Calixto Garcia
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Calixto Garcia Iñiguez (født 4. august 1839 i Holguín på Cuba, død 11. desember 1898) var en framtredende cubansk general under den cubanske uavhengighetskrigen (Bilder av Garcia).
Innhold |
Garcia var en fysisk stor og kraftig mann med høy utdannelse i militære og allmene fag. Det sies at han hadde et heftig temperament, men at han alltid handlet rasjonelt og strategisk klokt i felten. Han stammet fra en lang rekke av spanske aristokrater og offiserer. Bestefaren - Calixto Garcia de Luna e Izquierdo - hadde kjempet på Spanias side mot opprørstroppene til Simon Bolivar i Venezuela i 1821 og flyktet etter tapet til Cuba. Der ble han etter en tid fengslet for å kreve forbud mot slaveri og for å ha forsøkt, den 18. mars 1837, å henge en prest som var tilhenger av slaveriet.
[rediger] 10 års krigen
Calixto Garcia gikk med i Carlos Manuel de Céspedes d.e.'s opprør mot Spania i 1868 og ble raskt en av lederne for Los Mambies. I fem år kjempet han med suksess mot spanjolene, men i september 1873 ble han og 16 andre gerilja-krigere overrasket av spanske tropper på over 500 mann. Da han skjønte at de ville tape mot overmakten og for å unngå å bli fengslet, stakk han pistolen med sin siste kule i munnen og trakk av. Kulen gikk imidlertid ikke inn i hjernen, men kom ut i pannen. Dermed overlevde Garcia, men skulle for resten av livet bli plaget med hodepine. Han ble sendt til Spania og satt i fengsel til fredsavtalen (El Pacto del Zanjón) ble undertegnet i 1878 mellom cubanske opprørere og Spania.
[rediger] Den lille krig
Like opprørt over fredsavtalen som general Antonio Maceo reiste Garcia umiddelbart fra Spania etter frigivelsen. Via Paris ankom han New York der han blant annet møtte José Martí og Antonio Maceo. Sammen med Maceo dro han deretter til Cuba der de iverksatte «den lille krig» (La Guerra Chiquita) som fant sted i årene 1879 - 1880. Igjen ble Garcia tatt til fange, men på grunn av sin aristokratiske bakgrunn unngikk han å bli henrettet og ble igjen forvist til Spania. Der levde han i 17 år, bevoktet av politiet i Madrid, og livnærte seg og sin familie gjennom å undervise i klassiske fag.
[rediger] På kant med USA
Da opprøret startet på nytt på Cuba i 1894 lyktes han å flykte fra Spania. I New York møter han José Martí, Máximo Gómez og Antonio Maceo. Etter å ha organisert innsamlingsaksjoner til kjøp av våpen, drar de i 1895 til Cuba og engasjerer seg på ny i felten i den cubanske uavhengighetskrigen. I 1898 kjemper Garcia videre i den spansk-amerikanske krigen og spiller en viktig rolle i erobringen av Santiago de Cuba sammen med avdelinger fra Los Mambies og Rough Riders. Han kom imidlertid raskt på kant med amerikanernes rasistiske behandling av afrocubanerne i Los Mambies og til USAs avvisning av kravet om Cubas suverenitet. Det sies at den temperamentsfulle Garcia ved et par sammenhenger var nær på å gå i direkte kamp med offiserer fra Rough Riders.
Etter at Spania kapitulerte samme år, dro han som leder av en cubansk komitee til Washington for å drøfte Cubas framtid med president William McKinley. Her døde han like etter av lungebetennelse, 59 år gammel. Han ble midlertidig bisatt i Washington, men året etter fraktet tilbake og gravlagt på Cuba.
Calixto Garcia regnes som en av Cubas største nasjonale helter og det finnes en rekke statuer av han samt bygninger og gater som bærer hans navn. Hans portrett finnes også på de cubanske 50 pesos sedlene.
[rediger] Litteratur
- John M. Kirk (1984) «José Martí: mentor of the Cuban nation». University Press. ISBN 0813008123
- Suchlicki, Jaime (2002) «Cuba from Colombus to Castro», Potomac Books, ISBN 1574884360
