Hvitkinngås
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Hvitkinngås | |
|---|---|
 |
|
| Vitenskapelig(e) navn: |
Branta leucopsis |
| Norsk(e) navn: | hvitkinngås, grønlandsgås |
| Hører til: | andefamilien, andefugler, fugler |
| Habitat: | beiter på dyrka mark, enger og våtmarksområder nær kysten |
| Utbredelse: | hekker i bratte fjell på Grønland, Svalbard og Novaja Semlja, overvintrer i Irland, Skottland og Nederland. |
Hvitkinngås (vitenskapelig navn Branta leucopsis) er ei gås som tilhører slekten Branta i andefamilien. Det vitenskapelige navnet betyr på norsk «brent hvitansikt», noe som stemmer med utseendet til hvitkinngåsa. Det finnes mange lokale norske navn for hvitkinnggås, slik som råttgås, spitsbergengås, svalbardgås og grønlandsgås, men også raggegås og havregås. De to sistnevnte navnene brukes også om ringgås.
Innhold |
[rediger] Beskrivelse
Hvitkinngåsa blir 60 til 70 cm lang og veier mellom 1,5 til 2,5 kg. Vingespennet er rundt 120-142 cm. Nesten umulig å skille på kjønnene, men hannen blir litt større enn hunnen.
Ansiktet er hvitt eller gulhvitt, med en svart tøyle mellom det svarte nebbet og øyne. Bakhodet er svart. Brystet og halsen er lik som bakhodet, svart, som står i sterk kontrast til den lyse undersiden. Buken er hvit eller veldig lys grå, mens kroppsidene på undersiden er tverrstripet i grått og hvitt. Oversiden og vingene er askegrå med svarte og hvite tverrstriper. Beina er svarte, med svømmehud mellom tærne.
De kan forveksles med kanadagåsa ved første øyekast, men kanadagåsa har ikke en hvit panne slik som hvitkinngåsa, dessuten er kanadagåsa nesten dobbelt så stor som hvitkinngåsa. På lang avstand og i flukt kan hvitkinngås også forveksles med ringgås, især den lyse varieteten Branta bernichla hrota som hekker på Grønland og Svalbard. Det hvite karakteristiske ansiktet er vanskelig å se, derfor er den skarpe kontrasten mellom svart bryst og hvit buk et mye bedre kjennetegn, samt at hvitkinngåsa er lys på undersiden av vingene i flukt, mens ringgåsa er mørk grå.
Ungfuglen ligner de voksne, men mangler de hvit tverrstripene på ryggen, samt grått vatret på kroppsidene og mangler de tydeligere tverrstripene som de voksne har.
Lydmessig høres hvitkinngjessene på lang avstand ut som en flokk småhunder, med forskjellige gjentakende hese, glefsende lyder som «gra-gra-gra», «kak-kak-kak», «rott-rott» eller et utdratt «kæææ».
Hvitkinngåsa kan bli opptil 19 år gammel.
[rediger] Utbredelse og bestand
Hvitkinngåsa består av tre hovedbestander, som har forskjellige overvintrings- og hekkesteder; fra vest til øst.
- Hekking på østkysten av Grønland, overvintrer på Hebridene i Skottland og vestkysten av Irland. Ca. 40 000 individer.[1]
- Hekking på Svalbard, overvintrer ved Solway Firth i Skottland. Ca. 20 000 individer.[1]
- Hekking på Novaja Semlja og de nærliggende områdene i sør i Russland, overvintrer ved kysten til Nederland og vestlige Tyskland. Ca. 200 000 individer.[1]
- Samt en fjerde bestand som består av «russiske avhoppere» som har hekket ved Svenskekysten siden 1975. Overvintrer i Nederland. Ca. 13 000 individer.[2]
Totalbestanden av hvitkinngjess er mellom 250 000 - 300 000 individer, og har hatt en kraftig vekst de siste 40-årene.
I Norge er det satt ut hvitkinngjess ved en rekke plasser i Sør-Norge, og observert hekking. Bestanden er i Sørøst-Norge på rundt 120 par[3] og finnes hovedsakelig i Bunnefjorden i Indre Oslofjord. Disse hvitkinngjessene overvintrer i Nederland.
Svalbard-bestanden blir observert langs Helgelandskysten når de trekker både nordover og sørover, forsinkende individer kan overvintre i Norge.
[rediger] Føde
Som gjess generelt lever hvitkinngåsa utelukkende av vegetabilsk føde, men når mattilgangen er dårlig kan den ty til muslinger, snegler og tang. På sommeren når den er i de arktiske strøk lever den av tundragress og andre vekster som tåler det arktiske klimaet. I vinterhalvåret er favorittføden hvitkløver, men de eter også gress, starr og vierskudd, de tar også poteter og andre rotfrukter som blir lagt ut av bønder.
[rediger] Adferd
Hvitkinngjessene lever i flokker nesten hele året. Det er kun under hekketiden at de deler seg inn i separate par eller mindre flokker.
Under trekktiden slår gjerne flokker seg sammen før de trekker nord- eller sørover. Hvitkinngåsa trekker som de fleste gjess i en V-formasjon, men ved lav flyging flyver den som regel som ringgåsa, i en uregelmessig U-formasjon. Vårtrekket begynner i midten av april og vintertrekket i begynnelsen av september. Grovt sett mister hvitkinngjessene 10 g i kroppsvekt per 10 mil de flyr, derfor har hvitkinngjessene rasteplasser underveis hvor de bruker tiden til å ete. Svalbard-bestanden raster ved Helgelandskysten og Bjørnøya, noen ganger også på Andøya.
[rediger] Hekking
Hvitkinngåsa er monogam og danner par som normalt varer livet ut. Skulle den ene partneren dø, velger den andre seg en ny partner. Hvitkinngåsa hekker som regel i bratte fjell ved kysten som er utilgjengelige for polarreven, men den svenske bestanden holder seg på små holmer. Reiret er en grop i sand eller jord, og er foret med dun, fjær og gress. Reirplassen benyttes gjerne år etter år. Hunnen legger 3-6 glinsende hvite egg i slutten av mai eller begynnelsen av juni, og det er kun hunnen som ruger. Eggene blir som regel skittengule mot slutten av rugetiden som varer 24 til 25 dager. I hele rugetiden forlater hunnen kun reiret for å ete, hannen holder seg i området, gjerne bare noen meter fra reiret, og holder vakt.
Siden hvitkinngjessene hekker i utilgjenglige bratte fjellskrenter er de også langt fra maten. Istedet for å bringe maten til de nyklekte gåsungene, lokker de voksne ungene til å hoppe ned. De tre dager gamle ungene er ikke i stand til å fly, men de hopper ned fjellskrenter uten å nøle. Det er deres beskjedne størrelse og lette vekt som beskytter gåsungene fra å bli alvorlig skadd. Etter denne halsbrekkende manøveren fører foreldrene gåsungene til omliggende våtmarksområder for å beite.
Gåsungene er flyvedyktige etter syv uker.
[rediger] Fredning
- 1948 – 300 hvitkinngjess talt opp i vinterhalvåret i Solway Firth, dette var hele Svalbard-bestanden.
- 1954 – bestanden fredet i Skottland.
- 1955 – Norge fulgte opp og fredet hvitkinngjessene på Svalbard.
- 1957 – overvintringslokaliteten vernet; Caerlaverock naturreservat.
- 1970 – vinterreservatet utvidet ved at 2 omliggende områder ble kjøpt opp, vesentlig finansiert av en aksjon av Norsk Villmarksfond.
- 1973 – 15 fuglereservater opprettet på Svalbard med ferdselsforbud.
- 1976 – en ny opptelling viste ca. 7200 hvitkinngjess i Svalbard-bestanden.
- 1986 – bestanden talte 10 500 individer.
I dag er hvitkinngåsa fortsatt på rødlista over truede dyrearter. De kategorisert som lavere risiko av IUCN.
[rediger] Myte
Det engelske navnet til hvitkinngåsa (Barnacle goose) og det vitenskapelige navnet til ringgåsa (Branta bernicla), kommer fra et gammelt sagn at hvitkinngåsa og ringgåsa kom ut av det eggformede skallet til andeskjell (engelsk: Gooseneck barnacle). Noe som var logisk siden disse gjessene aldri ble sett på sommeren. Mens de var antatt å utvikle seg under vann, var de faktisk i fjerne arktiske strøk. I andeskjellet bor det et havlevende krepsdyr som lever av plankton.
Sagnet passet også katolikkene fordi det gjorde det mulig for dee å klassifisere disse gjessene som fisk, og kunne derfor spise gjessenes kjøtt i fasten. Utsmykninger på noen vaser som er funnet i Mykene tilsier at sagnet var kjent allerede i antikken og sagnet ble ikke motbevist før utpå 1800-tallet.
[rediger] Referanser
- ^ 1,0 1,1 1,2 Dyr i verdens natur - Fugler s.12.
- ^ Fugler i Norge og Norden s. 45
- ^ Dyr i Norges natur - Fugler s. 56
[rediger] Litteratur
- Norges fugler, Svein Haftorn, Universitetsforlaget, 1971
- Svalbards fugler, Magnar Norderhaug, Dreyer, 1989 ISBN 82-09-10528-0
- Norges dyr: Fuglene bind I, J.W. Cappelens Forlag, 1991-92 ISBN 82-02-12814-5
- Fuglene våre: Norges fugler i farger, Carl-Fredrik Lundevall, Aschehoug, 1989 ISBN 82-03-15923-0
- Dyr i Norges natur: Fugler, Bertmark Norge, 2005 ISBN 82-7624-071-2
- Fugler i Norge og Norden, Carl-Fredrik Lundevall, Damm forlag, 2005 ISBN 82-04-10090-6
