Haraldshaugen
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Riksmonumentet Haraldshaugen (lokalt kjent som "Haraldsstøtten") ble reist til minne om Harald Hårfagres samling av Norge. Støtten ble reist i 1872 i forbindelse med at det var tusen år siden slaget i Hafrsfjord der etter sigende Norge ble samlet til ett rike. Den er plassert på Gard like nord for bykjernen i Haugesund på et sted der Harald Hårfagre sies å ha blitt gravlagt.
Monumentet er tegnet av arkitekt Christian Christie, som en stor gravhaug omgitt av en granittmur med 21 bautasteiner, en fra hver av de gamle norske fylkene. På toppen av haugen står en 17 m høy granittobelisk, med fire bronsepaneler rundt basis. Hvert av panelene avbilder viktige scener fra Harald Hårfagres liv og levnet.
Haraldshaugen har vært et av Haugesunds fremste klenodier, helt siden avdukingen i 1872. Men likevel, etter at det ble reist har det hengt ved en skygge av tvil; er det nå hundre prosent sikkert at det er her Harald Hårfagre ble begravet?
Innhold |
[rediger] Historiske kilder
Kanskje spørsmålet kan besvares ved en gjennomgang av monumentets historie: Det første som kjennes om Harald Hårfagres begravelse er en kort setning fra Ágríp - et anonymt sagamanuskript fra ca. 1190, som muligens er nedskrevet i Norge:
- Deretter andast han (Harald Hårfagre) i Rogaland og vart hauglagd på Haugar upp frå Hasseløysund. (Ágríp kap.4).
Snorre Sturlason, i Heimskringla (nedskrevet 1220-30), er mer utførlig:
- Kong Harald døde sottedøden på Rogaland og er hauglagt på Haugar ved Karmsund. Ved Haugesundet står en kirke, og like ved kirkegården i nordvest er kong Harald Hårfagres haug, men vestenfor kirken ligger gravsteinen til kong Harald, den som lå over graven inne i haugen. Steinen er tretten og en halv fot lang og nesten to alen bred. Midt i haugen var kong Haralds grav; der sto det en stein ved hodet og en ved føttene, og hellen var lagt ovenpå dem, og det var fylt med stein på begge sider under. De steinene som var i haugen, og som det her er fortalt om, står der nå på kirkegården. (Harald Hårfagres saga, kap.43)
Snorre er den i sagatradisjonen som har koplet flest gamle gravmonumenter opp mot navngitte personer. Det har han gjort enten på fritt grunnlag eller med støtte i lokal tradisjon. Det siterte avsnittet er en særdeles detaljert beskrivelse, så presist er det at vi må tro at han har vært på stedet og har fått opplysningene fra lokalkjente folk.
Så går det fire og et halvt århundre før vi finner nestemann på stedet. Det er den store historikeren og litteraten Tormod Torfæus, som da bodde på Stangeland i nåværende Kopervik. Torfæus ville tydeligvis etterprøve Snorre, og han oppsøkte sagaens Haugar; gården Hauge i nåværende Haugesund, i området rundt Skåre kirke. Men han lette forgjeves. Ikke fant han noen grav, og ingen steiner. Så, i 1685, fikk han vite at et godt stykke nord for Skåre, på Gard, lå det ruiner av en liten steinkirke. Hva om det var denne kirken Snorre hadde ment? Torfæus fant kirkeruinen, og sannelig fant han ikke også en stein som hadde noenlunde riktige mål. Den lå som dørhelle utenfor et av husene på Gard. Dermed mente han å ha funnet iallfall hvilken gård Harald var blitt gravlagt på.
Her er det viktig å presisere: Tormod Torfæus fant altså ikke noen gravhaug, han fant bare en stor steinhelle, og det var ikke på Haugar slik det er uttrykkelig skrevet i sagatekstene.
Seksti år senere var amtmann Bendix Christian de Fine på stedet. Han fant igjen steinhella på Gard, og han var enig med Torfæus i at dette måtte være stedet der Harald Hårfagre var begravet. Og hva mer: Like ved kirkeruinen mente han å se restene av en temmelig ødelagt gravhaug. De Fine bestemte seg for at dette «måtte» være Haralds haug.
Så gikk det igjen en hundre års tid. I 1830 tok historikeren Jens Kraft opp spørsmålet om kong Haralds siste hvilested. Han mente at Torfæus og de Fine hadde hoppet for lettvint på konklusjonene, og at man fremdeles måtte holde muligheten åpen for at graven kunne ligge på Hauge. Det ble en langvarig og hard debatt innenfor historikermiljøet. Autoriteter som Gerhard Munthe og Johan Koren Christie forsvarte Torfæus' og de Fines syn. Og til slutt satte antikvar Nicolay Nicolaysen lokk på diskusjonen. I verket Norske Fornlævninger skriver han om gården Sørhaug like ved Skåre kirke:
- Paa [Sørhaug] var i 1842 flere hauger, hvoraf 3 ikke langt fra [Skåre kirke] ... den nordligste, som oftest kaldet Haraldshaugen, et navn, der formodentlig sigter til Harald haarfagre, men i saa fall er urigtigt, blev nogle aar før 1847 aabnet, udgraven til bunds og indrettet til en potetkjeller; ved denne lejlighed forefandtes et uskadt gravkammer med aske af brendte ben og endel smaa forrustede jernstumper.
Og videre, om Gard:
- Paa den anden side af gaarden sees endnu tomten af sognets eldste kirke, og det er naturligvis denne kirke, Snorre sigter til, hvor han taler om Harald haarfagres grav ...
Men når det gjelder gravhaugen blir antikvaren litt vag:
- ... af selve graven eller dens sted vil man nu have vanskeligt for at se noget spor, og af kirken er intet andet levnet end ... dens grundstene ...
Nicolaysen var en stor autoritet på området, og tydeligvis har man etter dette tatt det for gitt at graven virkelig har ligget på Gard, like ved kirken. Men det er underlig å lese at Nicolaysen ikke har vansker med å finne kirkeruinen, men at han har problemer med å erkjenne haugrestene.
Omtrent samtidig med at Nicolaysen ga ut Norske Fornlevninger kom Ivar Aasen med diktsamlingen Symra. Et av diktene her heter Haraldshaugen, og er nedskrevet like etter at han hadde vært på Gard og sett de sørgelige restene av haugen. Diktet forteller om dette, og dikterens tanker omkring det at gjerningene står etter mannen, men at alle konkrete spor forsvinner. I diktet sier Aasen rett ut at haugen er fullstendig ødelagt, og at det ikke er noe særlig mer å se etter. Han fortsetter med å si at dette ikke er noe stort problem. Men andre syntes annerledes. For Aasens dikt ble lest landet over, og mange fattet interesse for den gamle kongegraven.
[rediger] Gjenreisning av monumentet
I 1862 tok Foreningen for norske Fortidsminnesmerkers bevaring kontakt med magistraten i Haugesund. Ønsket var å ta ordentlig vare på de formodede gravhellene, å reparere og gjenreise steinkorset som hadde stått bortenfor, og å sikre den gamle kirketomten. Foreningen for norske Fortidsminnesmerkers bevaring og magistraten samlet sammen midler til å kjøpe området for 70 spesiedaler, hvorav 28 kom fra Foreningen for norske Fortidsminnesmerkers bevaring. Og formannen for foreningen var nettopp Nicolay Nicolaysen. Men det var mange som syntes dette var langt fra tilstrekkelig. En komite av framstående haugesundere appellerte til landsmenn hjemme og ute om å gi et bidrag til reising av et monument over Harald Hårfagre, og at dette skulle reises på ruinene av hans grav til 1000-årsjubileet for slaget i Hafrsfjord. Aksjonen ble støttet av Regjeringen, Stortinget, kongehuset og Foreningen for norske Fortidsminnesmerkers bevaring.
Christian Christie fikk oppdraget med å tegne monumentet, det ble et storslagent konsept, og prisen ble deretter. Budsjettet var på fem tusen spesiedaler, og da var ikke hogging og transport av "fylkessteinene" medregnet, for det var det forutsatt at distriktene skulle betale selv. Alle gode støttespillere til tross, så gikk innsamlingen tregt. Til slutt ble det klart at på denne måten ville monumentet ikke stå klart til jubileet, og komiteen måtte gå til Stortinget for å få ekstrabevilgning til restbeløpet. Bevilgningen kom, selv om den satt et stykke inne. Søren Jaabæk og fire andre bonderepresentanter stemte hardnakket imot. De nektet å gi penger til en konge som hadde tatt odelen fra bøndene!
Tilslutt var monumentet på plass, og det ble avduket ved stor festivitas den 18. juli 1872, i nærvær av kronprins Oscar (den senere Oscar II), førstestatsråd Frederik Stang, stortingspresident Kildal og en sverm av andre framstående personer, foruten 20 000 tilreisende og gjester. Haugesund hadde den gang fire tusen innbyggere, og man kan undres hvordan det var fysisk mulig å motta så mange mennesker! Kronprins Oscar bodde på DS Hansteen i forbindelse med avdukingen.
Etter dette er 18. juli blitt stående som selve Hafrsfjorddagen, og mange har vært overbevist om at dette virkelig var årsdagen for slaget. Blant annet gjorde stadig Vidkun Quisling et nummer ut av at han var født på "årsdagen for Norges samling". I virkeligheten skjedde avdukingen de dagen rett og slett fordi det tilfeldigvis passet kronprinsen best den datoen.
Som nevnt var antikvar Nicolaysen sentral blant dem som bar fram ideen om riksmonument på Gard. Men som en også har sett, var hans argumenter for denne plasseringen ikke blant de stødigste. Før eller senere måtte kritikken komme, og professor Anton Wilhelm Brøgger var først ute. I 1920 ble det funnet en del skjelettrester like ved monumentet, og man spekulerte om det kunne være selve Harald Hårfagre. I et avisintervju forkastet Brøgger en slik tanke, og viste at det måtte være graver fra middelalderkirkegården. Og i den forbindelse plukket han fram de tre løse endene i Nicolaysens argumentasjon:
For det første er det aldri funnet noen grav. Det man har er en dørhelle med nesten de samme dimensjonene som er nevnt hos Snorre, og som kanskje en gang kan ha ligget som dekkhelle i en grav. For det andre er det aldri godtgjort at denne hella kommer fra den gravhaugen som det allerede på Torfæus' tid bare må ha vært noen ynkelige rester igjen av. Og for det tredje er den hellekista som Snorre forteller om et nærmest ukjent fenomen i vikingtiden på Vestlandet. Beskrivelsen passer mye bedre med gravskikken i bronsealderen. Og Brøgger fikk støtte av Haakon Shetelig. Han slo dessuten forsiktig frampå om at kanskje Harald Hårfagre kanskje ikke var begravet på østsiden av Karmsundet i det hele tatt. Det finnes nemlig dokumenterte kongelige gravanlegg fra den aktuelle perioden - på vestsiden! Shetelig hadde nemlig selv gravet ut en skipsbegravelse fra vikingtiden ved Karmsundet i 1902, den lå på Bø, nesten nede ved Avaldsnes, og kaltes Grønhaug.
Sheteligs tanke har fått et tankevekkende apropos helt oppe i vår egen tid. På midten av 1990-tallet stilte Karmøy kommune prosjektmidler til rådighet for å gjennomgå og nytolke Grønhaugfunnet. Det ble gjort av arkeologen Arnfrid Opedal, og hennes resultat er kort fortalt at det dreier seg om en kongelig begravelse i et lite skip, eller en stor båt; ca. 15 m lang. Funnet dateres til omkring midten av 900-tallet. Ut fra sagaene har vi god oversikt over hvilke kongelige personer som har endt sitt liv på stedet i dette tidsrommet. Den ene er Guttorm Eiriksson, sønn av Eirik Blodøks, som ble drept i slag mot onkelen, Håkon den gode. Nå er det vel ikke utenkelig at Håkon har latt lete fram liket av slektningen sin etter slaget, og at han fikk Guttorm begravet på en anstendig måte. Derimot er det vel ikke fullt så rimelig å tro at han lot Guttorm få en hel skipsbegravelse etter gammel skikk og bruk, med rike gravgaver og det hele. Og da sitter man igjen med én annen mannsperson av kongelig byrd som har dødd her rundt midten av 900-tallet, og det er nettopp Harald Hårfagre.
Men så ser det ikke ut til at vi kommer stort lenger i letingen etter Harald Hårfagres grav. De skriftlige kildene har fortalt oss det de kan, og alle arkeologiske kilder på Gard har etter alt å dømme gått tapt. Muligens, en gang i fremtiden kan nye analyser av Grønhaugfunnet bringe oss nærmere løsningen. Inntil da er det fritt fram for å undres. For eksempel: Dersom det virkelig er Harald som lå begravet i Grønhaug, hvorfor er da sagaene samstemte om at graven er på Haugar? Og hvis den kongelige personen i Grønhaug ikke skulle være Harald, hvem i all verden er det da?
[rediger] Eksterne lenker
[rediger] Referanser
Brøgger, Anton W.: Intervju i Haugesunds Dagblad 17.12.1920 ({{{utgivelsesår}}}) de Fine, Bendix Christian: Stavanger Amptes udførlige Historie Stavanger, Dreyer bok. (1978) Krag, Claus: 18. juli 1872. Et hus med mange rom. Arkeologisk museum i Stavanger Rapport 11B s.505-10 Stavanger, Arkeologisk museum i Stavanger. (1999) Nicolaysen, Nicolay: Norske Fornlevninger Christiania . (1862-66) Opedal, Arnfrid: De glemte skipsgravene. Makt og myter på Avaldsnes Stavanger, Arkeologisk museum i Stavanger. (1998) Shetelig, Haakon: Det norske folks liv og historie gjennom tidene. Fra Oldtiden til omkring 1000 e.Kr. Oslo . (1930) Østensjø, Reidar: Haugesund kommune 1835-1895 bd.1 Stavanger, Haugesund kommune. (1958)
