Man Mohan Adhikari
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Man Mohan Ahdikari (født 1920 i Lazimpat, Kathmandu, død 26. april 1999) var en berømt kommunistleder i Nepal. Han var Nepals Kommunistiske Partis andre generalsekretær.
Fra 30 november 1994 til 12. september 1995 var han Nepals til nå eneste erklært kommunistiske statsminister.
Ahdikaris familie var velstående jordeiere fra Biratnagar. Han studerte Benaras Hindu University, India fra 1938. Han blei med i Quit India-bevegelsen mot Storbritanni i 1942 og blei satt i fengsel i nesten 2 år.
I fengslet møtte han medlemmer av Indias Kommunistiske Parti, der han var aktiv fra 1942 til 1947.
Seinere vendte han hjem til Nepal. I Biratnagar var det i 1947 streik i Biratnagar Jute Mills og Morang Cotton Mills. Ahdikari blei en viktig streikeleder og fikk nesten 3 års fengsel. (Nepals Kongressparti legger også vekt på at brødrene B.P. og G.P. Koirala var sentrale i denne streika.)
Han blei med i det nye Nepal Kamyunist Parti (Communist Party of Nepal - Nepals Kommunistiske Parti - NKP) fra stiftelsen i 1949. (Han satt i fengsel i april, da partiet i følge en versjon av historia blei stifta, og slapp ut i september.)
I 1951 tok han over som generalsekretær (partileder) etter Pushpa Lal Shresta. Det innleda en periode med voksende partikamper i NKP, der Pushpa Lal blei oppfatta som leder for venstreopposisjonen.
I 1955 erklærte Ahdikari at NKP respekterte kongen som landets statsoverhode. (Noen historikere mener at det var et ledd i en hemmelig avtale om å få NKP legalisert igjen, etter at partiet var blitt forbudt i 1952. Legaliseringa kom også, våren 1956.) Pushpa Lal kritiserte det som et brudd på grunnleggende partiprinsipper.
I 1956 slutta Ahdikari som partisekretær, da han dro til Kina for langvarig behandling av tuberkulose. Han var gjest på KKPs 8. partikongress, og fortalte i sine siste leveår med stor stolthet om sine møter med Mao Zedong, Zhou Enlai og andre berømte kinesiske ledere fra denne perioden. Ahdikari blei også rekna som en svært prokinesisk politiker da den politiske striden mellom Kinas Kommunistiske Parti og Sovjetunionens Kommunistiske Parti blei offentlig kjent.
Etter kong Mahendras statskupp i 1960, satt Ahdikari i fengsel til 1968. Angivelig mente han at tilstanden i partiet nå var så dårlig på grunn av politiske splittelser og indre oppløsning at han måtte ut for enhver pris. Derfor avga han ei erklæring om at han ikke skulle motarbeide kongen, men bistå ham på alle vis, og slapp ut av fengselet. Han blei imidlertid fengsla igjen, trolig for brudd på dette løftet.
Da han kom ut, var NKP splitta ei rekke ganger. Det største kommunistpartiet var Pushpa Lal Shrestas revolusjonære og promaoistiske NKP (Pushpa Lal), stifta i 1968.
Adhikari skal i denne perioden ha hatt et slags ledelsesansvar for den lokale East Kosi Provincial Comitee, som i 1971 blei utgangspunkt for den mer kjente Jhapeli-gruppa.
Mohan Bikram Singh, som slapp ut i 1971, gikk inn for at flere gamle partiledere skulle forsøke å gjenforene kommunistgruppene. I desember tok han initiativet til Central Nucleus (Den sentrale kjerna), der også Ahdikari, Nirmal Lama og flere andre partiledere fra det opprinnelige NKP var med.
Men forsøket på å forene Central Nucleus med Pusha Lals parti stranda. Dermed sprakk Central Nucleus også. Singh, Lama og andre stifta i 1974 sitt eget parti, NKP (fjerde landsmøte), mens Ahdikari gikk sin egen vei.
Han danna sitt eget parti, som blei kjent som NKP(Manoman) (eller NKP (Ahdikari)), men det fikk liten oppsluttning og betydning. På denne tida blei han rekna som en sentrist i den nepalesiske kommunistiske bevegelsen.
(Noen hevder at NKP(Manoman) opprinnelig blei stifta alt i 1969. Mest sansynlig danna han bare ei gruppe på dette tidspunktet, som ikke kalte seg parti.)
Adhikari gjorde et politisk comeback da han i 1987 forente sitt NKP(Manoman) med Pushpa Lals parti, som nå var leda av Pushpa Lals enke (og søster av Adhikaris kone), Sahana Pradhan. Sjøl om dette partiet var kraftig redusert etter storhetstida på 1960-tallet, var det større enn Ahdikaris gruppe. Det nye NKP (Marksbadi), leda av Pradan, sto fram som et av de største moderate kommunistpartiene i landet, som samla landskjente, respekterte ledere fra det opprinnelige NKP. For Ahdikari (som var gift med Pradans søster) blei det nye partiet en viktig politisk plattform.
NKP (Marksbadi] gjorde i 1999 felles sak med det største og nyeste moderate kommunistpartiet NKP(ML), som hadde mange unge aktivister men mangla kjente ledere. De to partiene tok initiativet til en allianse av 7 kommunistpartier som blei kjent som ULF (forkortelse for Den Forente Venstrefronten på engelsk), med Pradan som leder.
ULF blei den viktigste allierte for Nepals Kongressparti i Jana Andolan, det store demokratiopprøret våren 1990. Ahdikari blei arrestert under demonstrasjoner tidlig på våren, og slapp ikke ut før flerpartisystemet blei innført.
Samarbeidet under demokratiopprøret la grunnlaget for at de to partiene danna et nytt, stort og moderat kommunistparti sammen i januar 1991, NKP (Ekikrit Marksbadi ra Leninbadi), vanligvis kjent som UML. Sahana Pradhan blei UMLs første president.
UML blei overraskende nest største parti ved valget i 1991. Det tok over Kongresspartiets tidligere rolle som det store partiet for fattigfolk og venstreorienterte, og sikra seg stillinga som et av landets to dominerende parlamentariske partier. Partiet vokste voldsomt, men mangla i utgangspunktet kjente ledere. Man Mohan Ahdikari var en av dem som hadde stor fordel av det.
Etter UMLs store valgseier i 1994 danna Ahdikari ei minoritetsregjering, og blei UMLs første statsminister. Som visestatsminister hadde han UMLs seinere leder, Madhav Kumar Nepal.
(Noen hevder at han var verdens første folkevalgte kommunistiske statsminister. Det stemmer ikke. Bl.a. var Cristopher Hornsrud, tidligere medlem av KOMINTERN, statsminister i Norge i 1928, som representant for et DNA som i følge sitt program fortsatt var erklært kommunistisk og bl.a. gikk inn for proletariatets diktatur. DNA i 1928 lå altså fortsatt langt til venstre for UML i 1994.)
Ahdikaris regjering satt fra 30 november 1994 til 12. september 1995, da den ikke lengre klarte å samle nok ekstern støtte til å hindre at Kongresspartiet tok regjeringa tilbake.
I juli 1995 var Ahdikari i et alvorlig helikopterkrasj og lå på sjukehus, noe som hindra ham i å kjempe mot mistillitsforslaget.
Dens kritikere hevda at UML og Ahdikari ikke hadde ført noen politikk som på noe viktig punkt atskilte seg fra Nepals Kongresspartis, i hvert fall ikke i radikal retning. Bl. a. begynte Nepals Radio i Ahdikaris periode å sende programmer på sanskrit, et språk ingen snakker i Nepal og som først og fremst er et viktig symbol for de kreftene som ønsker at Nepal skal være en hinduisk stat. Sanskrit-sendingene var derimot et rødt flagg både for de radikale og sekulære, og for religiøse og nasjonale minoriteter og lavkaster.
Et problem for UML var at partiet i navnet var kommunistisk, og møtte store forventninger fra svære skarer av medlemmer og velgere. Både velgere og radikale velgere venta jordreform, oppgjør med kastevesenet, diskriminering av minoriteter og kvinner osv. Men den politikken UML nå i virkeligheten førte, var moderat sosialdemokratisk, og forsiktig pro-monarkistisk.
For Man Mohan Ahdikari sjøl var statsministervervet en triumf og et høydepunkt i hans politiske karriere.
I januar 1998 hadde UML sin 5. kongress. Adhikari blei valgt til partileder (chairman, ikke general secretary som er den virkelige lederposisjonen) med stort flertall.
Under UMLs valgkamp i 1999 snakka Adhikari til et massemøte Gothatar den 19. april. Han besvimte da han skulle gå inn i bilen etter at møtet var over, og kom aldri mer til bevissthet.
