Den stille uke
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Den stille uke er tiden mellom palmesøndag og påskedag. Den kalles også den hellige uke (latin Hebdomas sancta) eller Den store uke (Hebdomas maior). Uken omtales også ofte feilaktig som påskeuken, som egentlig er betegnelsen på uken mellom påskedag og 2. søndag i påsketiden.
I den tidligste kristne liturgi ble påsken antagelig feiret kun på påskedag. Etterhvert begynte man å feire den over flere dager, for å følge Jesu lidelseshistorie. Dette skjedde særlig i forbindelse med at pilegrimmer begynte å valfarte til Jerusalem. På slutten av 300-tallet var langfredag og påskeaften regnet som dagene for Jesu lidelse, og det utviklet seg en egen liturgi for disse dagene.
Pave Leo den store bestemte på 400-tallet at man i Roma skulle lese de fire evangelistenes lidelseshistorier på palmesøndag, onsdag og fredag i den stille uke og påskenatt. Dette ble etterhvert endret, men ordningen ble i Den katolske kirke gjeninnført av Pius XII i 1955. Mange protestantiske kirker følger en lignende modell.
Navnet kommer av at man tradisjonelt ikke ringer med kirkeklokker denne uken. Andre navn er dimmel-uken, dømmel-uken eller dymbill-uken, som refererer til en dymbill, en treklubbe som kunne brukes til å slå på klokkene med dersom det var behov for å ringe med dem, slik at de fikk en dempet klang. Denne tradisjonen er beholdt i Den katolske kirke, hvor man ringer under Ære være Gud i det høyeste på skjærtorsdag for så å la klokkene stilne inntil påskevigilien. Dette er et symbol på sorg og tomhet i de dagene som minner om Jesu lidelse og tiden han lå i graven.
Det er også vanlig i mange kirker, og foreskrevet i Den katolske kirke, at statuer og andre bilder i kirkene dekkes til, helst med fiolette kleder.
