Georges Perec
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Georges Perec (født 7. mars 1936 i Paris, død 3. mars 1982) var en fransk forfatter, av mange ansett for være blant landets viktigste etterkrigsforfatterne.
Perec ble født i et arbeiderklassedistrikt i Paris, han var enebarn av polske jøder som hadde emigrert til Frankrike i 1920-årene. Perecs far, som var i den franske hæren under annen verdenskrig, døde i 1940 etter skuddskader, og moren døde i holocaust, sannsynligvis i Auschwitz. Perecs onkel og tante tok seg av ham, og i 1945 ble han formelt adoptert av dem.
Perec begynte å skrive omtaler og essays for de litterære magasinene Nouvelle Revue Française og Les Lettres Nouvelles, mens han studerte historie og sosiologi ved Sorbonne. I 1958-59 var Perec i hæren, og giftet seg deretter med Paulette Petras. De bodde et år (1960 1961) i Sfax i Tunisia, der Paulette arbeidet som lærer. I 1961 begynte Perec å arbeide som arkivar ved et forskningslaboratorium, en dårlig betalt stilling han beholdt til 1978. Perecs første roman, Les Choses kom i 1965. For denne romanen mottok han en prestisjetung litteraturpris (Prix Renaudot). Boka foreligger i norsk oversettelse av Truls Winther (Tingene. En historie fra sekstitallet).
Perec begynte å arbeide med en serie hørespill sent på 1960-tallet, og mindre enn ti år senere lagde han filmer. Den første filmen, basert på Perecs roman Un Homme qui dort, der Bernard Queysanne var medregissør, vant Prix Jean Vigo i 1974. Perec lagde også kryssordoppgaver for Le Point fra 1976.
Perec er ikke minst kjent for å ta i bruk særegne virkemidler. Romanen La disparition (1969) er et lipogram, skrevet uten at bokstaven «e» er brukt en eneste gang. Novellen Les revenentes fra 1972 er en oppfølger, her er bokstaven «e» den eneste vokalen som blir brukt. Dette påvirker også bokas tittel, som tradisjonelt skulle ha blitt stavet Revenantes.
W ou le souvenir d'enfance (1975) er delvis biografisk, et verk det er vanskelig å klassifisere. Boken forteller vekselvis to historier – En historie om den fiktive, totalitære øystaten «W», og en historie med beskrivelser fra barndommer – som smelter sammen mot slutten, der fellestemaet holocaust forklares.
I 1978 vant han prix Médicis for La Vie mode d'emploi (norsk tittel: Livets bruksanvisning), hans kanskje best kjente arbeid. I de 99 kapitlene i boka beveger han seg som en springer på et sjakkbrett mellom rommene i en leilighet i Paris, og beskriver rommene og trappegangen, og forteller beboernes historier. Denne romanen brakte ham også økonomisk suksess, nå kunne Perec satse som forfatter på heltid.
I 1981 tilbrakte han et år ved University of Queensland i Australia, der han arbeidet med den ufullendte 53 Jours. Kort tid etter hjemkomsten fra Australia begynte helsen å svikte. Storrøykeren Perec fikk diagnosen lungekreft, og døde året etter, bare førtifem år gammel.
David Bellos har skrevet en omfattende Perec-biografi: Georges Perec: A Life in Words.
Innhold |
[rediger] Bibliografi (ufullstendig)
- Les choses (1965)
- Norsk oversettelse: Tingene. En historie fra sekstitallet
- Un homme qui dort (1967)
- La disparition - (1969)
- Les revenentes - (1972)
- W ou le souvenir d'enfance (1975)
- Je me souviens (1978)
- La vie, mode d'emploi
- Norsk oversettelse: Livets bruksanvisning
- Un cabinet d'amateur (1979)
[rediger] Filmer
[rediger] Om Perec
- Georges Perec: A Life in Words av David Bellos (1993)
- Perec ou les textes croisésav J. Pedersen (1985)
