Avsettelseskrig mot Håkon Adalsteinsfostre

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Avsettelseskrigen mot Håkon Adalsteinsfostre ca. 954 til ca. 961 mellom Eirikssønnene og Håkon Adalsteinsfostre «den gode».

Innhold

1 Tittelen
2 Bakgrunnen for krigen
3 Krigens første fase
4 Krigens andre fase
5 Krigens siste fase
6 Kilder

[rediger] Tittelen

Denne stort sett navnløse krigen fikk sin tittel «avsettelseskrig» inspirert av Ulf Sundberg med hans bok Medeltidens Svenska Krig ettersom krigen var en kamp mellom Håkon Adalsteinsfostre og Eirikssønnene om herredømmet over Norge og kongemakten. Dessuten kunne ikke krigen helt riktig sies å være en borgerkrig dersom krigen måtte også ses på som en dansk-norsk konflikt. Danmark så seg tjent med å støtte et regimeskifte i Norge til en mer vennligstilt hersker enn Håkon Adalsteinsfostre.

[rediger] Bakgrunnen for krigen

Idet Harald Hårfagre hadde fullført Rikssamlingen en gang mellom 872 eller 890 besto det norske kongedømmet stort sett over Vestlandet og hadde overkongestatus over resten av dagens Norge, inkludert Viken som da ikke var under dansk overherredømme. Dette forvandret seg ved den såkalte Riksdelingen ca. år 912 riket ble stykket opp til en rekke småkongedømmer Harald Hårfagres mange sønner. Disse sto var underlagt et skrøpelig overherredømme i vasallforhold til Eirik Blodøks som var utpekt av faren som overkonge. Det ga danskene nye muligheter som ønsket å styrke deres svekkede kongemakt på nytt under Gorm den gamle. Kong Gorm så en mulighet for å gjenreise dansk overherredømme i Viken. Eirik Blodøks, som først var medkonge med sin far i Norge, begynte å konsolidere sin makt ved å drepe sine brødre en etter en da han var blitt enekonge etter farens død.

Ved å drepe den populære Bjørn Farmann fulgte det stor uro. Eirik Blodøks gjorde seg lik upopulær i Trøndelag som i Viken. Da Håkon Adalsteinsfostre kom til landet kunne han med folkelige støtte fordrive Eirik Blodøks fra Norge.

Eirik Blodøks var gift med Gunnhild, datter til Gorm den gamle og søster til Harald Blåtann som skulle blir konge i Danmark rundt år 940. Drapet på Bjørn Farmann var muligens en anleding til å gjenopprette danske overherredømme over Viken, men om det skjedde er usikkert. Snorre Sturlasson i Heimskringla forteller ikke om Viken var under Håkon Adalsteinsfostre fram til etter Eirik Blodøks' død i ca. 954. Da dro uansett Håkon Adalsteinsfostre til Viken ettersom Snorre sier at «den gang herjet danene mye» der.

[rediger] Krigens første fase

En norsk flåte ledet av kong Håkon seiler østover til Viken og fikk fjernet den danske innflytelsen før han stevnet over til Jylland hvor han herjer med sin hær av vestlendinger og nordlendinger. Jyderne samler sammen en stor hær og det kom til et stort slag der nordmennene vant.

På havhest skodd med årer over blåmyra steig kongen, stablet jyder i hauger mens stridens uvær raste, flyktninger siden fulgte, fødde Odins fjærkre, blodet fløt i strømmer ble til svir for ramnen.

Etter seieren på Jylland styrte siden den norske hæren over til Sjælland og med to snekker rodde Håkon Adalsteinsfostre nedover Øresund til han møtte elleve snekker. Etter sjøslaget på Øresund var alle skipene tatt av nordmenn.

Kongens sverd skjøt lynild, på to snekker bare med gravne trynesmykker gjestet han grønne Sjælland, ryddet fikk han alle elleve danske skuter vill og gal med våpen, vidspurt ble han siden.

Deretter herjet og plyndret Håkon Adalsteinsfostre på Sjælland, så over til Skåne på den andre siden av Øresund og videre østover inn i Østersjøen før de vendte om, rik på tyvgods.

Sjælland tok han siden, Skånes vide kyster, Venders tilflukt kongen veldig underla seg.

Seilskutenes skipper skatter tok av gøter, gavmild gulløder rei spydstorm av på ferden.

Etter felttoget som sluttet ved høsten det samme året overvintre Håkon Adalsteinsfostre i Viken hvor hans brorsønn Tryggve Olavsson var kommet hjem fra vesterveg hvor han hadde vært i viking i både Irland og i Skottland. Tryggve Olavsson var sønn til småkongen Olav Haraldsson som hadde blitt valgt av vikværingene ved Harald Hårfagres død og siden blitt slått og drept av Eirik Blodøks i et slag ved Tønsberg. Tryggve Olavsson blir deretter kong Håkons vasallkonge i Viken.

[rediger] Krigens andre fase

Utnevelsen av Tryggve Olavsson som småkonge i Viken blir straks besvart av Harald Blåtann som tok en av Eirikssønnene til seg som fostersønn, Harald Eiriksson (senere kalt for Harald Gråfell). Danskekongen ga Eiriksønnene lov til å angripe Viken og støttet dem for å få fjernet trusselen som kong Håkon av Norge var blitt. Trolig startet kampene mellom Eirikssønnene og Tryggve Olavsson med hærtog i Viken, Halland og Sjælland.

Til slutt blir Tryggve Olavsson slått i Slaget ved Sotenäs i Båhuslen og drevet på flukt slik at Viken blir på nytt underlagt dansk overstyre gjennom Eirikssønnene. Når Viken er sikret kunne de med Harald Blåtanns støtte dra til Vestlandet i hensikt på å styrte deres onkel fra tronen og drepe eller fordriver ham fra Norge.

Som svar på den voksende trusselen fra Danmark hadde kong Håkon opprettholdet den folkelige oppbudstjeneste kjent som leidang. Det var et varselssystem med veter på fjelltopper som ble tent på for å varsle hele kyststrekningen langs Vestlandet og nordover. Med et defensiv militsforsvar håpet man å kunne skremme vekk både vikinger og andre hærstyrker, men varslingssystemet hadde sine mangler.

[rediger] Krigens siste fase

Det første sjøtoget inn i Vestlandet blir slått vekk ved Slaget på Blodeheia ved Avaldsnes rundt år 954 med trønderske støtte på kongens side. Det neste året kom Eirikssønnene med en ny hær til Møre og Romsdal hvor de igjen blir slått i Slaget på Rastarkalv i Freineset. Deretter skulle krigen ha vært i en stillstand ettersom kong Håkon ikke kunne gjenvinne Viken samtidig som Eirikssønnene samle sammen en hærstyrke.

Ved ca. 961 kom så en ny dansk hær under Eirikssønnenes ledelse tilbake til Vestlandet og nådde Hordaland der kongen hadde kommet til Fitjar eller Stord. Slaget ved Fitjar på Stord endte med et nytt nederlag for Eiriksønnene, men fatalt nok blir kong Håkon såret i kampen av en pil i armen og dør senere av det. Kong Håkon har heller ikke rukket å avle en arving. Norge er dermed uten konge.

Året etter, rundt 962, kommer så Harald Blåtann til Norge i egen person og utnytter at Norge er uten konge og med en militøærmakt i ryggen ser nordmennene seg nødt til å hylle ham som Norges konge. Danskekongen innsetter dertetter sin fostersønn Harald Eiriksson som vasallkonge i Norge og drar tilbake til Danmark. Det danske overherredømmet over Norge var nå etablert, men misnøye oppstår fort. Når en strid oppstår om retten til å krevde inn finneskatt av skinn og pels mellom Harald 2. Gråfell og Sigurd Ladejarl av Ladeætten brøt det ut ufred. Harald Gråfell skulle med sin ferd til Kvitesjøen og ikke minst drapet på Sigurd Ladejarl i Stjørdalen utvide kongemakten til hele kyststrekningen av landet Norge ved ca. 964.