Gustav Stresemann
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Gustav Stresemann Tysklands kansler |
|
 |
|
| Navn | Gustav Stresemann |
| Født | 10. mai 1878 i Berlin |
| Død | 3. oktober 1929 |
| Yrke | økonom |
| Politisk parti | DVP |
| Religion | Protestantisk |
Gustav Stresemann (født 10. mai 1878, død 3. oktober 1929) var en tysk høyreliberal politiker og statsmann i mellomkrigstiden som fikk Nobels fredspris. Han var kortvarig tysk rikskansler i to regjeringer fra august til november i 1923, og var deretter tysk utenriksminister frem til sin død gjennom tallrike regjeringer.
Innhold |
[rediger] Biografi
Stresemann ble født i Berlin i 1878 som sønn av ølhandleren Ernst Stresemann. Han kom fra middelklassebakgrunn, og studerte filosofi og litteratur ved universitetene i Berlin og Leipzig, før han tok doktorgraden i økonomi i 1900 med en avhandling om Berlins ølindustri. Han var også talsmann for studentforeningen Neogermania.
I 1903 giftet han seg med Käthe Kleefeld, datter av en jødisk industrimann fra Berlin; de fikk senere sønnene Wolfgang og Joachim Stresemann. Samme år begynte han sin politiske karriere, ble medlem av Nationalliberale Partei og ble tre år senere innvalgt i byrådet i Dresden. I 1907 ble han første gang valgt inn i Riksdagen, hvor han med enkelte korte avbrudd satt resten av sitt liv. Selv om Stresemann i utgangspunktet hadde vært assosiert med venstresiden i det nasjonalliberale partiet, ble han i løpet av første verdenskrig stadig mer høyreorientert, og var en av parlamentarikerne som foreslo uinnskrenket ubåtkrig. Dette førte til at han ble ekskludert fra partiet, og han grunnla sitt eget, det høyreliberale Deutsche Volkspartei (DVP), som i hovedsak besto av høyresiden fra det nasjonalliberale partiet.
Selvom partiet i utgangspunktet ble sett på, sammen med det mere direkte konservative tyske nasjonale folkepartiet, som en del av den «nasjonale opposisjonen» mot Weimarrepublikken, særlig på grunn av sitt ambivalente forhold til frikorpsene og Kapp Putsch i 1920, prøvet Stresemann i stadig større grad å samarbeide med partier i sentrum og på venstresiden. En av grunnene til dette var muligens det politiske attentatet på utenriksminister Walther Rathenau, som gikk sterkt inn på ham. 13. august 1923, midt i Ruhrkrisen, ble Stresemann utnevnt til kansler for en stor koalisjonsregjering.
Som rikskansler kom Stresemann langt i å løse krisen, men noen av hans handlinger fornærmet sosialdemokratene, som forlot koalisjonen, slik at den kollapset den 23. november samme år. Stresemann fortsatte som utenriksminister i regjeringen til sin etterfølger Wilhelm Marx fra det katolske senterpartiet, og beholdt denne posisjonen gjennom et stort antall regjeringer frem til sin død.
Som utenriksminister klarte Stresemann å oppnå mye, særlig signeringen av Locarno-avtalen fra 1925, som gjorde Tyskland til medlem av Folkeforbundet med fast plass i Sikkerhetsrådet, som anerkjennelse for landets stormaktsstatus, Rapallo-avtalen fra 1926 og Young-planen fra 1929, som reduserte krigsskadeerstatningene Versaillestraktaten påla landet. I løpet av sin tid som utenriksminister kom Stresemann til i større grad å akseptere republikken, som han først hadde avvist. Han utviklet også et personlig vennskap med Aristide Briand.
Stresemann er vanligvis ansett som en av de viktigste lederne av Tyskland i mellomkrigstiden. Han var en av de første som snakket om europeisk økonomisk integrasjon. Stresemann fikk Nobels fredspris sammen med Aristide Briand og Austen Chamberlain for 1925 og 1926. Han døde av et massivt hjerteattakk den 3. oktober 1929, 51 år gammel.
[rediger] Litteratur
- Wright, Jonathan (2002): Gustav Stresemann: Weimar's Greatest Statesman
- Berg, Manfred (1992): Gustav Stresemann. Eine politische Karriere zwischen Reich und Republik. Göttingen/Zürich
- Eschenburg, Theodor og Ulrich Frank-Planitz (1978): Gustav Stresemann. Eine Bildbiographie. Stuttgart
- Krüger, Peter (1985): Die Außenpolitik der Republik von Weimar. Darmstadt
- Thimme, Annelise: Gustav Stresemann: Eine politische Biographie zur Geschichte der Weimarer Republik (1957)
- Hirsch, Felix: Gustav Stresemann: Patriot und Europäer (1964)
[rediger] Eksterne lenker
[rediger] Første kabinett: August - oktober 1923
- Gustav Stresemann (DVP) - rikskansler og utenriksminister
- Robert Schmidt (SPD) - visekansler og gjenoppbyggingsminister
- Wilhelm Sollmann (SPD) - innenriksminister
- Rudolf Hilferding (SPD) - finansminister
- Hans von Raumer (DVP) - økonomiminister
- Heinrich Brauns (Z) - arbeidsminister
- Gustav Radbruch (SPD) - justisminister
- Otto Gessler (DDP) - forsvarsminister
- Anton Höfle (Z) - postminister
- Rudolf Oeser (DDP) - transportminister
- Hans Luther - fødevareminister
- Johannes Fuchs (Z) - minister for okkuperte områder
[rediger] Andre kabinett: Oktober - november 1923
- Gustav Stresemann (DVP) - rikskansler og utenriksminister
- Wilhelm Sollmann (SPD) - innenriksminister
- Hans Luther - finansminister
- Joseph Koeth - økonomiminister
- Heinrich Brauns (Z) - sysselsettingsminister
- Gustav Radbruch (SPD) - justisminister
- Otto Gessler (DDP) - forsvarsminister
- Anton Höfle (Z) - postminister
- Rudolf Oeser (DDP) - transportminister
- Gerhard Graf von Kanitz - fødevareminister
- Robert Schmidt (SPD) - gjenoppbyggingsminister
- Johannes Fuchs (Z) - minister for okkuperte områder
Endringer
- 3. november 1923 - SPD-ministrene Sollmann, Radbruch og Schmidt trekker seg. Sollmann etterfølges som innenriksminister av Karl Jarres (DVP). De andre blir ikke erstattet før regjeringen faller.
| Forgjenger: Wilhelm Cuno |
Tysklands kansler |
Etterfølger: Wilhelm Marx |
| Forgjenger: Hans von Rosenberg |
Tysklands utenriksminister |
Etterfølger: Julius Curtius |
