Pariskommunen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Pariskommunen var det revolusjonære folkestyret som ble opprettet i Paris i protest mot den nasjonale regjering ved slutten av Den fransk-preussiske krig. Kommunen ble opprettet 18. mars og eksisterte i 54 dager frem til 28. mai 1871. Man hadde hatt noe tilsvarende også i 1792. Pariskommunen av 1871 bygget blant annet på anarkistiske og marxistiske ideer. Det var dessuten her begrepet nasjonalisme oppsto.

[rediger] Bakgrunn

I Frankrike hadde Napoleon III (Ludvig Bonaparte III) utropt seg til keiser i 1852. Han var interessert i at Frankrike skulle gjenvinne grensene de hadde tapt i oppgjøret etter Napoleonskrigene i 1814. Da den preussiske statsministeren, Otto von Bismarck, terget til krig i 1870, så Napoleon en mulighet til å få gjennomført dette.

Krigen gikk imidlertid svært dårlig for Frankrike. Napoleon III måtte kapitulere ved Sedan og ble tatt til fange, og med det falt det franske keiserdømmet.

[rediger] Revolusjonen

Arbeiderne og de radikale intellektuelle som hadde kjempet i krigen inne i Paris, godtok ikke denne kapitulasjonen, og bestemte seg for å kjempe videre. De hadde bra med våpen, og klarte lenge å forhindre preusserne fra å okkupere byen. Makten i Paris ble grepet av en radikal gruppering, som gjennomførte valg på nytt kommunestyre. Paris ble erklært som en selvstendig enhet, Pariskommunen.

I et forsøk på å skape den ideelle sosialistiske stat, ble det gjennomført en rekke sosiale reformer, som blant annet

• stemmerett for alle
• åtte timers arbeidsdag
• maksimumslønn for alle, inkludert kommunens funksjonærer
• kirken ble skilt fra staten, alle kirkens bygninger tilfalt staten, og alle religiøse symboler i skolene ble fjernet
• fabrikkene ble overtatt av arbeiderne
• gjeld ble slettet, og husleier senket

De mest optimistiske så på dette som den endelige muligheten til å skape en bred sosialistisk revolusjon, som kunne bre seg utover Europa. Man oppfordret derfor andre deler av Frankrike til å opprette liknende kommuner. Dette ble gjort i Lyon og Marseille, men disse ble raskt nedkjempet av den franske regjeringen.

[rediger] Angrepet

Men det var ikke bare den franske regjeringen som var bekymret over den mulige revolusjonen; også Tyskland så på revolusjonen som en stor trussel. Otto von Bismarck besluttet derfor å løslate 100 000 franske krigsfanger, slik at den franske hæren ville få nok soldater til å knuse Pariskommunen. Disse styrkene rykket inn i Paris 2. april, og på få dager ble 20 000–30 000 mennesker drept. I tillegg ble 40 000 arrestert, og senere deponert til franske kolonier.

Pariskommunens to måneder lange levetid var dermed over, og Frankrike gikk for alvor inn i epoken kjent som «den tredje franske republikk», som skulle vare helt til den tyske invasjon under den annen verdenskrig, 10. juli 1940.