Korstog
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
 |
| Korstogene |
| Første korstog |
| Folkekorstoget |
| Tyske korstog 1096 |
| Korstoget 1101 |
| Andre korstog |
| Tredje korstog |
| Fjerde korstog |
| Albigenserkorstoget |
| Barnekorstoget |
| Femte korstog |
| Sjette korstog |
| Sjuende korstog |
| Gjeterkorstoget |
| Åttende korstog |
| Niende korstog |
| Nordlige korstog |
Korstog er i historisk forstand en serie felttog, de fleste godkjent av paven, som fant sted fra 11. til 13. århundre. De fleste hadde som mål å sikre kristen kontroll over Det hellige land, som var under muslimsk kontroll.
I en bredere forstand brukes ofte ordet korstog om enhver krig som utkjempes av religiøse årsaker eller der motsetningene sammenfaller med religiøse skillelinjer, om spesielt aggressive kristne kampanjer omkring spesielle temaer (korsstog mot umoral), og stigmatiserende som karakteristikk særlig av kristnes sterke engasjement i samfunnsspørsmål. På engelsk, særlig amerikansk engelsk, brukes ordet (crusade) om nærmest enhver kampanje (f.eks. mot narkotika).
[rediger] Ordet korstog
Ordet korstog på norsk kommer fra kors, og kan knyttes til det korset av tøy som var festet til, sydd inn i eller et merke var del av ytterdrakten til de personer som deltok på slike tog i Middelalderen. Middelalderskribenter bruker ord som crux (pro cruce transmarina, latin), croisement, croiserie, og annet.
[rediger] Historisk bakgrunn
Opprinnelsen til korstogene ligger i forutgående utviklinger i middelalderen. En viktig side ved det er tilgangen på en ridderklasse i Europa som ønsket utløp for sine krigerske tendenser. Med det karolingiske Frankerrikets sammenbrudd mot slutt av det 9. århundre samt stabiliseringen av europeiske grenser ettersom vikinger, slavere og magyarer (ungarere) var blitt kristnet var det lite krigerne kunne gjøre annet enn å begynne mindre kriger seg imellom. Kirken ønsket å få en slutt på dette, og det ble satt ned flere regler som begrenset krigføringen.
I 1063 ga pave Aleksander II sin velsignelse til spanske kristnes kamp mot maurerne, og dermed fikk Reconquista i Spania en ny dimensjon. De som kjempet fikk bære et pavelig banner i kamp, og de som døde fikk full avlat.
Samtidig var det en tilsvarende utvikling blant muslimer i øst. Araberne hadde erobret Palestina i det 7. århundre. Dette førte ikke til at kristne ble hindret i å reise på pilegrimsferder til de hellige steder, og klostre og andre kristne samfunn fortsatte å eksistere. I de første århundrer etter den arabiske ekspansjon var det derfor lite bekymring om denne blant kristne. Et vendepunkt kom i 1009 da al-Hakim bi-Amr Allah, fatimidenes kalif av Kairo, ødela Gravkirken og alle kristne institusjoner i Jerusalem. Deretter ble kristne forfulgt på det blodigste i flere år. Hans etterfølger tillot at bysantinerne bygde opp Gravkirken igjen, og pilegrimer fikk igjen reise til Jerusalem. Men historier om de muslimske fatimidenes forutgående grusomheter hadde begynt å spre seg i vest.
Samtidig hadde de seldjukkiske tyrkerne blitt en stadig viktigere trussel mot Østromerriket. Deres fremmarsj utgjorde ikke bare et hinder for de kristne pilegrimers sikre ferd landveien fra Konstantinopel gjennom Lilleasia til Det Hellige Land, men truet også selve Det bysantinske rike. I 1070 hadde seldjuk-tyrkerne erobret Jerusalem, og i 1091 ble den bysantinske keiser Diogenes beseiret og tatt til fange under slaget ved Manzikert. Lilleasia og hele Syria lå nå åpent for tyrkerne. Antiokia ble erobret av dem i 1084, og i 1092 var ikke en eneste av de gamle metropolitanseter i det østligste middelhavsområde på kristne hender.
[rediger] Korstogene
Det tradisjonelle nummereringsoppsettet for korstogene identifiserer ni hovedkorstog fra 11. til 13. århundre. Dette er ikke en altomfattende liste, fordi det ble utført mange mindre korstog. Slike fant sted ikke bare i Det hellige land, men også i f.eks. Spania, Sentral-Europa og Baltikum. De mindre korstogene fortsatte også helt til det 16. århundre, inntil renessansen og reformasjonen endret det politiske og religiøse klimaet i Europa.
[rediger] Første korstog 1095–1099
Hovedartikkel: Første korstog
Allerede i 1073 hadde den bysantinske keiser Mikael IV bedt pave Gregor VII om å sende styrker til unnsetning mot tyrkerne, men i første omgang kunne ikke paven, som var velvillig innstilt, innfri ønsket. Men etter at den bysantinske keiseren Alexius I fornyet ropet om hjelp til å forsvare riket, oppfordret pave Urban II ved konsilet i Clermont den 27. november 1095 alle kristne til å marsjere mot tyrkerne. De som ble med ville få fullstendig avlat. Flere hærer ble samlet, og gikk mot Jerusalem. De tok den hellige byen i 1099, og massakrerte den muslimske befolkningen, uten hensyn til kjønn eller alder. Flere korsfarerstater ble etterhvert opprettet, med kongedømmet Jerusalem som det viktigste.
I kjølvannet av det første korstog befestet og utvidet korsfarerne sine erobringer i noen grad. Et fremstøt fra Egypt hadde de stanset allerede i 1099, men mange av kystbyene var fremdeles under muslimsk kontroll. Tre nye europeiske ekspedisjoner ble massakrert av tyrkerne i Lilleasia før de kom frem til Syria. I 1122 kunne kong Balduin av Jerusalem begynne erobringen av de syriske kystbyer, godt hjulpet av norske korsfarere under Sigurd Jorsalfar og av de genuesiske, pisanske og venetianske flåter. Erobringene var fullført i 1124 da Tyr ble inntatt.
[rediger] Andre korstog 1147–1149
Hovedartikkel: Andre korstog
Etter dette var det forholdsvis fredelig i en periode. Men i påsken 1146 prekte Bernhard av Clairvaux for et nytt korstog etter at Edessa hadde blitt erobret av tyrkerne. I 1147 marsjerte franske og tyske hærer mot Lilleasia. De oppnådde lite, og satte korsfarerstatenes eksistens i fare med et dumdristig angrep på Damaskus. Korstoget ble avsluttet i 1149.
I tiden etter det annet korstog var de muslimske ledere for det meste opptatt med indre anliggender. Den kurdiske hærfører Saladin kom etterhvert til makt i Egypt. Han hadde vært med på angrep på kongedømmet Jerusalem i 1171 og 1173, men trakk seg snart tilbake - han foretrakk å beholde denne korsfarerstaten intakt som en bufferstat mellom Egypt og Syria, inntil han hadde klart å etablere seg der også. I 1181 marsjerte han inn i Damaskus, og så lenge han konsentrerte seg om å befeste sin maktposisjon der, lot han Jerusalem stort sett i fred. Når det likevel kom til sammenstøt, gikk som regel Saladin av med seieren.
Men særlig korsfarerlederen Reynald av Chatillon ble et voksende problem, med stadige angrep mot muslimske handelskaravaner og pilegrimsruter mot Mekka og Medina. Da Raynald plyndret en pilegrimskaravane i 1185, gikk Saladin til skarpere motangrep.
I 1187 invaderte Saladin kongedømmet Jerusalem, og knuste korsfarerhæren i slaget ved Hattin (eller Hattins horn) i juni. Han erobret også Det sanne kors, som de kristne styrkene hadde bragt med seg på slagmarken. Senere samme år erobret Saladin Jerusalem, og satte dermed punktum for et 88-årig kristent herredømme over den hellige stad.
[rediger] Tredje korstog 1187-1192
Hovedartikkel: Tredje korstog
Pave Gregor VIII oppfordret da til et nytt korstog, og samlet flere av de viktigste lederne i Europa: Richard I av England (Richard Løvehjerte), Filip II av Frankrike og Fredrik I av det tysk-romerske rike (Fredrik Barbarossa, dvs «rødskjegg»). Fredrik druknet i en elv i Kilikia i 1190, og den resterende alliansen mellom engelskmenn og franskmenn var skjør. Filip trakk seg tilbake i 1191, etter av Akko var blitt tatt fra muslimene. Richard fortsatte lenger, og klarte til og med å slå Saladins styrker på slagmarken ikke langt fra Joppe. Han kunne med stor sannsynlighet ha fortsatt og klart å erobre Jerusalem. Men han innså at han etterpå ikke ville ha klart å holde byen, og i 1192 inngikk han en våpenhvile med Saladin som skulle gjøre det mulig for kristne pilegrimer å besøke Jerusalem. Så vendte han hjemover.
[rediger] Fjerde korstog 1202-1204
Hovedartikkel: Fjerde korstog
Pave Innocent III oppfordret til dette korstoget i 1202. Hans tanke var å invadere Det hellige land via Egypt. Venezianerne tok kontroll over korstoget, og snudde det mot Konstantinopel, hvor de prøvde å innsette en marionetthersker på tronen. Etter en rekke misforståelser og voldelige sammenstøt ble byen plyndret i 1204. Det var ikke lenger igjen noe av gløden fra de første korstogene.
[rediger] Albigenserkorstoget 1209–1229
Hovedartikkel: Albigenserkorstoget
Albigenserkorstoget ble startet i 1209 for å utrydde de kjetterske katharene i Sør-Frankrike. Det varte i to tiår, og var i tillegg til de religiøse motiver også en kamp om å utbre fransk kontroll sørover. En fredsavtale ble inngått i 1229.
[rediger] Barnekorstoget 1212
Hovedartikkel: Barnekorstoget
Barnekorstoget er et omstridt tema; det er uklart om det skal defineres som et egentlig korstog, og om det i det hele tatt fant sted. Det fortelles at et utbrudd av folkelig entusiasme i Frankrike og Tyskland førte til at en stor mengde barn samlet seg for å ta tilbake Det hellige land. Pave Innocent III skal ha tolket dette som et tegn fra himmelen om at de eldre korsfarerne var uverdige. Ingen av barna nådde Det hellige land; de ble solgt som slaver eller sultet ihjel underveis.
Nyere forskning tilsier at disse «barna» heller var fattigfolk og/eller andre rotløse elementer.
Det har vært hevdet at eventyret om Rottefangeren fra Hameln skal være et forsøk på omskrive det tapet av barn som barnekorstoget medførte. Tor Åge Bringsværd skriver om dette i romanen «Gobi – Barndommens Måne».
[rediger] Femte korstog 1217–1221
Hovedartikkel: Femte korstog
Det fjerde Laterankonsil formulerte en plan for gjenerobringen av Det hellige land. En korsfarerstyrke fra Ungarn, Østerrike og Bayern satte ut i 1217. De erobret Damietta i Egypt i 1219. Den pavelige legaten Pelagius krevde så at de skulle angripe Kairo med en gang. Mangelen på planlegging førte til at de sittende fast da Nilen gikk over sine bredder, og måtte velge mellom overgivelse og den sikre død. De aller fleste overga seg.
[rediger] Sjette korstog 1228–1229
Hovedartikkel: Sjette korstog
I 1228 satte keiser Fredrik II av det tysk-romerske rike ut fra Brindisi mot Syria. Han hadde før avreisen blitt ekskommunisert av paven. Han var en dyktig diplomat, og lyktes i 1229 med å inngå en fredsavtale som ga korsfarerne kontroll over Jerusalem, Nasaret og Betlehem i ti år. Som en følge av dette hevet paven ekskommunikasjonen. Dette var det første hovedkorstog som ikke ble startet med pavelig godkjenning.
[rediger] Sjuende korstog 1248–1254
Hovedartikkel: Sjuende korstog
Tempelordenen kom i 1243 i konflikt med Egypt, og i 1244 stormet en styrke under egyptisk kontroll Jerusalem. Dette førte ikke til den samme entusiasme i Europa som Jerusalems fall i 1187 hadde gjort, men Ludvig IX av Frankrike samlet en korsfarerstyrke som seilte mot Egypt i 1248. Korstoget slo raskt feil, og Ludvig IX tilbrakte det meste av tiden fram til 1254 i korsfarerstaten Acre.
[rediger] Åttende korstog 1270
Hovedartikkel: Åttende korstog
Ludvig IX organiserte et nytt korstog i 1270, først for å komme restene av korsfarerstatene i Syria til hjelp. Korstoget ble raskt omdirigert til Tunis, hvor Ludvig oppholdt seg inntil han døde 25. august samme år. Beleiringen av Tunis ble oppgitt 30. oktober, og korstoget ble dermed avsluttet.
[rediger] Niende korstog 1271–1272
Hovedartikkel: Niende korstog
Den framtidige Edward I av England startet det siste av hovedkorstogene i 1271, etter å ha vært med på det åttende under Ludvig IX. Han oppnådde svært lite i Syria, og trakk seg tilbake etter å ha inngått en våpenhvile i 1272. Antiokia hadde falt i 1268, Tripoli falt i 1289, og med Acres fall i 1291 forsvant den siste rest av korsfarerstatene.
[rediger] Korstogene i Baltikum og Sentral- og Øst-Europa
Hovedartikkel: Nordlige korstog, tyske ridderorden
Korstogene i Baltikum og i Sentral- og Øst-Europa dreide seg for det meste om mindre felttog utført i den hensikt å konvertere forskjellige folkeslag til kristendommen. Det første av dem startet i det 12. århundre, omtrent samtidig med det andre korstog, og det siste fant sted i det 16. århundre. Disse korstogene hadde stor betydning for utbredelsen av tysk kultur i disse områdene .
[rediger] Antisemittisme
Under korstogene ble det utført en rekke massakrer mot jøder. Dette skjedde først i Tyskland og Ungarn, og senere også i Franrike og England. I Det hellige land og Syria ble mange jøder massakrert sammen med muslimene når byer ble inntatt. Jødenes sosiale status i Europa ble sterkt svekket av korsfarernes framferd, og dette førte til at pave Innocent III innførte anti-jødiske lover. Korstogstiden regnes som et vendepunkt for jødenes historie i Europa.
[rediger] Eksterne lenker
