Hjalmar Johansen
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Fredrik Hjalmar Johansen (født 15. mai 1867, død 9. januar 1913) var en norsk offiser og polarfarer som deltok blant annet i Fridtjof Nansens Framekspedisjon 1893–1896 og Roald Amundsens Sydpolekspedisjon 1910–1912.
Innhold |
[rediger] Biografi
[rediger] 1867–1893: Søkende år
Hjalmar Johansen var sønn av bonden og justisvaktmesteren Jens Johansen og Maren Pedersen og var nest eldste barnet i en søskenfolk på fem. Foreldrene kom opprinnelig fra Hedmark, faren var fra Løten og moren fra Stange, men de bosatte seg i Skien etter at de giftet seg i 1862. I 1886 var Hjalmar med å stifte idrettsforeningen Odd Grenland, der han utmerket seg som en god skiløper og turner. Samme år var Hjalmar med i Norgesmesterskapet for turn som foregikk i byen Fredrikshald, der han ble norgesmester i turn. Tre år senere, i 1889, var han med det norske landslaget i turn til verdensutstillingen i Paris, der han ble verdensmester i turn.
Jens Johansen var opptatt av at hans eldste sønn Hjalmar skulle få en god artium og avså mye av sine penger og krefter for å hjelpe sønnen så godt han kunne. Hjalmar oppnåde en middels god artium, i en tid da det var ca. 200 til 300 som tok det, og det var ikke mange bondesønner som hadde klart å oppnå en så bra artium på den tiden. Etter artium dro Hjalmar til hovedstaden Christiania, der han tok der han tok forberedende prøver (kalt Anden Examen) i gresk, latin, filosofi, historie, tysk og zoologi. På disse prøvene fikk han også middels gode karakter. Faren vil at sønnen egentlig skulle begynne på Krigsskolen i Oslo, som førte til en sikker karriere og godt lønnet arbeid. Hjalmar trosset farens ønske og valgte heller å studere jus.
Da Hjalmar Johansen var 21 år og hadde studert jus i ca. ett år, døde faren plutselig og Hjalmar måtte brått slutte med studiene og ta seg et jobb i Skien. Der fikk han en stilling som lignet på den justisvaktmester faren hadde, og Hjalmar sto i stillingen mellom 1889 og 1891. Deretter dro han tilbake til Christiania for å begynne på Krigskolen. Etter ett år fikk han status som vernepliktig sekondløytnant i Forsvaret, som var en ulønnet stilling. Hjalmar var da 25 år gammel, forelsket i ungdomsvenninnen Hilda og hadde ingen særlig utdannelse som ga noen jobb. Han var derfor på leting etter en jobb.
[rediger] 1893–1913: Polarreisene
I 1893 søkte Hjalmar seg til å bli en av dem som skulle være med i Fridtjof Nansens Framekspedisjon. Han var da arbeidsledig og i en dyp livskrise. Han fikk ingen tilbakemelding på sin søknad og oppsøkte til slutt Fridtjof Nansen personlig. Etter mye om og men ble Hjalmar Johansen ansatt som fyrbøter på skipet, mye takket været hans god helse og fysikk. Underveis fikk han flere andre jobber: Han var fyrbøter på skipet helt til Fram frosset fast i isen slutten av 1893, og deretter var han assistent for Sigurd Scott-Hansen, som drev med meteorologiske studier under ekspedisjonen.
I november 1894 ble Hjalmar tilbudt jobb som medfølgeren til Nansen på en ekspedisjon til Nordpolen, og han takket ja. Nordpolekspedisjon varte fra mars 1895 til august 1896, samtidig som Framekspedisjon fortsatte på egenhånd. De nåde 86° 14' N 7. april, som på den tiden var lenger nord enn noe mennesker hadde vært tidligere. Reisen hjemover fra 86° 14' N er kanskje mer berømt enn selve 86° 14'. Den varte nesten ett og et halvt år, der Nansen og Johansen måte overvintre på Frans Josef Land vinteren 1895–96. Ved nyttår sa Nansen de berømte ordene om å leve i dus. Den danske Klaus Rifbjerg spekulerer i romanen Nansen og Johansen fra 2002 i om dette forholdet også var seksuelt. Denne boken fikk for øvrig dårlig mottagelse blant norske kritikere. [1]
Etter Framekspedisjon ble Johansen forfremmet til kaptein i Forsvaret 1899. Som kaptein praktiserte han mellom 1899 og 1907 i Tromsø. Selv om Johansen hadde en fast jobb og en god stilling i livet, hadde han fremdeles noen problemer. De økonomiske problemene som han fortsatt slet med vokste hele tiden pga. av hans trang til å være fin. Han var på dette tidspunktet gift med Hilda, og de to hadde fire barn: Trygve, Hjalmar jr., Marit og Per, som var født mellom 1898 og 1902. Men etter 1904 flyttet de tilbake Skien mens Hjalmar fortsatt var i Tromsø, og savnet av dem var stort. Han savnet også det polariske miljøet. Senere skilte Hilda seg fra Hjalmar, under tvang fra blant andre hennes dypt religiøse far. Senere sa Johansen opp jobben som kaptein i Tromsø, siden han ikke fikk en stilling lenger sør på grunn av misunnelse av andre offiserer. Summen av alle disse omstendighetene drev ham til alkoholisme. Han skrev ofte til Nansen der han ba om penger til å slette gjeld som han hadde pådratt seg, og senere om hjelp til å komme med på andre ekspedisjoner. Mye takket være Nansen fikk Johansen jobb under fire Svalbardekspedisjoner i perioden 1907–1909 under ledelse av William S. Bruce (1907), Theodor Lerner (1907–1908), Adolf Hoel (1908) og Gunnar Isachsen (1909).
I 1910 fikk Johansen være med i Roald Amundsens Sydpolekspedisjon. For dette kunne han igjen takke Nansen, som hadde stilt krav om at Johansen skulle være med hvis Amundsen skulle låne «Fram». Men til selve Sørpolen fikk Johansen ikke være med, fordi han hadde reddet en av sine lagmenn, Kristian Prestrud, og deretter kjeftet på Amundsen etter at han hadde spurt hvorfor han brukte så lang tid til å komme tilbake til Framheim under første forsøk mot Sørpolen. Johansen måtte takke med en ekspedisjon til King Edward VII land, som til og med var ledet av løytnant Kristian Prestrud, som Johansen tidligere hadde ledet og som var en militær grad under ham.
[rediger] Som nummer to bak Nansen og Amundsen
Hjalmar Johansens rolle i norsk polarhistorie er ofte kommet i skyggen av Fridtjof Nansen og Roald Amundsens bragder, som mye skyldes nettopp Hjalmar Johansen.
Under Nordpolekspedisjonen med Nansen var Johansen den som var optimistisk, den som unngikk konflikter og tok en ekstra tak. Da Nansen var syk i flere uker på grunn av ryggproblemene som han fikk underveis på turen, så var det Johansen som tok Nansens utstyr på seg i tillegg til sitt eget, og han måtte av og til hjelpe Nansen som hadde problemer med å gå, samtidig som han måtte være «sykepleier» for Nansen. Dermed reddet han både seg selv og Nansens liv, samtidig reddet han Framekspedisjonens og Nordpolekspedisjonens meritter og bragder som neppe ville ha fått den plassen de har i dag hvis Nansen og Johansen hadde omkommet på Nordpolen. Belønningen for dette var at han fikk en kapteinstilling i Forsvaret, mens Nansen ble den store nasjonalhelten og vikingen, verdenskjent og rik. Det er lite trolig at Nansen ville ha oppnådd en slik posisjon hvis det ikke var for at hans reisevenn var nettopp Johansen.
Under Sydpolekspedisjonen med Amundsen var Johansen den som reddet Amundsen fra den store skandalen og ga Amundsen muligheten til å utrette sin bragd. Roald Amundsen brydde seg ikke om sine menn da de måtte vende tilbake til «Framheim» under første forsøk mot Sørpolen. Grunnen til retretten var at det viste seg at de dro ut for tidlig og dette hadde Johansen advart mot, men Amundsen hadde avvist ham. Hver mann måtte klare seg selv tilbake til leiren og selv om alle sammen overlevde, fikk mange frostskader og mange måtte ligge i sengen i flere dager av utmattelse og sykdom. Johansen var den som kom sist tilbake til basen med Kristian Prestrud på slep og dermed reddet hans liv. Som belønning for sitt mot og at han brydde seg om sine lagmenn, fikk Johansen ikke lov av Amundsen til å være med til Sørpolen fordi han kjeftet på Amundsens lederstil foran alle de andre. I stedet ble Johansen sendt til en biekspedisjon som var ledet av en som var under Johansen både militært og i alder. Dessuten var lederen til biekspedisjon mannen som Johansen hadde reddet livet til.
Johansen måtte forlate Fram da den anløp Hobart på Tasmania under tilbakereisen til Norge. Amundsen utstyrte ham med en minmal reisekasse.
Hjalmar Johansen fikk en større plass i norsk polarhistorie takket være Ragnar Kvam jr.s biografi om ham som kom ut i 1997 under tittelen «Den tredje mann. Beretningen om Hjalmar Johansen». Det var 84 år for sent. Hjalmar Johansen tok sitt eget liv 9. januar 1913, og det at han ikke ble anerkjent som en av de store skal ha vært en av årsakene. Han etterlot seg kone og fire barn.
[rediger] Litteratur
- Hjalmar Johansen: Selv-anden på 86° 14', 1898
- Ragnar Kvam jr.: Den tredje mann. Beretningen om Hjalmar Johansen, Gyldendal Norsk Forlag 1997
- Klaus Rifbjerg: Nansen og Johansen, 2002. På norsk: Gyldendal Norsk Forlag 2003
