Knud Lavard
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Knud Eriksson Lavard (født 1096 i Roskilde, død 1131 i Haraldsted Skog ved Ringsted) var en dansk adelsmann.
Han var sønn av kong Erik I Eiegod og Bodil Thrugotsdatter, og ble utpekt av kong kong Niels til jarl av Sønderjylland i 1115, en posisjon han utnyttet til å føre erobringskriger mot det vendiske folk obodriterne i Holsten. Dette pasifiserte en kilde til uro i det tyske riket, og etter dette ble han utnevnt til hertug af Holsten, og tok også samme tittel for sit danske len, som heretter ble kjent som Hertugdømmet Slesvig. Under et familiebesøk i Haraldsted ble han 7. januar 1131 drept av sin fetter, kong Nils sin sønn Magnus den sterke, som så ham som en farlig konkurrent til tronen.
Knud Lavard har mer eller mindre indirekte vært årsak til de stridigheder som senere er opstått i Slesvigområdet (1848 og 1864), da han samtidig var underlagt den danske kongen og den tyske keiseren.
Han var også konge av obodriterne, og hans tilnavn betyr herre på Saksisk og andre germanske språk, men opprinnelig betød tilnavnet brødgiver, jfr. engelsk lord.
Knud Lavard var gift med Ingeborg av Russland (Ingeborg Haraldsdatter), og med henne fikk han i 1131 den senere kong Valdemar den store. Han ble født bare 14 dager etter sin fars død. I tillegg hadde de tre døtre; Margret, gift med Stig Hvitelær (=Hvide) i Skåne, Kristin, gift med Magnus Blinde i Norge og Katarina (Karin).
I 1169 fikk Valdemar paven til å oppta Knud Lavard som helgen av paven.
Der Knud ble drept skal det etter sagnet ha sprunget fram en kilde, og selv om vinteren holdt gresset seg grønt der. Hans legeme ble tatt med til Ringsted kirke, og der kisten hans stod skal det også ha sprunget fram en kilde. Etter dette ble Ringsted Valdemar-slektens kongssted og gravsted.
