David Hume
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
David Hume (født 26. april 1711, død 25. august 1776) var en skotsk filosof og historiker. Han la grunnlaget for Darwins evolusjonsteori med sin ide om mennesket som et uhyre avansert dyr, i kontrast til den til da enerådende oppfatningen om mennesket i Guds bilde.
[rediger] Biografi
Hume ble født i Edinburgh i Skottland hvor han også studerte. Han hadde ingen akademiske stillinger, men jobbet ved å ta administrativa verv. Etterhvert flyttet han til Frankrike hvor han oppholdt seg periodevis. Han var en dyktig historiker og var kjent for sin pennebruk. Flere av verkene han omhandler historiske hendlser. Til tross for dette var den innen filosofi han skulle bli kjent.
[rediger] Filosofi
Hume var en emprist. Det vil si han trodde all erfaring komm gjennom sansene. Han utviklet en empiri i den mest konsekvense form. Han var også kjent for sine teorier om estetikk. I hans essay «Of the Standard Of Taste» forsøker han å legge et grunnlag for å kunne diskutere god og dårlig smak.
Hans mest kjente verk, A Treatise of Human Nature (1739), regnes som en minepæl innen filosofi. Da det kom ut tok var det få som så hvor radikalt det var. Han skrev også ny versjon med hentet materiale fra hovedverket. Disse med mer respons fra det faglige miljøet og samfunnet. (uklart!)
Hume hevdet at normative utsagn er meningsløse, og at det ikke er mulig å sette etiske normer. Dette Hume-sitat om er/bør-problemet illustrerer dette: «det er ikke mot fornuften å foretrekke hele verden ødelagt fremfor at jeg risper meg i fingeren. Det er ikke mot fornuften at jeg velger min totale ruin for å forhindre det minste ubehag for en person som er meg helt ukjent.»
Hume mente at ved å undersøke hva mennesker anser som godt og hvordan gode mennesker oppfører seg, kan man konstruere en etikk ut ifra dette.
Hume mente dessuten at alle har en automatisk medfølelse for andre mennesker, en «fellow feeling». Denne egenskapen er medfødt, den er et slags instinkt, og den er basis for all moral. Fellow feeling består i en fundamental følelse av sympati for andre mennesker. Det er denne medfødte følelsen som gjør at vi gleder oss når det går andre godt i en sak, selv om vi ikke er personlig involvert i den. Det er dette Hume bruker som kriterium for en god handling: En handling er god dersom vi kan gledes over utfallet selv om handlingen ikke angår oss selv.
Ifølge Hume får svar på de etiske problemstillinger ved å studere historiske personligheter. Slik finner man ut om de levet riktig eller galt, og dette er den eneste normen man kan ha.
