Jakob II av Skottland

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Jakob II Konge av Skottland

Navn:	James Stewart
Regjerte:	21. februar 1437–3. august 1460
Født:	16. oktober 1430
Død:	3. august 1460, Roxburgh Castle
Foreldre:	Jakob I Joan Beaufort
Ektefelle‍(r):	Marie av Guelders
Barn:	Jakob III se også artikkeltekst

Jakob II (født 16. oktober 1430, død 3. august 1460) var konge av Skottland fra 21. februar 1437 til sin død.

Han var sønn av Jakob I og Joan Beaufort. Jakob hadde en tvillingbror, Alexander som ble født før ham og dermed var tronarving. Alexander ble adlet som hertug av Rothesay, men døde som spedbarn. Jakob II var selv far til Jakob III, som etterfulgte ham på tronen. Han hadde kallenavnet «Fiery face» på grunn av et svært synlig, rødt fødselsmerke i ansiktet. Hans seks søstre ble inngiftet i forskjellige europeiske fyrstehus.

[rediger] Barnekonge

Da han ble kronet var Jakob bare syv år gammel, og i det meste av hans regjeringstid var det andre som styrte. Faren ble myrdet på grunn av en konflikt om arveretten mellom etterkommere fra Robert IIs første og annet ekteskap. Walter Stewart, 1. jarl av Atholl forsøkte å ta makten, men selv om han lyktes i å drepe kongen ble han raskt stoppet. Jakobs voktere fikk ham henrettet sammen med andre deltagere i komplottet.

Fra 1437 til 1439 styrte Archibald Douglas, 5. jarl av Douglas Skottland, i egenskap av å være riksstattholder. Etter hans død var det en mangel på høytstående jarler i landet på grunn av dødsfall og tittelinnehavere som var for unge. Makten ble derfor delt mellom Willam, 1. lord Chrichton, som var rikskansler og Alexander Livingston av Callendar, samt i perioder James the Gross, jarl av Avondale. Livingston hadde som vokter på Stirling Castle fysisk kontroll over kongen.

I 1440 ble den såkalte Black Dinner holdt på Edinburgh Castle. Den unge William Gouglas, 6. jarl av Douglas og hans bror ble henrettet etter en summarisk domfellelse. Chrichton, Livingston og Avondale regnes av de fleste som de ansvarlige for dette. Avondale tjente spesielt mye på det, da han ble 7. jarl av Douglas og dermed fikk store eiendommer og mye makt.

Det er mange uklarheter omkring hvem som faktisk styrte mellom 1439 og 1445. Men i sistnevnte år samarbeidet Livingston-slekten med William Douglas, 8. jarl av Douglas om å presse ut Crichton. Douglas tok en ledende rolle inntil 1449, og satte også sine brødre og andre familiemedlemmer i viktige posisjoner. Men Crichton klarte å få tilbake sin innflytelse, og samarbeidet snart med Douglas-slekten igjen.

[rediger] Striden med Douglas-slekten

I 1449 ble Jakob II erklært myndig. Dette medførte ikke så store forandringer i måten landet ble styrt på. Douglas-slekten brukte det som et påskudd for å kaste ut Livingstone-slekten fra det delte styret, noen kongen var med på fordi han ønsket å hevne arrestasjonen av hans mor i 1439, som Livingston hadde stått bak for å fjerne henne fra den politiske arena. Douglas og Chrichton dominerte fortsatt, og kongen hadde begrenset mulighet og evne til å styre uten dem.

Jakob fant seg ikke i denne situasjonen uten å si fra, og mellom 1451 og 1455 kjempet han for å fri seg fra Douglas-slektens makt. I 1451 var jarlen av Douglas utenlands, og kongen benyttet anledningen til å forsøke å begrense slektens innflytelse. Striden kulminerte med mordet på den 8. jarlen på Stirling Castle den 22. februar 1452.

Hovedkilden til kunnskap om mordet på Douglas er Auchinleck-krøniken, en nesten samtidig med bare fragmentarisk bevart krønike. Ifølge denne anklaget kongen jarlen for å danne bånd til John Macdonald, 11. jarl av Ross og med Alexander Lindsay, 4. jarl av Crawford. Det er ikke usannsynlig at anklagen var korrekt. Et slikt bånd dannet en farlig maktfaktor som kunne bli en rival til kongemakten. De Douglas nektet å bryte med Ross ble Jakob rasende, og stakk ham ned. Hans embetsmenn ved hoffet sluttet seg til ham, og en av dem skal ha slått ut jarlens hjerne med en øks. Mange av embetsmennene fikk senere stor innflytelse, og flere av dem fikk tildelt deler av jarlens eiendommer.

Mordet betydde ikke slutten på Douglas-slektens makt. Fra 1452 til 1455 var det tilnærmet borgerkrigstilstand, med trefninger nå og da. Jakob forsøkte å ta kontroll over slektens eiendommer, men i flere tilfeller tapte kongen maktkampen, og han måtte etterhvert gi det meste av eiendommene til James Douglas, 9. jarl av Douglas. De militære stridene avklarte ikke situasjonen, og kongens stilling var lenge usikker. Men mai 1455 seiret Jakob i det avgjørende slaget ved Arkinholm, og Douglas-slekten ble sterkt svekket etter dette.

Etter seieren ved Arkinholm erklærte Parlamentet at Douglas-slekten skulle miste sine eiendommer, som ble lagt under kronen. Også andre adelsmenn mistet sine eiendommer og slott. Jarlen av Douglas flyktet til England, hvor han levde i eksil i mange år. Jakob stod dermed endelig fri til å styre landet selv. Det skotske monarkiet opplevde ikke senere noen like stor utfordring mot sin myndighet, og i likhet med Jakob Is seier over Albany brakte kongens seier kongemakten til en sterkere status.

[rediger] En effektiv konge

I de siste fem årene av sin regjeringstid var Jakob II en aktiv konge. Han hadde ambisiøse planer om å ta Orknøyene, Shetlandsøyene og Man, noe som ikke lyktes. Han reiste mye rundt i landet. En del av de mer upopulære handlingene til Jakob III skal ha hatt sitt opphav i denne delen av Jakob IIs regjeringstid. I 1458 vedtok Parlamentet en lov som påla kongen å dempe sin aktivitet noe. Det er ikke mulig å si hvilken langsiktig effekt dette kunne fått, da han ikke levde mer enn to år til.

Militært var han en entusiastisk forkjemper for moderne artilleri, noe han hadde brukt med stort hell mot Douglas-slekten. Hans ambisjoner om å styrke Skottland førte til at han i 1460 beleiret Roxburgh Castle, som var et av de siste slottene som engelskmennene fortsatt kontrollerte etter den skotske uavhengighetskrig. Den 3. august eksploderte en av hans kanonener, og kongen ble drept. Skottene fortsatte beleiringen, og erobret slottet.

Lindsay av Pitscottie skrev i sin Historie om den fatale ulykken: Kongen stod nær en kanon da den ble avfyrt, og «hans lårben ble kappet i to av et stykke av en feilstøpt kanon som sprakk under skytinigen, ved hvilket han ble slått til marken og døde hastig». Pitscottie skrev et århundre etter hendelsen, og et er usikkert hvor gode kilder han hadde.