Alexander L. Kielland-ulykken
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Om kvelden den 27. mars 1980 veltet boligplattformen «Alexander L. Kielland» på Ekofisk-feltet i Nordsjøen. Ulykken var den verste i Nordsjøen og på norsk område siden den 2. verdenskrig; 123 av de 212 ombord omkom, deriblant 27 amerikanere og 2 engelskmenn.
[rediger] Forløp
Omkring kl. 18.30 om kvelden kunne de som var ombord høre noen kraftige lyder fra understellet på plattformen. Like etter veltet den; bølgehøyden var på 8–10 meter, og det var sterk storm med orkan i vindkastene. Plattformen, som opprinnelig var bygd for å tåle bølger opptil 30 meter, krenget kraftig – opptil 40° – på kort tid, og bare 20 minutter etter at man hadde hørt de første ulydene, lå plattformen opp ned i det iskalde vannet. Mange av arbeiderne var fremdeles igjen inne i selve plattformen, både i middagssalen og i de to kinosalene.
Den vakthavende telegrafisten rakk å sende en kort nødmelding før han selv løp til en av livbåtene. Fra livbåten tok han, ved hjelp av en VHF-sender, kontakt med produksjonsplattformen «Edda», og fikk vite at redningsaksjonen allerede var i gang. Gangbroen mellom «Edda» og «Alexander L. Kielland» var tidligere på kvelden tatt bort, noe som var vanlig i dårlig vær, og da hjalp det lite at «Edda» lå bare 100 meter unna da ulykken inntraff.
Ettersom ulykken skjedde såpass raskt, var det få som rakk å få på seg redningsvest eller overlevelsesdrakt. Noen prøvde å nå livbåtene, men mange falt – eller hoppet av fri vilje – i det iskalde vannet. Mannskapet på «Edda» stod hjelpeløse og så på den ufattelige tragedien.
[rediger] Årsak
Umiddelbart etter ulykken skjønte man ikke hvorfor plattformen hadde veltet. Det var først etter at deler av plattformen hadde blitt undersøkt på land at man kunne danne seg et bilde av hva som faktisk hadde forårsaket katastrofen.
Et av stagene som holdt D-leggen på plass (én av de fem stålsøylene med pontonger nederst, som plattformen står på) hadde røket på grunn av en sprekk, noe som trolig var et resultat av for dårlig arbeide ved fabrikken i Dunkerque i Frankrike, hvor «Alexander L. Kielland» ble bygd i 1976. Denne sprekken ble ikke oppdaget før plattformen ble tatt i bruk, og utviklet seg dermed over tid. Ved ulykkestidspunktet hadde sprekken spredt seg til 2/3 av staget, slik at den knakk og belastningen på de andre stagene som holdet D-leggen oppe ble for stor.
Selv med bare 4 av 5 legger intakte, skulle plattformen takle bølgehøyder høyere enn det var den kvelden. Allikevel ble det 51 meter høye og 200 tonn tunge boretårnet, samt det fire etasjer høye «hotellet» i tillegg til vindkastene, for mye for de resterende leggene. Dermed begynte plattformen å velte mot den siden hvor D-leggen opprinnelig hadde vært.
