Kimbrere
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Kimbrerne var en germansk stamme som opprinnelig bodde nord for Elben. Etter en stomflod utvandret de i omkring 20 år. På deres vei møtte de teutonerne, de to folkeslagene slo seg sammen og vandret mot sør og vest til Donau og den omkringliggende elvedalen.
På deres vandring støtte de på de på romerne. En annen gruppe av kimbrere skulle etter sigende være utvandret langs Østersjøen og slått seg ned øst for hva som senere ville bli Preussen.
I 113 f.Kr. invaderte kimbrerne og teutonerne en av Romerrikets klienter og allierte, allobrogene, som befolket området vest for Alpene, i en konflikt kjent som kimbrerkrigen. Der slo de en romersk hær som var sendt som en hjelp til Romerrikets allierte. Men kimbrerne forsatte sin vandring og ville prøve å invadere Spania, som på daværende tidspunkt var en romersk provins. Under vandringen møtte de fremtidige allierte blant de keltiske og germanske folkeslag. De møtte også romerske legioner, som endte med å være taperne i sammenstøtene. En av de største nederlagene, som romerne led var i 105 f.Kr., i slaget ved Arausio, hvor konsulen Ceapio og hans medkonsul Mallius Maximus mistet omkring 120 000 mann.
Omkring 102 f.Kr. slo de kimbrerne som hadde vært i Spania seg sammen med resten av sitt folk og invaderte Italia. Men konsulen Gaius Marius, som var den ledende, slo kimbrerne i et [[Slaget ved Vercellae|slag ved Vercellae. I følge opplysninger fra denne tiden skulle over 200 000 kimbrere blitt drept i slaget, og etter slaget skulle flere hundre kvinner ha drept sine barn for å unngå slaveri. Men romerne fikk fanget flere tusen og solgte kvinner, barn og krigerne til slavehandlerne. Omkring tusen av omkring 300 000 unnslapp slaveri og drap, da de slo seg ned i et område nær ved og blandet seg med lokalbefolkningen.
Det er ikke klart nøyaktig hvor kimbrerne stammet fra. Noen antar at de kom fra Himmerland.
