Heruler

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Herulene eller erulene var betegnelsen på germanske nomader som ble betvunget av ostrogotene, hunerne, og bysantinerne i fra det 3. til det 5. århundre. Forbindelsen mellom de ulike gruppene av heruler er uklar, og det beskrives plyndretokter av heruler på så vidt ulike plasser som Gallia, Spania, Italia, Balkan, ved Svartehavet. Området rundt Østersjøen kan ha vært opprinnelsesområdet.

Innhold

1 Historie
2 Kjente heruler
3 Kulturelle egenskaper
- 3.1 Sammekjønns-relasjoner
4 Eksterne lenker og referanser

[rediger] Historie

Herulene er tidligst omtalt av romerske skrivere under Gallienus (260 - 268), da de var sammen med goterne som herjet langs kystene av Svartehavet og Egeerhavet. De sammensatte krigergruppene klarte å plyndre Bysants i 267, men deres østlige fraksjon ble nærmest utryddet på Balkan ved Slaget om Naissus (Serbia) to år senere, slaget som ga Marcus Aurelius Claudius sitt etternavn «Gothicus». En vestlig fraksjon av herulene blir omtalt ved Rhinens munning i 289.

Krønikeskriveren Jordanes i det 6. århundre refererer en historie om at de hadde blitt drevet ut av sitt hjemland lenge før av danene, noe som plasserer deres opprinnelse til de danske øyer eller det sørlige Sverige. I følge Prokopios holdt de ved like nære forbindelser med sine slektninger i Thule (Skandinavia). Han viderebringer at herulene drepte sin egen konge under sitt ophold på Balkan (jf. Domalde), og at de sendte en emissær til Thule med anmodning om å få en ny konge. Deres anmodning ble innvilget, og en ny konge ankom med 200 unge menn.

Da Ermanariks ostrogotiske kongedømme ble ødelagt av hunerne i omtrent 375, ble herulene det hunniske imperies undersåtter. Bare etter hunernes undergang i 454 ble herulene i stand til å skape sitt eget kongerike i det sørlige Slovakia ved elvene Morava og Tisza.

Etter at kongedømmet var ødelagt tok imidlertid herulenes medgang slutt. Gjenværende heruler slo seg sammen med langobardene og flyttet til Italia, og noen av dem søkte tilflukt sammen med gepidene. Marcellinus har nedtegnet at romerne (her i betydning bysantinerne) tillot dem å slå seg ned i avfolkede «land og byer» i Moravia, nær Singidunum (Beograd). Dette ble gjort «på Anastasius Caesars befaling» en gang mellom 29. juni og 31. august 512. Etter en generasjon hadde dette mindre sambands-kongeriket forsvunnet fra alle historiske nedtegnelser.

Opptegnelser gir imidlertid indikasjon om at heruler tjente i de bysantinske keisernes armeer i en årrekke, særskilt under felttogene i Hviterussland, da store deler av det gamle romerske territoriet, inkludert Italia, Syria, og Nord-Afrika ble gjenerobret. Flere tusen heruler tjenestegjorde i Belisarius’ personlige livgarde gjennom kampanjene. De forsvinner fra den nedtegnede historiske arena på midten av 500-tallet.

I følge Prokopios returnerte mange heruler til Skandinavia og slo seg ned side om side med Gøter (Gautoi). De steder hvor man antar at de igjen slo seg til har blitt identifisert til Värmland eller områder av Blekinge og Värend, to distrikter hvor kvinnene hadde samme arverettigheter som sine brødre. Noen svenske adelsfamilier i området gjør hevd på slektskapsbånd tilbake til herulene. Det skal bemerkes at slike identifiseringer vanligvis ikke blir akseptert.

Ingen «heruli» blir omhandlet i angelsaksiske, frankiske eller norrøne krøniker, så det blir antatt at de var kjent i nord og vest under et annet navn. Encyclopædia Britannica 1911 foreslår at siden selve navnet heruler av mange blir identifisert med angelsaksiske eorlas («adelige»), gammelsaksisk erlos («menn»), entallsformen av hvilket (erilas) ofte forekommer i de tidligste nordlige inskripsjoner, at «Heruli» kan ha vært en ærestittel.

Fra slutten av det 3. århundre blir herulene også nevnt som overfallsmenn i Gallia og Spania hvor de nevnes sammen med saksere og alemannere. Disse herulene bir vanligvis sett på som vestlige heruler – deres bosettinger blir antatt å ha vært i det nedre Rhinområdet.

[rediger] Kjente heruler

Av navn er det Odovakar som huskes fordi han som leder for herulene i 476 avsatte den siste vestromerske keiser og i 480 overtok som konge av Italia. Ved slutten av det 5. århundre ble herulene betvunget av ostrogotene da deres leder Teoderik den store på oodrag fra den østromerske keiseren avsatte Odovakar.

[rediger] Kulturelle egenskaper

[rediger] Sammekjønns-relasjoner

I følge Prokopios, biskop av Caesarea Palaestina, praktiserte herulene kriger-basert, rituell homoseksualitet. I hans De Bello Gothico, blir Prokopios rystet av det faktum at «kai mixeis ouch hosias telousin, allas te kai andron» (gresk), eller «og de har sex i strid med den guddommelige lovs forskrifter, selv med menn» (VI. xiv. 36).

Prokopios utdyper ikke denne korte uttalelsen. Han bemerker imidlertid at «Erouloi»-enes (gresk for heruler) unge væpnere går i strid uten en gang et skjold til å beskyte seg. Når de så først hadde vist seg verdige fikk de tillatelse av sine heruler-herrer til å bære skjold i strid som tegn på at deres inntreden i full manndom. David Greenberg, historiker med særlig fokus på homoseksualitet, tror at Prokopios i denne passasjen antyder at homoseksualiteten som ble praktisert av herulene var av rituell og innviende karakter, for «pederasti ble praktisert i forbindelse med overgangen fra ungdom til fullvoksen» i de tidlige germanske «mannssamfunn» (Männerbünder) i tillegg til å ha vært vanlig i alle indoeuropeiske kulturer. Denne innvielsespederastien er igjen lik praksisen hos den nært beslektede Suebiske stammen Taifali, slik det fortelles hos Ammianus Marcellinus (31.9.5). (Se Greenbergs The Construction of Homosexuality, 1988, s. 243.) Rituell, kriger-basert pederasti (erotiske handlinger mellom en voksen og en ungdom) blir regnet for vanlig blant alle indoeuropeiske folkeslag i henhold til den akademiske tradisjon som er utdypet av historikere som Bernard Sergent. Varierende former for rituell homoseksualitet er veldokumentert og ble i særdeleshet institusjonalisert i oldtidens Hellas, av Skyterne (som var indo-iranske), kelterne og andre.