Ekteskap

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Tysk brudepar etter vielsen på det lokale sorenskriverkontoret. Selv om den hvite brudekjolen og andre ytre bryllupstradisjoner er beholdt i moderne, vestlige kjærlighetsekteskap, er mange moralske og kulturelle verdier endret. For eksempel er den pårørende familien ikke like viktig som før.

Jan van Eycks berømte dobbeltportrett Arnolfinis bryllup fra 1434 viser samtidas kjønnsroller: Mannen står ved det åpne vinduet og verden utenfor, kvinnen ved ektesenga. Hunden symboliserer trofashet.

William Hogarths satiriske Ekteskapskontrakten fra ca. 1745 inngår i hans bildeserie «Mariage à la Mode» og viser inngåelsen av et engelsk overklasseekteskap. Arrangerte ekteskap var tidligere svært vanlig også i Vesten, ikke minst blant mektige samfunnsklasser og slekter som ville øke sin innflytelse og rikdom gjennom å knytte fordelaktige familieforbindelser.

Et japansk brudepar i tradisjonelle drakter under en shintoistisk bryllupsseremoni.

Partnerskap mellom homofile har i en rekke vestlige land blitt juridisk likestilt med ekteskap mellom mann og kvinne. Her fra en kanadisk partnerskapsinngåelse i 2004.

Ekteskap forstås i Norge og de fleste land i verden som en samlivspakt mellom mann og kvinne.

[rediger] Inngåelse

Ekteskapet inngås gjennom vigsel i nærvær av to vitner; én forlover for hver part. Ved vigselen skal kvinnen og mannen samtidig være nærværende, og norsk lov kjenner ingen unntak fra denne betingelsen. De skal hver for seg på spørsmål fra vigsleren gi til kjenne at de samtykker til ekteskapet. Vigsleren skal deretter forklare at de er ektemaker. Vigsler kan være en prest i Den norske kirke, eller en prest eller forstander i et registrert trossamfunn, evt. seremonileder i et livssynssamfunn, som har vigselsrett; notarius publicus; norsk utenrikstjenestemann; eller særskilt viglser oppnevnt av departementet under spesielle omstendigheter.

[rediger] Historie

Ekteskapet har siden forhistoriske tider blitt sett på som samlivet mellom mann og kvinne, orientert mot ektefellenes gjensidige hjelp og støtte, samt mot fødsel og oppdragelse av barn. Det er vanlig at personer i ekteskap bor sammen, men dette er ikke noe krav fra lovens side.

Noen steder har man praktisert polygami. Vanligvis har det da vært snakk om at en mann har flere koner (polygyni). Det at en kone har flere menn (polyandri) har vært mye mer sjelden, men det forekommer for eksempel noen steder i Asia og hos noen inuitter. Men også på steder hvor polygami praktiseres, har et ekteskap mellom én mann og én kvinne vært utgangspunktet for ekteskapsordningen, og det har vanligvis ikke vært noe krav at man skal ha mer enn én ektefelle.

I noen få kulturer har det forekommet at man har levd i gruppeekteskap, det vil si at flere menn og flere kvinner, vanligvis i en bosetning, kan ha seksuell omgang med hverandre. Dette har dog vært sjelden.

I vestlige land har det i den senere tid blitt vanligere at folk gifter seg og skiller seg, og at de gifter seg på nytt. Man kan da i samfunnsmessig sammenheng si at folk lever i seriemonogami: De har bare én partner om gangen, men har flere partnere etter hverandre.

Forskjellige samfunn har eller har hatt ulike tradisjoner og normer knytter til ekteskapsinngåelser og andre trekk ved ekteskapet. I mange samfunn har det vært vanlig at ekteskap har blitt sett på som nært nært forbundet med forholdet mellom to slekter eller to stammer. Det har også noen steder hatt betydning i forbindelse med eiendommer, og kan ha hatt sammen heng med at man ønsket å slå sammen to gårder. Derfor har det mange steder vært vanlig at man har arranggert ekteskap. Dog har det vært vanlig at de som skal inngå ekteskap har kunnet godta eller avslå det foreslåtte ekteskapet. I noen tilfelle har det imidlertid vært mer eller mindre bruk av tvang innblandet, hvilket ofte har fått voldsomme følger.

Mye av dette stabile fellesskapet har i stor grad basert seg på kvinnens avhengighet av mannens arbeid og inntekt samt at mannens fysiske overlegenhet gjorde kvinnen underkastet ektemannen i eldre tider, da normer og lovverk ikke beskyttet kvinner på samme måte som idag. Dette forandret seg i stor grad etter at det på 1900-tallet ble mer og mer vanlig at kvinner fikk stemmerett og større muligheter til å få arbeid som kunne forsørge en familie. Det moderne ekteskapet er derfor mer basert på et kjærlighetsforhold enn på sosial og økonomisk avhengighet, derav en stor økning i antallet skilsmisser i periodene etter denne kvinnefrigjøringen. Det er også blitt vanligere at partene ikke gifter seg men lever papirløst i samboerskap.

Historisk sett kan man si at et ekteskap har blitt betraktet på forskjellige måter. Opprinnelig var et ekteskap gjerne et forhold mellom ætter eller andre samfunnsgrupper. I middelalderen og etterfølgende tider bar det preg av å være en religiøs institusjon. I dag er det for mange først og fremst en ren juridisk kontrakt.

[rediger] Vilkår for ekteskapsinngåelse i Norge

Ekteskapsloven sier riktignok ingenting om at brudefolkene må være av ulikt kjønn, men dette er likevel eneste praksis i Norge i dag. Den som er under 18 år får ikke inngå ekteskap uten tillatelse fra fylkesmannen i det fylke der personen bor. Ekteskap får ikke inngås mellom dem som er i slekt med hverandre i rett opp- og nedstigende ledd eller hel- eller halvsøsken. (Se incest.) Ekteskap mellom søskenbarn er imidlertid tillatt. Den som er gift eller partner i et registrert partnerskap får ikke inngå ekteskap.

Enkelte trossamfunn aksepterer ikke gjengifte når tidligere ektefelle lever (for eksempel Den katolske kirke), eller lar det være opp til den enkelte vigsler om han/hun vil vie i slike tilfeller (for eksempel Den norske kirke og Den anglikanske kirke). Adgangen til å nekte å vie i slikt tilfelle er nedfelt i ekteskapslovens §13^[1]

Det kan også finnes andre regler innen de enkelte trossamfunn, blant annet for minstealder og for grad av slektskap. I enkelte tilfeller vil en vigsler velge å ikke vie selv om det ikke er lovmessig adgang til det. Det er også mulig å vie personer uten å innberette ekteskapet til myndighetene. Dette gjøres i enkelte tilfeller der det er ønskelig å oppfylle religiøse krav, men hvor norsk lov ikke aksepterer ekteskapet som gyldig. Krav som stilles av trossamfunn kommer ikke foran norsk lov i tvister. Brudd på kravene kan av av enkelte religiøse samfunn brukes som grunnlag til å stenge ute medlemmer.