Iran–Irak-krigen
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Iran–Irak-krigen, også kalt den påtvungne krigen (جنگ تحمیلی) i Iran, var en krig mellom de væpnede styrkene til Irak og Iran som varte fra 22. september 1980 til 20. august 1988. Den ble ofte henvist til som den persiske gulfkrigen før Irak–Kuwait-konflikten (1990–91) som ble kjent som den andre gulfkrigen, men etterhvert bare den persiske gulfkrigen.
Krigen begynte da Irak invaderte Iran 22. september 1980. Konflikten så innledningsvis ut som en suksess for irakerne, men det gikk ikke lenge før de ble slått tilbake og konflikten stabiliserte seg så i en lang utmattelseskrig. Krigen forandret for alltid politikken i området, som spilte inn i global politikk og førte til den irakiske invasjonen av Kuwait i 1990.
[rediger] Situasjonen før krigen
Selv om Iran-Irak krigen 1980–1988 var om dominanse over Persiagulf-regionen, går røttene til krigen mange århundrer tilbake. Der har alltid vært rivalisering mellom forskjellige kongedømmer i Mesopotamia (dagens Irak) og det persiske imperiet (Iran).
Opprinnelsen til Iran-Irak-krigen går tilbake til spørsmålet om herredømme over den ressursrike provinsen Khuzestan. Khuzestan, hjemmet til Irans Elamittrike, var et uavhengig ikke-semittisk språklig kongedømme hvis hovedstad var Susa. Khuzestan har blitt angrepet og okkupert av forskjellige kongedømmer i Mesopotamia mange ganger.
18. desember 1959 erklærte Abdul Karim Qassim, som nettopp hadde tatt kontroll over Irak gjennom et statskupp, åpent at: «Vi ønsker ikke å henvise til historien om arabiske stammer som bodde i Al-Ahwaz og Mohammareh. Ottomanerne gav Mohammareh, som var en del av irakisk territorium, til Iran.» Det irakiske regimets misnøye over Irans kontroll over den oljerike Khuzestan-provinsen var ikke avgrenset til retoriske uttalelser. Irak startet å støtte separatist-bevegelser i provinsen, og tok til og med opp saken om dets territoriale krav i det neste møtet til den arabiske liga, uten suksess. Irak viste motvilje i å gjennomføre eksisterende avtaler med Iran, særlig etter at Nasser døde i Egypt og Baath-partiet steg til makten, da Irak bestemte seg for å innta rollen som «leder av den arabiske verden».
I 1969 erklærte visestatsministeren i Irak åpent: «Iraks uenighet med Iran har forbindelse med Arabistan (Khuzestan) som er del av irakisk jord og ble annektert av Iran under fremmed styre» Snart begynte irakiske radiostasjoner eksklusive sendinger inn i «Arabistan», som oppmuntret iranske arabere og til og med balucher å gjøre opprør mot Irans sentrale regjering. TV-stasjoner i Basra begynte å vise Irans Khuzestan-provins som del av Iraks nye provins kalt Nassiriyeh og gav nye arabiske navn på alle iranske byer.
Irak brøt de diplomatiske forbindelsene i 1971 etter å ha satt frem krav om herredømme over øyene Abu Musa og Tunb-øyene i Persiagulfen etter at britene trakk seg ut av gulfen. Irak utviste så 70 000 iranere fra Irak etter å ha klaget til den arabiske liga, og FN, uten suksess.
En av faktorene som bidro til fiendtlighetene mellom de to maktene var en uenighet om full kontroll over Shatt al-Arab-vannveien øverst i Persiagulfen, en viktig kanal for olje-eksporten til begge land. I 1975 hadde USAs utenriksminister Henry Kissinger sanksjonert at Muhammed Reza Pahlavi, sjahen i Iran, skulle angripe Irak over vannveien, som var under irakisk kontroll, kort tid etter at begge landene signerte Alger-avtalen, hvor Irak gjorde territoriale innrømmelser, inkludert vannveien, i bytte mot normaliserte relasjoner.
Irak hadde iscenesatt et slag mot iranske styrker et år tidligere i 1974 som resulterte i tunge tap på begge sider. Iran forsøkte å destabilisere Irak og oppmuntret kurdiske nasjonalister til å bryte opp landet, som respons for Iraks lignende aktiviteter i Irans Khuzestan-provins. Irans ambassade i London ble til og med angrepet av irakiske terrorist-styrker noen få måneder før krigen i 1980, i det som ble kjent som beleiringen av den iranske ambassaden.
Saddam Hussein var ivrig interessert i å heve Irak til en sterk regional makt. En vellykket invasjon av Iran ville gjøre Irak til den dominerende makten i regionen i Persiagulfen og dets lukrative oljehandel. Slike luftige ambisjoner var ikke utenfor rekkevidde. Alvorlige utrenskinger av offiserer (inkludert flere henrettelser beordret av Sadegh Khalkhali, etter-revolusjonens sharia-hersker) og mangel på reservedeler for Irans amerikanskproduserte materiell hadde lamslått Irans en gang mektige militær. Hoveddelen av det iranske militæret bestod av dårlig væpnede, men besluttede militser. Iran hadde minimalt forsvar i Arvand/Shatt al-Arab-eleven.
Etterspillet av den iranske revolusjonen i 1979 var sentral i konflikten. Ayatollah Khomeini truet med å spre revolusjonen til resten av Midtøsten, selv om Iran militært sett knapt var i stand til det, da mesteparten av sjahens armé var avskaffet. Tilhengerne av Khomeini trodde at de undertrykte shiamuslimene i Irak, Saudi Arabia og Kuwait kunne følge Irans eksempel og vende seg mot sine regjeringer. Samtidig gjorde revolusjonen i Iran, destabiliseringen av landet og dets fremmedgjøring fra den vestlige verden den til et fristende mål for den ekspansjonistiske Saddam Hussein. Kombinert med det fakta at Iran hadde tapt sin militære leverandør og nære allierte, USA.
Rapporten fra FNs generalsekretær datert 9. desember 1991 (S/23273) slår uttrykkelig fast at «Iraks aggresjon mot Iran» startet krigen og brøt internasjonal sikkerhet og fred.
[rediger] Krigen
[rediger] Tidlige faser
Irak satte i gang en invasjon av Iran 22. september 1980. En anklage mot Iran om støtte til et attentatforsøk mot utenriksminister Tariq Aziz ble brukt som forløper for angrepet. Saudi Arabia og Kuwait gav betydelig finansiell støtte. Overaskelsesangrepet rykket raskt frem mot de fremdeles uorganiserte iranske styrkene, selv om et irakisk luftangrep på iranske flyplasser var ineffektive. Folket i Iran samlet seg rundt sin revolusjon, fremfor å vende seg mot ayatollahens regjering slik eksiliranere hadde lovet, og gav mye tøffere motstand enn ventet.
Tidlig hadde Irak noe begrenset suksess, de rykket frem på bred front inn i iransk territorium langs Mehran-Khorramabad-aksen i det sentrale Iran og mot Ahvaz i den oljerike provinsen Khuzestan. Men irakerne oppdaget snart at det iranske militæret ikke var så tappet som de trodde. I juni 1982 tok en iransk motoffensiv tilbake områdene som tidligere ble tapt til Irak.
Mesteparten av kampene i resten av krigen skjedde på irakisk territorium, selvom noen har tolket den irakiske tilbaketrekningen som en taktisk plan av det irakiske militæret. Ved å kjempe rett innenfor Irak, kunne Saddam Hussein høste folkelig irakisk patriotisme. Den irakiske hæren kunne også kjempe på sitt eget territorium i veletablerte forsvarsstillinger. Iranerne fortsatte å sette inn usofistikerte menneskelige bølger av angrep, mens irakiske soldater forble for det meste i defensive stillinger.
Iraks armé var hovedsakelig bevæpnet med våpen landet hadde kjøpt fra Sovjetunionen og dets satelittstater i det foregående tiåret. Under krigen kjøpte landet avansert utstyr fra Sovjet og Frankrike verdt milliarder av dollar [1] i tillegg til Kina, Egypt, Tyskland og andre kilder (inkludert europeiske fasiliteter for å lage og/eller forbedre kjemiske våpen). Tyskland [2] sammen med andre vestlige land (blant dem Storbritannia, Frankrike, Italia og USA) gav Irak teknologi til biologiske og kjemiske våpen og forløpere for muligheten til å bli en atommakt. Mye av Iraks finansielle støtte kom fra andre arabiske stater, først og fremst oljerike Kuwait og Saudi-Arabia.
USA hadde vært på vakt ovenfor Teheran-regimet siden den iranske revolusjon i 1979 som hadde kastet deres støttespiller, sjah Muhammed Reza Pahlavi og resultert i at deres ambassade-personell ble holdt tilbake i gisselkrisen i Iran i 1979-81. Etter den iranske suksessen på slagmarken i 1982, gjorde USA sin støtte av Irak tydeligere ved å gi etteretning, økonomisk støtte, normaliserte relasjoner med regjeringen (brutt under seks-dagers-krigen i 1967) og angivelig også forsynte våpen [3].
Irak tilbød i 1982 å innstille krigshandlingene, men Irans faste besluttsomhet fra og med juli 1982 på å ødelegge den irakiske regjeringen, førte til ytterligere seks år med statisk krigføring.
[rediger] Tankskipkrigen og amerikansk innblanding
Både Iran og Irak angrep oljetankere og handelsskip fra 1981 av, inkludert nøytrale nasjoners skip, i et forsøk på å fravriste handel fra motstanderen. Etter gjentatte irakiske angrep på Irans viktigste eksportfasilitet på Khark-øya, angrep Iran en kuwaitisk tanker nær Bahrain 13. mai 1984 og en saudi-arabisk tanker i saudisk farvann 18. mai. Angrep på skip tilhørene ikke-stridende nasjoner i gulfen økte kraftig etter dette, og denne fasen av krigen ble kalt «tankerkrigen». Da det hele var over, hadde Iran og Irak senket mer enn en tredjedel av den totale tonnasjen handelsskip som gikk ned under annen verdenskrig. De fleste av de drøyt 300 sjøfolk som omkom var koreanere, indere, filippinere og pakistanere.
To norske supertankere eid av John Fredriksen ble angrepet og hardt skadet av irakiske jagerfly i 1986; W Eagle og W Enterprise (Tidligere eiet av rederiet Lars Krogh under navnene Wind Eagle og Wind Enterprise). Dette ble aldri slått stort opp i norske medier, da rederiet ikke ønsket publisitet rundt saken. W Eagle ble truffet ved roret av en radarsøkende rakett. Skipene kunne ikke fortsette for egen maskin. W Enterprise ble enda hardere skadet. Skipet ble truffet ikke langt fra broen og tankskipet så i ettertid nærmest helt "flatt" ut, i tillegg til å ligge svært dypt i vannet, i sterk kontrast fra den vanlige profilen med et langt skrog og et høyt overbygg. Det måtte større ombygninger til for å få skipet seilbart igjen. Ingen skal ha blitt drept i angrepene, men flere på W Enterprise skal ha blitt forholdsvis hardt skadet. W Enterprise var fullastet med olje, begge skipene var blant datidens største og mest moderne tankskip.
Skipet Seawise Giant på 564.000 dødvekttonn og verdens største supertanker ble også angrepet av irakiske jagerfly og bombet da den lå som lagerskip for Iran i Hormuz-stredet 14. mai 1988. Vraket ble senere kjøpt av et selskap tilknyttet det norske rederiet Norman International AS og reparert. Det kom i drift igjen i 1991 under navnet Jahre Viking.
Angrepene førte til at norsk utenriksdepartement ble bedt om å foreta en stille vurdering om bevæpning av norske tankskip. Utrederne kom raskt til en negativ tilråding.
Det største antallet angrep ble rettet av Iran mot kuwaitiske fartøy, og den 1. november 1986 ba Kuwait formelt om hjelp fra andre nasjoner for å beskytte skipstrafikken. Sovjetunionen gikk med på å leie tankere fra 1987 og USA tilbød å gi tankerne beskyttelse ved å la dem seile under amerikansk flagg 7. mars 1987. (Operasjon Earnest Will og Operasjon Prime Chance) Under folkeretten ville et angrep på slike skip bli behandlet som et angrep på USA, og gav USA muligheten til å svare militært. Denne støtten ville beskytte skipene som gikk til irakiske havner, og garanterte effektivt Iraks inntektsstrøm for resten av krigen.
Et irakisk fly angrep ved en feiltagelse USS Stark, en fregatt av Perry klassen 17. mai, drepte 37 og skadet 21. Men USAs oppmerksomhet var på å isolere Iran, landet kritiserte Irans minelegging av internasjonalt farvann og sponset FNs sikkerhetsråds resolusjon 598, som gikk gjennom enstemmig 20. juli og som førte til treffninger med iranske styrker. I oktober 1987 angrep USA iranske oljeplattformer som svar på et iransk angrep på tankeren Sea Isle City som gikk under amerikansk flagg.
14. april 1988 ble fregatten USS Samuel B. Roberts hardt skadet av en iransk mine. Amerikanske styrker svarte med Operasjon Praying Mantis 18. april, den amerikanske marines største operasjon med overflatekrigsskip siden 2. verdenskrig. Under denne operasjonen skjøt krysseren USS Vincennes ned Iran Air Flight 655 med 290 passasjerer og mannskap 3. juli 1988. Den amerikanske regjeringen sa at passasjerflyet ble tatt for å være et iransk F-14 Tomcat som hadde vært i det samme området som det sivile flyet kort tid før.
Gjennom alt dette hadde medlemmer av Reagan-administrasjonen, samtidig, i hemmelighet solgt våpen til Iran. Først indirekte (muligens gjennom Israel) og så direkte. Håpet var at Iran ville, i bytte, overtale flere radikale grupper til å løslate vestlige gisler. (for detaljer, se Iran-Contras-skandalen).
[rediger] Konklusjon
I de siste årene i krigen, fikk Irak mer og mer utenlandsk hjelp og begynte å bygge mer moderne, veltrente væpnede styrker. I 1988 satte Irak i gang en ny offensiv inn i iransk territorium og begynte alvorlige flyangrep på iranske byer, som Teheran. Iran følte seg militært isolert og, under trusler om krig med USA, tilbød å åpne fredsforhandlinger. Irak aksepterte, siden den irakiske økonomien og befolkningen var sterkt preget etter 8 år med krig, og de ønsket å styrke sin posisjon.
Krigen ble karakterisert av ekstrem brutalitet, inkludert bruken av kjemiske våpen, særlig tabun, av Irak. Veldig lite press ble lagt på Irak av verdenssamfunnet for å forhindre slike angrep eller å fordømme dets tidligere innledende fiendtligheter. Irak og den amerikanske regjeringen påsto noen ganger at Iran også brukte kjemiske våpen, men disse påstandene ble aldri bekreftet av uavhengige kilder. Taktikken brukt i krigen minnet om de fra 1. verdenskrig, med massive menneskelige stormangrep ofte brukt på begge sider, men særlig av Iran.
[rediger] Liste over vellykkede iranske operasjoner i løpet av krigen
- 27. september 1981: Operasjon Thamen-ol-A'emeh.
- 29. november 1981: Operasjon Tarigh ol-Qods.
- 21. mars 1982: Operasjon Fath-ol-Mobeen.
- 30. april 1982: Operasjon Beit-ol-Moqaddas.
- 14. juli 1982: Operasjon Ramadhan.
- 9. april 1983: Operasjon Valfajr-1.
- 19. oktober 1983: Operasjon Valfajr-4.
- 22. februar 1984: Operasjon Kheibar.
- 10. mars 1985: Operasjon Badr.
- 9. februar 1986: Operasjon Valfajr-8.
- 2. juni 1986: Operasjon Karbala-1.
- 1. september 1986: Operasjon Karbala-2.
- 9. januar 1986: Operasjon Karbala-5.
- 21. juni 1987: Operasjon Nasr 4.
- 16. mars 1988: Operasjon Valfajr-10.
- 27. juli 1988: Operasjon Mersad.
[rediger] «Irak-gate»: Overføringen av våpen fra USA til Irak under krigen
Vestlig støtte for Saddam under Iran-Irak-krigen hadde helt klart blitt etablert. Det er ingen hemmelighet at Sovjetunionen, Vest-Tyskland, Frankrike, USA, mange vestlige selskaper og Storbritannia gav militær støtte og til og med komponenter til irakiske program for masseødeleggelsesvåpen. Rollen som USA spilte i krigen mot Iran er derimot ikke like velkjent.
Etter revolusjonen, med ayatollahene ved makten og et anstrengt forhold mellom Iran og USA, kom realpolitikere i Wahington tidlig i krigen til konklusjonen om at Saddam var den minste av to onder, og derfor fikk forsøk på å støtte ham høyeste prioritet, både under den lange krigen med Iran og etterpå. Dette førte til det som senere er kjent som Irak-gate-skandalene.
Mye av det Hussein fikk fra Vesten var ikke i utgangspunktet våpen, men såkalt flerbruksteknologi, dvs ultrasofistikerte datamaskiner, armerte ambulanser, helikoptre, kjemikalier og lignende, med potensiell sivil bruk i tillegg til militære applikasjoner. Det er kjent at et enormt nettverk av selskaper, basert i USA og i utlandet, ivrig foret den irakiske krigsmaskinen helt til august 1990, da Saddam invaderte Kuwait [4].
Irak-gate-skandalen avslørte at en Atlanta-gren av den største banken i Italia, Banca Nazionale del Lavoror, delvis av lån med garanti i amerikanske skattepenger, overførte $5 milliarder dollar til Irak fra 1985 til 1989. I august 1989, da FBI-agenter til slutt ransaket Atlanta-grenen av BNL, ble lederen for grenen, Christopher Drogoul, anklaget for å gjøre uautoriserte, hemmelige og ulovlige lån til Irak, der noen, ifølge amklagen, ble brukt til å kjøpe våpen og våpenteknologi.
[rediger] En krig med masseødeleggelsesvåpen
Med mer enn 100 000 iranske offer for Saddam Husseins kjemiske og biologiske våpen under den åtte-årige krigen med Irak, er Iran det mest utsatte landet for masseødeleggelsesvåpen, kun etter Japan.
De offisielle anslagene inkluderer ikke sivilbefolkning som har blitt forgiftet i grenselandsbyer eller barn og slektninger av veteranene, mange har utviklet komplikasjoner med blod, lunger og hud, ifølge organisasjonen for veteraner i Iran.
Nervegassagenter drepte rundt 20 000 iranske soldater umiddelbart, ifølge offisielle rapporter. Av de 90 000 overlevende, trenger 5000 jevnlig medisinsk behandling og rundt 1000 ligger fremdeles på sykehus med alvorlige, kroniske tilstander. Mange andre ble rammet av sennepsgass.
Videre ble 308 irakiske raketter skutt ut mot befolkningssentre i iranske byer mellom 1980 og 1988 som resulterte i 12 931 omkomne.
Til tross for fjerningen av Hussein og hans regime av amerikanske styrker, er der dyp avmakt og sinne i Iran over vestlige selskaper (Vest-Tyskland, Frankrike og USA) som hjalp Irak i å utvikle dette kjemiske arsenalet i utgangspunktet, og at verden ikke gjorde noe for å straffe Irak for dets bruk av kjemiske våpen i krigen.
Se også det kjemiske angrepet på Halabja.
[rediger] Menneskelige bølger brukt som våpen i Iran-Irak-krigen
Mange mennesker hevder at Iran-Irak-konflikten skapte en spesielt grusom variant av angrep med «menneskelige bølger». Det iranske presteskapet, uten profesjonell militær trening, var sene med å adoptere og sette i verk profesjonelle militære doktriner. Landet manglet til tider nødvendig utstyr til å bryte irakiske minefelt og var ikke villige til å risikere sin lille stridsvogn-styrke. Derfor ble pasdaran-styrker og basij-frivillige ofte brukt til å sveipe over minefelt og nedgravde posisjoner som var laget av det mer profesjonelle irakiske militæret. Anklagen sier at taktikken med menneskelige bølger involverte barn helt ned i niårsalderen (tydeligvis kunne disse ofres). En anonym øst-europeisk journalist skal ha sett «titusenvis av barn, bundet sammen i grupper på 20 for å hindre de mer nervøse fra å desertere, gjøre slike angrep.»[5]
Det har blitt sagt at det var vanligere å bruke jenter for minerydding på fronten, og gutter for ubevæpnede «angrep». Sikre førstehånds beretninger om bruk av barn i menneskelige bølgeangrep er derimot sjeldne. Den alvorligste førstehånds beskrivelsen dukket nylig opp i en artikkel[6] av den respekterte teknologi-journalisten Robert X. Cringely.
[rediger] Etterspill
Krigen var katastrofal for begge land, stoppet den økonomiske utviklingen, forstyrret oljeeksporten og skadet, drepte anslagsvis 1,5 millioner bare i Iran og forårsaket skader for $350 milliarder, bare i Iran. Irak stod tilbake med alvorlig gjeld til sine tidligere arabiske støttespillere, inkludert $14 milliarder til Kuwait, en gjeld som bidro til Husseins besluttning i 1990 om å invadere Kuwait.
Mye av begge siders oljeindustri var skadet. Luftangrep hadde blitt iverksatt av begge nasjoner mot infrakstrukturen i oljeproduksjonen.
Slutten av krigen etterlot grensene uforandret. To år senere, da krig med de vestlige makten truet, anerkjente Hussein iranske rettigheter over den østlige halvparten av Shatt al-Arab. Krigen var ekstremt dyr, en av de dødeligste krigene siden andre verdenskrig med tanke på skadde og drepte. Konflikter siden 1945 som har overgått Iran-Irak-krigen er vietnam-krigen, Korea-krigen, den andre sudanesiske borgerkrigen og den krigen i den demokratiske republikken Kongo, blant andre.
[rediger] Endelig dom
9. desember 1991, rapporterte FNs generalsekretær det følgende til FNs sikkerhetsråd:
- «At Iraks forklaringer ikke ser ut til å være god nok eller akseptable for det internasjonale samfunnet er et fakta. Følgende er den hendelsen som peker seg mest ut i krenkelsene, angrepet 22. september 1980 mot Iran, som ikke kan rettferdiggjøres under FN-traktaten, noen anerkjente regler og prinsipper i folkeretten eller noen prinsipper av internasjonal moral og påkrever ansvar for konflikten.»
- «Selv dersom det hadde vært landberøving før utbruddet av konflikten av Iran på irakisk territorium, rettferdiggjør ikke en slik landberøving Iraks aggresjon mot Iran, som ble fulgt av Iraks fortsatte okkupasjon av iransk territorium under konflikten, i brudd av bruken av makt, som blir regnet som en av reglene i jus cogens»
- «Ved en anledning måtte jeg legge merke til med dyp anger ekspertenes konklusjon at «kjemiske våpen hadde blitt brukt mot iranske sivile i et område i nærheten av et bysenter uten beskyttelse mot den slags angrep» (s/20134, annex). Rådet uttrykkte sin misnøye med saken og dets forgiftning i resolusjon 620 (1988), som ble godkjent 26. august 1988.»
[rediger] Kilder
- The Iran-Iraq war: the politics of aggression. Farhang Rajaee. Gainesville : University Press of Florida, 1993.
- UN Secretary General report to the UNSC: p1 p2 p3
[rediger] Se også
- Iran-Contra-skandalen
- Full liste og innhold i FNs resolusjoner på Iran-Irak-krigen
[rediger] Eksterne lenker og videre lesning
- Arming Iraq: A Chronology of U.S. Involvement
- How Saddam could embarrass the West (How the USSR, France, and the US armed Iraq)
- Global Map of countries who took sides in the Iran-Iraq war
- Memoirs, Photos, Essays about the war.
- IRNA's webpage on Sacred Defense
- Another IRNA website on the war.
- Sabokbalan ("The light winged")
- Isfahan's War Veterans Foundation
- Iran Veterans Affairs Organization
- Martyr Avini's website. A prominent photographer of the war.
- Reading Lolita in Tehran, av Azar Nafisi.
