Kriegsmarine
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Kriegsmarine var navnet på den tyske marinen i perioden 1935 til 1945. Forløperen var Reichsmarine og etter den andre verdenskrig ble de få gjenværende skipene fordelt mellom seierherrene. Etter at Vest-Tyskland rustet opp igjen og ble medlem av NATO i 1956 ble marinen uformelt referert til som forbundsmarinen. Etter gjenforeningen i 1990 ble det bestemt at marinen skulle kalles Deutsche Marine.
[rediger] Historie
Etter slutten av første verdenskrig la Versailles-traktaten begrensninger på tysklands millitære slagkraft. Luftwaffe ble nedlagt, mens marinen - Reichsmarine - fikk ha maksimalt 6 større krigsskip inntil 10 000 tonn, og et begrenset antall mindre fartøyer. Lommeslagskipene «Admiral Graf Spee», «Deutschland» og «Admiral Scheer» ble bygget for å komme akkurat under grensen på 10 000 tonn.
Etter at nasjonalsosialistene grep makten i 1933 startet Tyskland å ruste opp. I mars 1935 kunngjorde Hitler at han ikke lengre anså seg bundet av traktatens millitære bestemmelser, og juni samme år inngikk Storbritannia og Tyskland en flåteoverenkomst som tillot tyskerne å bygge opp en flåtestyrke langt utover Versailles-traktatens begrensninger.
Kriegsmarine ble dannet 1. juni 1935 under ledelse av storadmiral Erich Raeder og markerte starten til et stort byggeprogram av tyske skip, i 1935 ble kjølen strukket på slagskipene «Gneisenau» og «Scharnhorst», og i 1936 «Tirpitz» og «Bismarck».
Kriegsmarine var første gang i kamp i den spanske borgerkrigen, og et marinefartøy ble brukt i innledningen til gjenerobringen av Danzig 1. september 1939 og Erich Raeder var pådriver for at Norge skulle invaderes for å gi Kriegsmarine baser. I begynnelsen hadde de store overflateskipene en viss suksess, men de ble jaget av den overlegne britiske marinen og viste seg å være sårbare for luftangrep. Etter at flaggskipet «Bismarck» ble senket i 1942 bestemte tyskerne seg å satse på ubåtflåten som hadde suksess inntil 1943. Overflateskipene spilte en rolle da tyskerne trakk seg tilbake ved slutten av krigen.
[rediger] Kriegsmarine i Norge
Den tyske marinen var sterkt involvert i invasjonen av Norge, og led alvorlige tap i norske farvann. Etter at invasjonen var gjennomført etablerte tyskerne flere viktige baser for overflatefartøyer og ubåter i Norge.
Etter at «Marineoberkommando (MOK) Norwegen» ble opprettet i april 1940 kom det etterhvert en kommandant for Seeverteidigung Oslofjord med base i Oslo, en Admiral der norwegischen Westküste i Bergen, en Admiral der norwegischen Nordküste i Trondheim og en Admiral der norwegischen Polarküste med base i Tromsø. I tillegg var det en kort periode en kommandant for der norwegischen Südküste i Kristiansand
De havgående overflateskipene som periodevis var i Norge, hørte ikke under MOK Norwegen, heller ikke ubåtene som hadde en egen ubåtkommando - Führer der Unterseeboote (F.d.U.) Norwegen. MOK hadde en egen avdeling for sivile fartøyer.
