Gioacchino Rossini
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gioacchino Rossini (født 29. februar 1792 i Pesaro i Italia, død 13. november 1868 i Passy ved Paris i Frankrike) var en italiensk komponist, som først og fremst er kjent for sine operakomposisjoner.
Innhold |
[rediger] Livsløp
Gioacchino Rossinis foreldre var begge musikere – faren var hornist, og moren sangerinne. I barneårene flyttet familien fra Pesaro til Bologna, hvor Rossini fikk sin grunnleggende musikalske utdannelse. Der skrev han også sin første ”modne” opera, Il Cambiale di Matrimonio (Ekteskapskandidaten) i 1810. I hjemlandet høstet Rossini store triumfer fram til 1824, da han flyttet til Paris. Der omarbeidet han blant annet Moîse og Maometto II til henholdsvis Mosé et Pharaon og Le Siége de Corinth i samsvar med den rådende franske operastilen.
Bortsett fra årene 1837-1855 levde Rossini resten av sitt liv i Frankrike.
[rediger] Utvikling som operakomponist
Rossinis utvikling som operakomponist kan på sett og vis deles inn i tre faser. Den første perioden strekker seg fram til 1816, og her bygger han i hovedsak på impulsene fra sine forgjengere; primært Domenico Cimarosa (1749-1801), men også Wolfgang Amadeus Mozart. Men allerede i de tidlige verkene aner vi at noe nytt er i ferd med å skje - rytmikken er mer pulserende og orkestreringen langt mer sammensatt. De to mest kjente av de tidligste verkene er nok Tancredi og L'Italiana en Algeri fra 1813, men La Pietra del Paragone fra 1812 fortjener samtidig å nevnes. Det er utrolig at en pur ung komponist på 20 år kunne skrive et så briljant og modent verk - nær sagt et overflødighetshorn av musikk, og samtidig med flere signaler om hva som skulle komme de neste 17 årene!
Il Barbiere di Siviglia markerer slutten på denne fasen, og inneholder samtidig mange elementer som i stor grad peker framover.
Den andre perioden innledes med Otello, som kan sies å markere romantikkens inntreden i italiensk opera. Allerede i Elisabetta lot Rossini orkesteret akkompagnere resitativene, i motsetning til cembaloet som hadde vært tradisjon i italiensk opera tidligere.
Det neste store verket i denne fasen er La Cenerentola, en romantisk komedie som bygger på eventyret om Askepott. Musikalsk sett viderefører denne tråden fra Il Barbiere di Siviglia, og er et oppkomme av iørefallende melodier og briljant orkestrering.
Mens La Cenerentola på mange vis har røtter i tradisjonell italiensk Opera Buffa, bringer La Gazza Ladra bud om Vincenzo Bellinis og Gaetano Donizettis sentimentale verker i opera semiseria-stilen. Operaen handler om en ung tjenestejente som ved en misforståelse anklages for å ha stjålet sølvtøy fra herskapet, mens det i virkeligheten er en skjære som har stukket bort gjenstandene. Landsbydommeren, som har blitt avvist av jenta når han har gjort kur til henne, tar hevn ved å føre henne til retten, og der blir hun dømt til døden for tyveriet. I øyeblikket før henrettelsen skal skje, blir imidlertid tyvegodset gjenfunnet i et skjærerede, og operaen ender lykkelig til slutt. Tre numre skiller denne operaen særskilt fra de foregående, nemlig en brindisi (drikkevise) med innlagte pantomimeinnslag; rettsscenen og marsjen mot skafottet. De to siste scenene viser hvor Donizetti og Bellini kunne hente sin dramatikk og lidenskap fra.
Når La Gazza Ladra fortjener å nevnes spesielt, er dette fordi denne operaen la mye av grunnlaget for de resterende operaene Rossini skrev i Italia, og forsåvidt også for de to operaene han omarbeidet for Paris. Slik sett er utviklingen i Rossinis musikk relativt beskjeden de 12 årene som fører fram til Guglielmo Tell (italiensk for Wilhelm Tell), men da tok han definitivt igjen det forsømte og skrev en dramatisk opera av stort format og med en musikk som virkelig markerte et solid skritt framover. Rossinis tredje fase kan dermed sies kun å bestå av dette siste, monumentale verket.
[rediger] Betydningsfulle operaer
- La Pietra del Paragone (1812)
- Tancredi (1813)
- L’Italiana in Algeri (1813)
- Il Turco in Italia (1814)
- Elisabetta, Regina d’Inghilterra (1815)
- Il Barbiere di Siviglia (1816)
- Otello (1816)
- La Cenerentola (1817)
- La Gazza Ladra (1817)
- Moïse (1818)
- La Donna del Lago (1819)
- Maometto II (1820)
- Semiramide (1823)
- Il Viaggio en Reims (1824)
- Le Comte Ory (1828; for en stor del basert på musikken til Il Viaggio en Reims)
- Guglielmo Tell (1829)
[rediger] Annen musikk
Etter å ha skrevet Guglielmo Tell trakk Rossini seg tilbake som operakomponist; dels av helbredsgrunner, men også fordi han følte at hans samtidige var i ferd med å passere ham når det gjaldt nyvinninger og dristig eksperimentering. Ikke desto mindre tilførte han kirkemusikken en ny dimensjon med Stabat Mater (1832; omarbeidet i 1840-årene), som på mange måter nærmer seg operaen i dramatisk uttrykksfullhet.
I sine siste 10 leveår skrev Rossini en lang rekke klaververker under samlebetegnelsen Les Péchés de Vieillesse, samt det høyst originale kirkemusikalske verket Petite Messe Solennelle.
[rediger] Jernbanefobi
Et av klaververkene fortjener å nevnes spesielt, ettersom det skildrer en dramatisk togreise som ender med en ulykke. Dette transportmiddelet skremte forøvrig Rossini slik at han kun reiste med jernbane én gang i sin levetid.
[rediger] Komponisten som plagierte seg selv
Rossini unnlot sjelden å benytte vellykkede musikalske temaer om igjen. Den overturen vi i dag forbinder med Il Barbiere di Siviglia og intet annet, ble faktisk benyttet ved to tidligere anledninger - henholdsvis Aureliano in Palmira og Elisabetta, Regina d'Inghilterra. Overturen til Il Turco in Italia ble likeledes i en lettere omarbeidet form brukt til Otello.
Ballettmusikken Rossini skrev til Armida i 1817, finner vi også fragmenter fra i senere verker. Deler av den finner vi som ballettinnslag i Mosé et Pharaon, og så å si hele ble benyttet til samme formål da han omarbeidet Otello for Parisoperaen i 1840-årene. En særskilt sats fra ballettmusikken til Le Siége de Corinth omtales dessuten som overture til den bredt anlagte enakteren Il Viaggio a Reims fra 1825 - et formål den imidlertid aldri har blitt anvendt til, skal vi tro kildene. Som en forstår, skaper slik gjenbruk lett problemer når en skal fastslå hvilke verk enkeltnumre egentlig har blitt skrevet til!
[rediger] Ettertidens vurdering av Rossini
Det er hevet over enhver tvil at Rossini betydde uendelig mye for utviklingen av musikkdramatikken i det 19. århundre. Med utgangspunkt i forgjengerne framstår han som skaperen av det nye århundrets italienske opera, og leverer den videre til etterfølgerne Bellini og Donizetti i 1829. På samme måte legger han med Guglielmo Tell grunnlaget for den veien Daniel Francois Auber, Giacomo Meyerbeer og Jacques Fromental Halévy skulle følge videre.
Det faktum at Rossini tjente seg rik på sine komposisjoner og endatil ble en etter forholdene gammel mann, har nok imidlertid gjort ham undervurdert i enkelte sammenhenger. Hans livsløp harmonerte nemlig dårlig med det romantiske ideal om en fattig, sykelig kunstner som dør ung, og i tillegg er en gripende, dyptloddende patos stort sett fraværende i hans verker. Det betyr ikke dermed at Rossini ikke var i stand til å skrive virkelig vakker musikk: Allerede i 1. akt av Il Signor Bruschino (1813) forekommer en duett med en instrumental innledning av stor skjønnhet, og hans virtuose behandling av treblåserrekken finnes det utallige eksempler på.
