Bjørnøya
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Bjørnøya | |
| Areal | 178 km² |
| Herav isbre | 0 km² |
| Omkrets | 88 km |
| Høyeste punkt | 535 moh. (Miseryfjellet) |
| Område | Svalbard |
Bjørnøya er en øy i Barentshavet på 178 km² (74°18′ N 19°06′ Ø). Øya ble oppdaget av den nederlandske oppdagelsesreisende Willem Barents i 1596. På vei inn til land møtte hans folk en svømmende isbjørn. Derav kommer navnet Bjørnøya (på nederlandsk: Beeren Eiland). Øya hører til Norge politisk sett. Den er ganske avsidesliggende og ligger et stykke sør for Spitsbergen, men den er en del av øygruppa Svalbard. Den er også en del av Svalbard administrativt sett. Øya er på grunn av sin beliggenhet siden 1900-tallet blitt stadig mer strategisk interessant, både fra en militær, økonomisk og ressursmessig synsvinkel. Farvannene rundt Bjørnøya har vært ett av de områdene hvor omlasting av overfisket torsk har foregått.
Innhold |
[rediger] Historie
På 1600- og 1800-tallet ble det drevet intens fangst av hvalross på Bjørnøya og flere andre steder i Arktis som medførte at bestanden ble utryddet. Mange fangstfolk frøs eller sultet i hjel. Funn i en del graver tyder også på voldsbruk mellom de forskjellige fangstekspedisjoner.
Man har også drevet jakt på isbjørn. Dessuten har det også vært norsk og russisk hvalfangst og selfangst i havområdene omkring øya. Rester av en hvalstasjon fra 1905–08, finnes på øya.
Bjørnøyas status som norsk land ble endelig fastslått ved Svalbardtraktaten av 9. februar 1920. Undertegnelsen fant sted i Paris. Signatorstatene var, foruten Norge, USA, kongeriket Storbritannia og Irland, kongeriket Danmark, Frankrike, kongeriket Italia, keiserriket Japan, kongeriket Nederland og kongeriket Sverige. Blant de land som senere tiltrådte avtalen var blant annet Sovjetunionen (selv om sovjeterne i 1944 forestilte seg en annen løsning, se lenger ned).
Ikke bare nordmenn men også svensker har gjennomført geografiske ekspedisjoner for å utforske øya. En svensk ekspedisjon gjennomførte de første undersøkelsene i Ellasjøen, en innsjø som ligger på den sørlige delen av Bjørnøya. I perioden frem til 1930-tallet var det flere ekspedisjoner som både beskrev geologi, flora og fauna.
Helt siden 1609 har man vært kjent med at øya hadde forekomster av kull. Gruveanlegget ved Tunheim ble etter hvert etablert med 25 hus, og i perioden 1915–40 ble det gjort optimistiske, men mislykkede forsøk på lønnsom gruvedrift. Rester av jernbanelinjen fra gruvene til utskipningshavnen på øya er fremdeles synlig.
Hele Bjørnøya var i privat eie fra Bjørnøen AS ble stiftet i 1918 fram til 1932 da staten overtok alle aksjer. Bjørnøen AS eksisterer fortsatt som et statlig aksjeselskap. Styret for Kings Bay AS er også styre for Bjørnøen AS. Styret er underlagt eierskapsseksjonen i Nærings- og handelsdepartementet.
I 2002 ble Bjørnøya med sjøområdet ut til fire nautiske mil fredet som naturreservat.
[rediger] Bjørnøyas strategiske betydning
Både under annen verdenskrig og under den kalde krigen hadde farvannene rundt Bjørnøya stor militærstrategisk betydning. Selv om militærinstallasjoner eller havner på selve øya ikke gir meget mening, har det vært av stor betydning hvilke land eller allianser som har behersket denne delen av Barentshavet.
Under annen verdenskrig kom verken Bjørnøya eller det øvrige Svalbard under tysk militær kontroll, men i september 1941 plasserte den tyske marine en automatisk radiostasjon på øya.
De vestallierte forsyningskonvoiene med militærutstyr til russerne seilte fra Atlanterhavet og forbi Bjørnøya (sør eller nord for øya) på sin vei til Murmansk og andre havner på Kolahalvøya, og den tyske krigsmarines og Luftwaffes angrep på konvoiene var særlig intense i nettopp dette farvannet. For eksempel hadde konvoien PQ-17, den som ble gjenstand for de kraftigste angrepene, sine største tap i området nord for Bjørnøya i juli 1942. De nesten like dramatiske angrepene på konvoien JW 51B fant sted nyttårsaften 1942 øst for Bjørnøya.
Sjøslaget ved Nordkapp mellom den britiske og den tyske marine pågikk over et stort sjøområde sørøst for Bjørnøya julen 1943, og begynte nokså nær Bjørnøya. Her mistet tyskerne slagskipet Scharnhorst.
I november 1944 foreslo Sovjetunionens utenrikskommissær Vjatsjeslav M. Molotov overfor Norges utenriksminister Trygve Lie (London-regjeringen) at Svalbardtraktaten skulle annulleres, eller «kastes i papirkurven», som han sa. Molotov foreslo at hovedøygruppen med Spitsbergen skulle gjøres til et norsk-sovjetisk kondominium, dvs. komme under norsk-sovjetisk felles administrasjon. Bjørnøya skulle derimot overføres til sovjetisk suverenitet. Senere, i april 1945 var «forslaget» justert: Nå mente russerne at man skulle enes om at «forsvaret av Svalbard-øygruppen er et fellesanliggende for Norge og Sovjet-Samveldet.» Til gjengjeld unngikk de begrepet «kondominium», og det ble sagt intet om at Bjørnøya skulle overføres til sovjetisk suverenitet.
Sovjetunionen frafalt deretter i all stillhet sin pågående interesse for justeringer av status quo.
Under den kalde krigen var farvannene mellom Finnmark og Svalbard av stor militær interesse. Den sovjetiske nordflåte måtte gjennom disse farvannene for å nå ut til Nordatlanteren. Dette gjaldt ubetinget alle overflateskipene, og selv om ubåtene kunne benytte seg av ruter nord for Svalbard ville de likevel vanligvis passere mellom det norske fastland og Bjørnøya, eller mellom Bjørnøya og Spitsbergen, ettersom dette var den korteste og letteste kurs. NATOs overvåkning av farvannene var intens, både med skip, fly (som fra den norske 333-skvadronen), satellitter og f.eks. lytteutstyr på havbunnen.
Den 7. april 1989 brøt det ut brann på den sovjetiske atomubåten «K-278 Komsomolets», og den sank 74 km sør-sørøst av Bjørnøya. Av mannskapet på denne angrepsubåten omkom 42, mens 25 ble reddet. Andre episoder av lignende (men muligens mindre alvorlig) karakter skjedde i samme periode i farvann noe lenger unna Bjørnøya. Norske analyser av prøver tatt i 1994 på havbunnen ved «Komsomolets» har vist at radioaktivt plutonium lekker eller har lekket ut av de to atomtorpedoene i vraket.
Den norske kystvakten og luftforsvarets 337- og 330-skvadroner er fremdeles engasjert i overvåkning av farvannene, men nå er hovedbegrunnelsen for overvåkningen knyttet til forvaltningen av de store fiskeriressurser i havområdene. Det gjelder å forhindre overfiske og tjuvfiske. Det har vært, og tildels er, særlige vanskelige konflikter med utenlandske fiskere, blant annet med islandske og med russiske fiskebåter.
I slutten av oktober 2005 sa sjefen for kystvakten, Geir Osen, at man i 2004 dokumenterte et uregistrert fiske i Barentshavet på 100.000 tonn torsk. Det tilsvarer fisk for én milliard kroner. Det utgjør en femdel av det lovlige fisket i området. Det er i hovedsak russiske fiskefartøyer som står bak tjuvfisket, mente Osen. På sikt kan overfiske føre til at man ikke når målet om en bærekraftig utvikling.
Kystvakten har registrert at det skjer meget omlasting av fisk til havs. Omlasting betyr at et fiskefartøy leverer fangsten til et transportfartøy som bringer fiskeproduktene til land, for eksempel en havn i Europa. Kystvakten mente at mye tyder på at en del av fisken som omlastes, aldri rapporteres til norske myndigheter. Dermed blir kvotene overfisket. Overfisket er en trussel mot spesielt torskebestanden i Barentshavet.
Bjørnøya og Hopen har tradisjonelt vært de områdene hvor omlastingen har foregått. I 2004 ble det registrert økt omlasting også i Gråsonen, Smutthullet og Smutthavet.
[rediger] Geografi
Mesteparten av øya er vernet som Bjørnøya naturreservat. Midtpunktet på øya ligger omkring 74°26′ N 19°04′ E. Bjørnøya naturreservat ble opprettet ved kongelig resolusjon den 16. august 2002. Naturreservatet omfatter hele øya og tilhørende sjøområder ut til fire nautiske mil, med unntak av et mindre landareal (1 200 daa) omkring stasjonen i nord.
Øya er omtrent trekantet av form, med en spiss omtrent rett mot sør, og måler ca. 20 km fra nord til sør. Den er ca. 15 km på det bredeste. Den stikker opp fra et undervannsplatå med dyp på mindre enn 100 meter. Øya er sterkt påvirket av bølgeaktivitet, og er derfor nesten overalt omgitt av bratte klippekyster. Landskapet kan naturlig deles i et sørlig fjellområde og et nordlig lavlandsområde. Fjellområdet utgjør ca 1/3 av øyas areal, mens lavlandsområdet utgjør 2/3. Lavlandsområdet ender oftest i en 10-30 meter høy brattkant mot sjøen, noe som de fleste steder gjør landing med båt vanskelig. Det finnes enkelte viker med sandstrender og sandbunn, men heller ikke disse er særlig godt beskyttet mot vind og sjø. Kystlinja er overalt svært eksponert, og havet graver seg stadig innover, særlig i de yngre, løse bergartene der erosjonen går raskt.
Den sørlige delen av øya domineres av fjellmassiver. Miseryfjellet med de tre toppene Urd (536 meter) Verdande (462 m) og Skuld (454 m), og Antarcticfjellet på 360 m preger sørøstkysten. Fra sørspissen og fem km oppover langs vestkysten reiser Fuglefjellet (411 m), Hambergfjellet (440 m) og Alfredfjellet (420 m) seg som høye kystklipper fra havet. Rundt den sørligste delen av øya finnes loddrette stup på mer enn 400 m som går rett i havet. Høye, frie fjellvegger nær kysten finnes også i Miseryfjellets østside. Nær sørspissen har bølgenes erosjon sammen med oppsprekkingen i bergartene formet trolske oppstikkende «staur», som Sylen og Stappen. Mindre staurer finnes også på nordøst- og vestsiden av øya. På sørøya finnes også kysthuler, blant annet den kjente Perleporten hvor det er mulig å passere med småbåt.
Bjørnøya har over 700 små innsjøer, som dekker omkring elleve prosent av arealet. De største av innsjøene er Øyangen midt på øya og Laksvatnet i nord. I sør ligger Ellasjøen, som fikk sitt navn etter fornavnet til kona til lederen for en svensk forskningsekspedisjon på 1920-tallet. Blant andre vann kan nenves Spælvatnet, Vomma, Helin, Kalven, Lomvatnet og Hausvatnet.
[rediger] Virksomhet på Bjørnøya i dag
Som på Jan Mayen er det ikke permanent bosetning på øya, men på nordsiden av øya ligger Bjørnøya meteorologiske stasjon som har bemanning året rundt. Stasjonen ligger i Herwighamna og er den eneste faste virksomheten på øya. Her er det normalt ni ansatte med halvårskontrakter.
[rediger] Bjørnøya meteorologiske stasjon
Arbeidet på Bjørnøya meteorologiske stasjon består i hovedsak av telekommunikasjon (Bjørnøya radio) og meteorologiske observasjoner. I tillegg betjener besetningen en del forskningsinstallasjoner for norske og utenlandske forskningsinstitusjoner. En ny stasjonsbygning ble tatt i bruk i 1968.
[rediger] Bjørnøya radio
Bjørnøya radio (LJB) ble opprettet i 1919. Høsten 1996 ble ekspedisjonen fjernstyrt over satellitt og styres nå fra Bodø radio. Lokalet til gamle Bjørnøya radio er i dag innredet som et museum. Denne radiobygningen ble bygd på 1940-tallet.
[rediger] Forskning i dag
Norsk Polarinstitutt gjennomfører årvisse ekspedisjoner til Bjørnøya, for det meste i ornitologisk forskningsøyemed. Utsiktene til oljeleting i farvannene sør for Bjørnøya har økt viktigheten av forskning og observasjoner. Dette er var bakgrunnen for at polarinstituttet i 1986 etablerte et program for overvåking av sjøfuglbestandene på Bjørnøya.
Det vektlegges i økende grad også forskning på klimaendringer og på miljøforgiftning.
I de senere år har natur- og miljøforskningen som har vært gjennomført på øya, frembrakt resultater som vekker internasjonal oppsikt. På 1980-tallet ble det funnet døde polarmåker på Bjørnøya. Funn av miljøgifter i det arktiske miljø og en begynnende forståelse for at miljøgifter kan langtransporteres med luft- og havstrømmer resulterte i at overvåkningsprogrammet AMAP (Arctic Monitoring and Assessment Programme) ble startet opp i 1991. Miljøgiftene på øya er langtransportert og kommer fra de industrialiserte landene lengre sør. Organiske miljøgifter oppkonsentreres i de fettrike arktiske næringsskjedene og flere undersøkelser har vist at miljøgiftene kan påvirke dyrelivet negativt.
[rediger] Turisme
Turiststatistikken for Bjørnøya er svært mangelfull. Dette skyldes bl.a. at en del båter anløper Bjørnøya på tur nordover, uten å ha vært i kontakt med Sysselmannen på Svalbard. Det ble omkring årtusenskiftet likevel registrert en noe økende frekvens av turister som besøkte øya. Det er kun registrert turistferdsel i månedene fra juni til september.
Ut fra hvor det er mulig å komme i land og kjennskapen til hvor folk går i land, vet man at det er i Sørhamna, Kvalrossbukta, Russehamna og Herwighamna (stasjonen) det oftest går folk i land fra båter. Ved gode vær- og landgangsforhold blir også Tunheim år om annet besøkt. I tillegg må nevnes at flere av båtene som passerer Bjørnøya, går opp mot land ved fuglefjellene sør på øya med turister.
[rediger] Dyre- og fugleliv, ferskvannsfisk
Det er sjøfuglene som dominerer dyre- og fuglelivet på Bjørnøya. De hekker i klippeveggene rundt hele øya, men spesielt store er koloniene rundt sørspissen. Samlet sett regnes Bjørnøya for å ha en av de største sjøfuglkoloniene på den nordlige halvkule. En av grunnene til opprettelsen av Bjørnøya som naturreservat var at torvavsetningen på toppen av fuglefjellene er sårbare, og ville kunne påføres betydelig skade eller bli ødelagt uten et tilstrekkelig vern.
[rediger] Fugler
Hele 126 fuglearter er registrert på eller ved øya, noen av dem riktignok antatt tilfeldige besøk av fugl med leveområder lenger sør. 33 arter er registrert hekkende.
Blant de mange fuglearter som hekker på øya kan nevnes alkefugl (som lomvi, polarlomvi (også kalt islom), alkekonge, lunde, teist og alke), måsefugl (som krykkje, polarmåke, svartbak og rødnebbterne), vannfugler som andefugler og lommer, og andre sjøfugl som havhest, tyvjo og storjo. Snøspurven er eneste spurvefugl som er vanlig på Bjørnøya, skjønt noen få steinskvett også formodes å hekke der.
Om høsten er Bjørnøya viktig rasteplass og beiteområde for trekkende gjess på vei sørover til vinterområdene fra Spitsbergen og andre deler av Svalbard. Dette gjelder først og fremst hvitkinngås, der så godt som hele bestanden mellomlander på Bjørnøya. Også kortnebbgås og ringgås benytter Bjørnøya til mellomlanding på vei sørover. Noen få par av kortnebbgås og hvitkinngås hekker på øya.
Andre polare fugler som er observert er svalbardrype og snøugle.
[rediger] Pattedyr
Av pattedyr er det en beskjeden bestand av polarrev på øya, og det er også jevnlige besøk av isbjørn.
[rediger] Ferskvannsfisk
Ferskvannsfaunaen beskrives som fattig. Svalbardrøye er den eneste fiskearten.
[rediger] Annet
Bjørnøya omtales i Alistair MacLeans spenningsroman «Bear Island» fra 1971. I 1979 ble boken filmatisert, med filmstjernene Donald Sutherland, Richard Widmark, Vanessa Redgrave og Christopher Lee. Filminnspillingen fant sted i Canada og Alaska, og landskapsscenene har slett ingen likhet med virkeligheten på Bjørnøya.
[rediger] Se også
[rediger] Litteratur
- Bjørnøya: historie, natur og forskning. (Tromsø museum, 2004) ( hefte, 72 s.) (temanr av Ottar ; nr 253)
- Willem Barentsz' siste reise / etter Gerrit de Veers beskrivelse fra 1598 ; oversatt og med innledning, kommentarer og noter av Inez Boon Ulfsby. (Aschehoug, 1997)
- Keilhau, B.M. (1797–1858). En reise til Beeren Eiland og Spitsbergen i 1828. (Skien: Vågemot miniforl., 1997) (hefte, 48 s.)
- Kjelldahl, Dag Hagenæs. Bjørnøya: På utpost i ishavet. (Grøndahl forlag, 1973)
- Worsley, David mfl "The geological evolution of Bjørnøya, Arctic Norway: implications for the Barents Shelf" (Norwegian Journal of Geology 81, 195–234, 2001)
[rediger] Eksterne lenker
- Sysselmannen på Svalbard: Forvaltningsplan for Bjørnøya 2003-2008, Administrative plan for Bjørnøya 2003-2008
- Meteorologisk Institutt: Om Bjørnøya
- Tromsø geofysiske observatorium: Om Bjørnøya
- Harmon D. Maher, University of Nebraska: Geology of Bear Island, Norway
- Lovdata: Forskrift om fredning av Bjørnøya naturreservat på Svalbard
- Kultur på Bjørnøya på kart fra Kulturnett.no
