Karl den store
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Karl I den store Keiser av Det tysk-romerske rike |
|
 |
|
| Navn: | Carolus Magnus |
| Regjerte: | 25. desember 800-28. januar 814 |
| Født: | 2. april 742, La Préalle |
| Død: | 28. januar 814, Aachen |
| Foreldre: | Pipin den yngre og Bertrada av Laon |
| Ektefelle(r): | Himiltrude Ermengarda eller Desiderata |
| Barn: | Pippin (d. 813) Karl av Neustria (d. 811) |
Karl den store (tysk Karl der Große, latin Carolus Magnus, fransk Charlemagne (brukes på mange andre språk, bl.a. engelsk, av og til på norsk), italiensk Carlomagno) (født 2. april 742, død 28. januar 814) var konge av frankerne fra år 771, konge av Lombardia fra 774, og tysk-romersk keiser fra 800. Han var eldste sønn av kong Pippin den yngre av Frankia. Han var stamfar for karolingerne. Karl ble kronet til keiser av Paven i Roma, 1. juledag år 800 e. Kr. Han bodde i Aachen og er begravet i katedralen her. Karlsprisen er oppkalt etter ham.
Innhold |
[rediger] Fødselsdato og sted
Karl den stores fødselsdag er antatt å være 1. april 742. Men flere faktorer har ført til revurdering av denne tradisjonelle datoen. For det første ble 742 utregnet av hans alder da han døde, mer enn attestert med primærkilder. For det andre dateres hans fødsel i 742 før foreldrenes ekteskap i 749, men der er ingen indikasjoner på at Karl den store ble født utenfor ekteskapet og han arvet sine foreldre. En annen dato er gitt i Annales Petariensis, 1. april 747. Det året var 1. april i påsken. Fødselen av en keiser i påsken er et sammenfall som burde føre til kommentarer, men der er ingen slike kommentarer dokumentert i 747, som har fått noen til å mistenke at påskefødselen var en from fiksjon som skulle ære keiseren. For tiden er det umulig å være sikker på datoen da Karl den store ble født. Den neste gjetningen inkluderer 1. april 747, etter 15. april 747 eller 1. april 748, antagelig i Herstal eller Jupille, hvor hans far ble født, begge nær Liège hvor en viktig del av det karolingske og merovingiske dynastiet bodde. Men andre byer er også nevnt: Prüm, Düren eller Aachen.
[rediger] Liv
Karl var den eldste sønnen til Pippin den yngre og hans kone Bertrada av Laon, han var bror til Bertha, mor til Roland.
Da Pipin døde ble kongedømmet delt mellom Karl og hans bror Karloman. Karl tok de ytre delene av kongedømmet som grenset til sjøen, hovedsakelig Neustria, Aquitania og de nordlige delene av Austrasia, mens Karloman fikk de indre delene som grenset til Italia.
Karloman døde 5. desember 771 og etterlot Karl som leder av et forent frankisk kongedømme. Kort tid etterpå marsjerte han mot lombardene og la kongedømmet Italia permanent under den frankiske tronen.
Karl var engasjert i nesten konstant krigføring gjennom hele sitt styre med sitt legendariske sverd Joyeuse i hånden. Etter tretti år med krig og atten slag, sachserkrigene, erobret han Sachsen, et mål som hadde vært den uoppnåelige drømmen til Augustus, og fortsatte med å konvertere de erobrede til katolsk kristendom, med makt hvor det var nødvendig. I 782, ved Verden i nedre Sachsen, skal han ha beordret halshoggingen av 4500 sachsere på en dag (den blodige rettsaken i Verden). Sachserne hadde gjort feilen med å gjøre opprør mot det frankiske styret og ble tatt i å praktisere hedenskap etter at de hadde gått med på å bli kristne. Moderne forskere har dratt disse beskyldningene i tvil, ettersom det ikke er funnet noen arkeologiske bevis for en slik massakre og at de opprinnelige kildene kan ha skrevet «halshogging» ved en feil istedet for «sendt i eksil». Karl forsøkte også å gjenerobre Spania, men klarte aldri helt dette målet. Det var under en av hans forgjeves invasjoner i det nordlige Spania at lederen for hans baktropp, grev Roland, ble drept, noe som inspirerte til skapelsen av Rolandskvadet.
I 797 (eller 801?) gav kalifen av Bagdad, Harun al-Rashid, Karl en asiatisk elefant kalt Abul-Abbas og en mekanisk klokke.
På en messe 1. juledag i Roma i 800 kronet Leo III Karl Imperator Romanorum (romernes keiser). Selv om dette, ifølge kildene, skjedde mot hans intensjoner, ble Karl fornyeren av det vestlige riket som forsvant i det 5. århundre. For å unngå friksjoner med den østlige keiseren, kalte Karl seg senere Imperator Romanum gubernans Imperium (keiser som styrer Romerriket) istedet for Imperator Romanum, som ble forbeholdt de østlige keiserne.
Karl fulgte opp sin fars reformer og fjernet pengesystemet basert på gull sou. Både han og kong Offa av Mercia tok opp systemet innført av Pippin. Han satte opp en ny standard, livre (pund), både som mynt og vektenhet, som var verdt 20 sous (som solidus og senere skilling) eller 240 denierer (som denarius og til slutt penny). I denne perioden var livre og sou tellende enheter, bare denier var rikets mynt.
Karl innførte systemet i store deler av det europeiske kontinentet, og Offas standard ble frivillig adoptert av store deler av England.
Karl organiserte imperiet sitt i 350 grevskap, hvert ledet av en oppnevnt greve. Grevene tjente som dommere, administratorer og de opprettholdt capitularier. For å opprettholde lojalitet, satte han opp et system av missi dominici, som betyr «Herrens utsendinger». I dette systemet ville en representant i kirken og en representant av keiseren lede de forskjellige grevskapene og hvert år rapportere tilbake til Karl om deres status.
Da Karl døde i 814 ble han gravlagt i sin egen katedral i Aachen. Han ble etterfulgt av sin eneste overlevende sønn, Ludvig den fromme. Etter ham ble styret av imperiet delt mellom hans tre overlevende sønner ifølge frankisk tradisjon. Disse tre kongedømmene ble grunnlaget for det senere Frankrike og Det hellige romerske rike av den tyske nasjon.
Etter Karls død ble de kontinentale myntene degradert og mesteparten av Europa gikk over til å bruke engelsk mynt til rundt 1100.
Det er vanskelig å forstå Karls holdning mot sine døtre. Ingen av dem fikk et sakramentalt ekteskap. Dette kan ha vært et forsøk på å kontrollere antallet potensielle allianser. Etter hans død gikk, eller ble tvunget til å gå, de overlevende døtrene i kloster. Minst en av dem, Bertha, hadde et anerkjent forhold, om ikke ekteskap, med Angilbert, et medlem av Karls hoffsirkel.
Karls morsmål var gammelhøytysk-dialekten kalt frankisk. Han snakket også latin og forstod noe gresk.
[rediger] Kulturell betydning
Karls styre blir ofte referert til som den karolingiske renessanse på grunn av blomstringen til utdannelse, litteratur, kunst og arkitektur. Mesteparten av de overlevende arbeidene av klassisk latin ble kopiert og preservert tubord. Karls innflytelse på tvers av Europa indikeres av opprinnelsen til mange av mennene som arbeidet for ham: Alcuin, en anglosakser, Theodulf, visigoter, Paulus Diaconus, lombard og Angilbert og Einhard, frankere.
Karl den store nøt et viktig etterliv i europeisk kultur. En av de store middelalderiske litteraturkretsene, Karl den store-kretsen eller Frankrikes saker, sentreres rundt dådene til Karl den stores kommandant av Breton-grensen, Roland, og paladinene som tjente som motpartene til ridderne av det runde bord. Deres eventyr ble først fortalt i chansons de geste. Karl selv ble gitt helgen-status innenfor det hellige romerske riket etter det 12. århundre. Hans kanonisering av Paschal III ble aldri anerkjent av den hellige stol. Han var modellridder som en av de ni verdige.
Det er ofte hevdet av slektsforskere at alle mennesker med europeiske forfedre i dag er antagelig etterkommere fra Karl. Men bare en liten prosentdel kan faktisk bevise avstamning fra ham. Karl ekteskaps- og forholds-politikk og etikk førte riktignok til et nokså stort antall etterkommere, og av disse hadde alle bedre muligheter for å vokse opp enn tilfellet for barn generelt på den tiden. De ble giftet inn i adelshus og som et resultat av interne ekteskap kan mange av adelsopphav virkelig spore sitt opphav tilbake til Karl. Karls slektstre var ganske omfattende, og kan spores nesten helt opp til moderne tider. Blant de mest kjente direkte etterkommerne av Karl er William Howard Taft, den 27. president i USA, den amerikanske skuespilleren Tyrone Power, den britiske skuespilleren Christopher Lee og Elisabeth II, dronning av Storbritannia og Nord-Irland. Han er uten tvil forfar til alle kongefamilier i Europa og dermed også det norske kongehuset.
En annen interessant ting med Karl var at han gjorde et alvorlig forsøk på å utdanne seg selv og andre lærde og hadde lært å lese i voksen alder, men han lærte aldri helt å skrive. Hans håndskrift var dårlig, derfra vokste legenden om at han ikke kunne skrive. Dette var en betydelig bragd for kongene på den tiden, de fleste var analfabeter.
Bildet som angivelig gjengir Karl den stores autograf, er ikke Karl den stores autograf, men hans navnemerke (bumerke), som ble skrevet av utenforstående skrivere. Karl den stores autograf (dvs. egenhendige håndskrift) er begrenset til den bittelille v'en øverst i firkanten i midten, først når keiseren selv hadde tilføyd disse to små strekene var dokumentet offisielt. Det er en vanlig forekommende feil (dessverre også i Wikipedia sentralt) å anse Karl den stores bumerke som hans "autograf".
[rediger] Karl den stores portretter
Den romerske tradisjonen av realistiske personlige portretter var totalt borte på tiden til Karl, hvor individuelle trekk ble fjernet i ikonske typer. Karl, som ideell hersker, skulle portretteres på passende måte ville samtidige ha antatt. Bildene av Karl på tronen, Guds representant på jord, bærer flere sammenlignelser med ikonene av Kristus som majestet enn moderne (eller antikke) forståelser av portrett. Selv portrettet av Einhard undertrykker detaljer som kunne være feil i denne konteksten. Karl i senere bilder (se portrettet av Dürer til høyre) blir ofte portrettert med bølgende blondt hår, på grunn av en misfortåelse av Einharts Vita caroli Magni (kapittel 22) hvor Karl den store i sine gamle dager hadde canitie pulchra, «nydelig hvitt hår», som har blitt oversatt med blondt eller flott i mange oversettelser. Det latinske ordet for blond er «flavus», og «rutilo» som betyr gylden-rød eller rødt, er ordet Tacitus bruker for germanernes hår.
[rediger] Videre lesning
- Alessandro Barbero: Charlemagne, father of a continent. Berkeley, CA: University of California Press, 2004 ISBN 0-520-23943-1
[rediger] Se også
- Frankerne – Frankernes historie
Pipinidene
|
Arnulfingerne
|
Karolingerne
|
Etter traktaten i Verdun (843)
|
| Forgjenger: Pippin den yngre |
Frankisk konge |
Etterfølger: Ludvig den fromme |
| Forgjenger: Ingen |
Tysk-Romersk keiser |
