Alv
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Alver er en form for overnaturlige vesner i folketroen, og er også kjent fra eventyrfortellinger og fantasylitteratur.
[rediger] Alver i folketroen
Alven er opprinnelig et noe uklart vesen. På tysk kalles de «elfe», på gammelengelsk «ælfe» og i norrøn mytologi «alfar». I den eldre Edda finner vi dem gjerne i selskap med æsene, men de bor på et sted for seg, «Alvheim». Deres faktiske funksjon er ikke helt klar, men de finnes i følget til guden Frøy. Det er naturlig å tro at de er knyttet til Vanene og kultusen omkring disse. Frøy selv bor også i Alvheim. I følge kvadet Allvissmål kan en få det bildet at vi snakker om svært estetiske skapninger, utfra tanken om at navnene de gir himmelen og skogen er knyttet til adjektivet «fager» (Fagerloft, fagergrein. Sola er «fagerhjul»).
Som de fleste underjordiske i folketroen mangler også alvene udødelige sjeler. De strever dermed i følge Tolkien med å komme fri fra sin jordbundne udødelighet, og misunner menneskene deres frihet.
Alvene opptrer ofte i sagn og ballader (skotske og nordiske). Her framtrer de ofte som upålitelige og farlige, men vakre. De representerer også her et estetisk nivå. I balladen «Olav Liljukrans» ser vi at «Alvemøya» gjør krav på Olav dagen før han skal gifte seg, og slår ham nesten ihjel fordi han avviser henne. Alvemøya er beslektet med Huldra og havfruen. I skotsk tradisjon møter vi ofte «alvekongen» som forfører den unge jenta til berget eller sitt underjordiske slott. I en variant må broren hennes hente henne hjem igjen. I en annen variant er det kjæresten hennes som må spille henne ut av berget.
Alvheim og dødsriket forveksles ofte i engelsk og keltisk tradisjon. Den greske Orfeus-myten, som originalt handler om dødsriket, blir i England knyttet til alvekongen og hans følge.
Alvene beskrives på mange forskjellige måter. Det er kan være vanskelig å plassere alvene i mytologiens verden, da de fortsatt fortryller religionshistorikere som forsøker å gi dem en fast og tydelig plass i de overnaturlige maktenes verden og hirarki. De er omtalt både i folketro og i gammel gudemytologi.
I den germanske folktroen beskrives alvene som vakre, skinnende vesener som sammenlignes med solens stråler. De kvinnelige alvene kalles mare, som ifølge den germanske folketroen, hjemsøkte mennesker i drømmene deres mens de sov.
I Tolkiens verden beskrives alvene som edle vesener, om enn litt saktmodige. Selv om du stiller et direkte spørsmå kan de gi et svar lika flyende som alven selv. En alv bekymrer seg ikke ärna om det verdslige, men lever og ånder for naturen. Over alt annat elsker de å ta hånd om sine barn, for til tross for hvor lenge de lever, så får de ikke mange barn.
Sang, musikk og fest hører med til det vesentlige. De er aldri syke og behøver lite søvn, for de får sin rekreasjon gjennom samtaler og sang. Den alv som ikke blir utsatt for sorg eller vold, lever et evig liv.
En alv kjennes igjen på sitt ansikt, som er både ungt og har livserfaring. Deres melodiske stemme, spisse ører og deres evne til å bevege seg lydløst. Alver har også bra syn og hørsel, samt en uforklarlig dregning til havet, ofte uten noen gang å ha sett det.
[rediger] Alvene i romantikken
I romantikken blomstret alvemystikken opp, gjerne i forbindelse med nasjonalromantikken, spesielt i England. Litterært hadde alvene vært til stede siden Spenser og Shakespeare, og blandet opp med klassikens nymfe-idealer. I opplysningstiden var alveidealet knyttet til spe vokst, sommerfuglvinger og blomsterhatter. Dette idealet kan vi finne igjen gjennom hele 1800-tallet, og ikke minst hos Elsa Beskow. I den tidlige fasen er også Tolkiens alver småvokste, et trekk han snart kom til å legge vekk. Johan Sebastian Welhaven kan ofte bruke alvene som stemningsskaper i naturlyrikken sin. Dette er et tydelig naturromantisk trekk hos ham.
Henrik Wergeland gjør bruk av alver i noen av skuespillene sine, spesielt farsene. I Papegøien fra 1834 representerer alvene "den riktige siden" i kulturkonflikten, og er på parti med dikteren selv. Disse alvene er småvokste, men det poengteres at de er åndene etter døde dyr som hovedpersonen har pint ihjel. Skjebnen å bli en nattalv står overfor hovedpersonen som en reell mulighet mot slutten av stykket.
I "Nissespillet" Den Constitutionelle fra 1839 finner vi en alvehær av "sifuliner" under ledelse av alvekongen Sifaheddin. Disse slåss også på den rette siden, og motstanderne deres er tussene og grågubbene under ledelse av Mara og nissekongen Grim. Her representerer de poesien og lyse tanker i menneskene (de står dermed ikke så langt unna Tolkiens alvebilde). Motstanderne deres blir etterhvert supplert med legioner av "Nihilitter", eller tomme ord, som gjør kampen mellom partene aldeles håpløs.
I skuespillet Vinægers Fjeldeventyr finner vi en alve-variant i huldras datter Krystalline, som blir lokket ut av berget av dikterens langeleik. Her er det litt mer uklart hva de underjordiske representerer. Huldra i dette skuespillet er i det minste ikke sympatisk.
Henrik Ibsen bruker alver i ungdomsverket Sancthansnatten fra 1853. Som hos Wergeland er de på den gode siden, og samarbeider med Nissen om å få sannheten fram. Men de tar ikke aktivt del i handligen, og finnes stort sett svermende omkring i skogen.
