Alfred Jodl
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Alfred Jodl (født 10. mai 1890 i Würzburg i Tyskland, henrettet 16. oktober 1946 i Nürnberg) var en offiser i den tyske Wehrmacht. Under andre verdenskrig var han sjef for den operative staben, og assistent for Wilhelm Keitel.
Jodl ble født i Würzburg. Han fikk sin utdannelse ved kadettskolen i München, og da han var uteksaminert i 1910 gikk han inn i den bayerske hæren som artillerioffiser. Under første verdenskrig var han batterioffiser på vestfronten fra 1914 til 1916. Han ble såret to ganger. I 1917 gjorde han en kort tid tjeneste på østfronten, før han igjen ble sendt til vestfronten som stabsoffiser. Etter krigen forble han i militæret, og gikk inn i Reichswehr.
I 1923 ble han kjent med Adolf Hitler. Jodl ble regelmessig forfremmet, og i 1935 var han Abteilung Landesverteidigung im Oberkommando der Wehrmacht (OKW), det vil si sjef for seksjonen for det nasjonale forsvar ved vernemaktens overkommando. I opptrappingen til andre verdenskrig ble han artillerikommandant for 44. divisjon fra oktober 1938 til august 1939, i forbindelse med Anschluss. Deretter ble han sjef for den operative staben, Chef des Wehrmachtsführungstabes. Jodl var fra da av en nøkkelperson i tyske militæroperasjoner, og gav ofte råd og informasjon til Hitler. Han utgjorde sammen med Keitel og Walter Warlimont en trio av høyere offiserer som foraktet det gamle prøyssiske offiserskorpset. Han delte Keitels nesegruse beundring for Hitlers evner som militærstrateg. Bare ved en anledning, i september 1942, motsa han Hitler direkte ved å påpeke at Wilhelm List utførte sine operasjoner i Kaukasus i henhold til Hitlers egne instrukser. Dette var tilstrekkelig til at han pådro seg Førerens vrede, og i en tid vurderte faktisk Hitler å avskjedige Jodl og erstatte ham med Friedrich Paulus. Imidlertid kom Hitler frem til at han ønsket å se de samme kjente ansiktene i de nøkkelrollene som Jodl og Keitel innehadde. Av denne grunn skulle disse to bli de eneste høytstående generalene som beholdt stillingene sine gjennom resten av krigen.
20. juli 1944 befant Jodl seg i Førerhovedkvarteret i Rastenburg, da bomben gikk av under en militær konferanse med Hitler (se: 20. juli-attentatet). Jodl ble selv noe mer alvorlig skadet enn Hitler. Tilliten til egen yrkesstand fikk derimot større skade: Attentatforsøket mot Hitler og det store antallet tyske offiserer som medvirket, opprørte Jodl så kraftig at han nektet å vedkjenne seg det tyske offiserskorpset mer. Han presterte til og med å si til Heinz Guderian at den tyske hærs generalstab burde oppløses. Heretter kjente han bare lojalitetsfølelse overfor Hitler.
Mye av Jodls tid som operasjonssjef gikk faktisk med til å forhindre at avdelinger underlagt OKW skulle overføres til østfronten. Siden 1942 hadde ikke østfronten tilhørt OKWs ansvarsområde, og Jodl følte følgelig ikke noe ansvar for situasjonen der, til tross for den tyske østhærens stadig svakere stilling overfor Den røde armé.
Ved slutten av krigshandlingene i Europa signerte Jodl Tysklands betingelsesløse kapitulasjon den 7. mai 1945 i Reims, som representant for Karl Dönitz. 23. mai 1945 ble han arrestert sammen med Dönitz og Albert Speer i Flensburg. Deretter ble han internert i Mondorf («Ashcan») i Luxembourg sammen med mange andre prominente offiserer.
Noen måneder senere ble Jodl ført til Nürnberg som tiltalt i Nürnbergprosessen. Likesom de andre lød tiltalen mot ham på følgende fire punkter: Forbrytelser mot freden, forbrytelser mot menneskeheten, krigsforbrytelser og konspirasjon for å begå nevnte forbrytelser. Blant de konkrete anklagepunktene mot han var distribusjonen av kommandoordren og kommissarordren. Jodl ble funnet skyldig på alle punkter, og dømt til døden. Den franske dommeren, Henri Donnedieu de Vabres, protesterte kraftig mot dommen, da han mente at det var et justismord når en profesjonell soldat skulle dømmes for å ha planlagt og ført krig. Selv uttalte Jodl at han mente seg uskyldig «foran Gud, historien og [sitt] folk».
Han bad om at henrettelsen skulle skje ved skyting, men hans ønske ble avslått i likhet med de andres. Jodl ble hengt den 16. oktober 1946. Hans siste ord var «Mine hilsener til deg, mitt Tyskland». Han gikk dermed i døden uten å ha forstått at han hadde begått forbrytelser. I stedet oppfattet han seg som et offer i en tragedie.
Den 28. februar 1953 ble Jodl posthumt rehabilitert av tysk denazifiseringsdomstol, med bakgrunn i Donnedieus innvendinger mot dommen. Denne kjennelsen ble imidlertid omgjort etter amerikansk press.
I etterkrigstiden har Alfred Jodl gjerne blitt fremstilt som en ikke-nazistisk general. Men Jodl var medlem av NSDAP og partimedlemsmerket prydet hans uniform. Han var en av ytterst få offiser fra hæren som fikk studert Hitler på nært hold, og fikk dermed rikelig anledning til å reflektere over diktatorens forbryterske natur. Men så lenge han fungerte i sitt embete, var han ute av stand til å stille seg kritisk til Hitlers og nazi-regimets forbryterlser. Han hadde riktignok begrenset makt, men han administrerte Hitler ordrer og ga dem på denne måten både autoritet og legitimitet. Jodls handlinger ved skrivebordet kan i hans egne øyne ha virket trivielle, men de fikk dødbrigende konsekvenser for utallige mennesker. Dette ble han dømt for.
