longyear (1850–1922). Han var den største eieren i gruveselskapet Arctic Coal Company. Selskapet hadde hovedkvarter i Boston i Amerikas forente stater. Gruvene og tettstedet ble i 1916 kjøpt av Store Norske Spitsbergen Kulkompani. Longyearbyen ble ødelagt av tyske styrker den 8. september 1943 og gjenoppbygd etter Andre verdenskrig.

[rediger] Geografi

Longyearbyen

Longyearbyen ligger i Longyeardalen og på begge sider av Longyearelva som renner i nordøstlig retning tvers gjennom dalen og ut i Adventfjorden, en sidefjord til Isfjorden. Helt innerst i tettstedet ligger Sverdrupbyen og Nybyen på hver sine bredder. Lengre ut kommer Gamle Longyearbyen og bosetningene Haugen og Lia der sentrumsområdet ligger, også vis-a-vis hverandre. Sysselmannen holder til på Skjæringa, like innenfor Sjøområdet som domineres av administrasjonsbygningen til Store Norske Spitsbergen Grubekompani AS og Universitetssenteret på Svalbard AS.

Den eneste andre større bosetningen på Svalbard, Barentsburg, ligger ca. 36 km lengre ut i Isfjorden.

[rediger] Demografi

Longyearbyen var tidligere et mannsdominert gruvesamfunn, men har de siste årene utviklet seg i retning av en «normal» fastlandsby med en stadig større andel kvinner og barn. Byen har egne barnehager og egen skole. Fortsatt er det likevel en mindre andel barn, ungdom og eldre enn i fastlandsnorge, hvor nesten annenhver innbygger er under 20 eller over 65 år. På Svalbard utgjør innbyggerne under 20 eller over 65 år bare rundt 25% av befolkningen.

De norske beboerne på Svalbard er også registrert i Folkeregisteret i sine «hjemkommuner» på fastlandet. I disse kommuner har de også alminnelig stemmerett ved valg.

Omtrent halvparten av befolkningen i Longyearbyen har hjemkommuner i de fire nordligste fylkene. Det er populært å søke seg til Svalbard, og den yrkesaktive befolkning er svært godt kvalifisert for sine stillinger.

Fra 1. januar 1995 ble det opprettet eget befolkningsregister for Svalbard. Ved ankomst til og avreise fra Svalbard samt ved interne flyttinger på Svalbard, plikter alle å sørge for melding til registeret. Arbeidsgivere har plikt til årlig å sende Svalbard Likningskontor en oversikt over ansatte som bor på Svalbard.

[rediger] Gruvedrift

I dag er det kun drift i ei gruve i Longyearbyen, Gruve 7. Gruva ligger nesten ei mil øst for byen, og kullet blir transportert med lastebil til havna i Longyearbyen. Gruva er fullstendig mekanisert, den siste gruva som ble drevet for hand, Gruve 3, ble stengt på 1990-tallet..

[rediger] Høyere utdanning

Høsten 1993 ble Universitetsstudia på Svalbard (UNIS) starta opp. UNIS har seinere bytta navn til Universitetssenteret på Svalbard, og har sia starten ikke vært et sjølstendig universitet, men drevet som en stiftelse av universiteta i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø. Her kan studenter ta utdanning på mellomfags- og hovedfagsnivå i aktisk biologi, arktisk geologi, arktisk geofysikk og arktisk teknologi. UNIS har en høy internasjonal profil, og alle kurs er tilbudt på engelsk dersom en student ikke forstår norsk. Tallet på studenter er økende, og om lag halvparten er fra Norge. Av de utenlandske er over halvparten fra Norden. Nå (2005) er UNIS-bygget i ferd med å bli utvida til over dobbel størrelse.